Frans av Assisi
Av EWTN, Oversatt og tilrettelagt av Pål Augland, 04. oktober, 2024, 05:05
Meld deg på vårt nyhetsbrev her
Den 4. oktober feirer katolikkene Frans av Assisi, den italienske diakonen som brakte fornyelse til kirken gjennom sin beslutning om å følge Jesu ord så bokstavelig som mulig.
I en generalaudiens i januar 2010 mintes pave Benedikt XVI denne «hellighetens gigant» som en «stor helgen og et gledelig menneske», som lærte Kirken at «hemmeligheten bak sann lykke» er «å bli hellige, nær Gud».
Den fremtidige hellige Frans ble født på en usikker dato tidlig på 1180-tallet, som ett av flere barn av den velstående kjøpmannen Pietro Bernardone og hans kone Pica. Han fikk opprinnelig navnet Giovanni (eller Johannes), men ble etter farens valg kjent som Francesco (eller Frans).
I motsetning til mange av middelalderens helgener var Frans verken lærd eller from i sin ungdom. Farens rikdom ga ham tilgang til et livlig sosialt liv blant overklassen, der han var kjent for sine prangende klær og sin villighet til å bryte ut i sang. Senere ble han en fredsmekler, men i sin ungdom strebet han etter store militære bragder og kjempet i en krig mot en rivaliserende italiensk bystat.
Han ble tatt til fange og fengslet under denne konflikten. I denne perioden begynte han å tenke mer alvorlige tanker, og en stadig tilbakevendende drøm kom til ham som antydet at hans sanne «hær» ikke var av denne verden. I 1205 vendte han tilbake til Assisi på grunn av sykdom, og der begynte han å overveie et liv i frivillig fattigdom.
Tre viktige hendelser bekreftet Frans på denne veien. I Assisi overvant han sin frykt for sykdom og kysset hånden til en spedalsk. Etterpå foretok han en pilegrimsreise til Roma, der han deponerte pengene sine ved Peters grav og byttet klær med en tigger. Kort tid etter at han kom hjem, hørte Frans Kristus si til ham i et syn: «Gå, Frans, og reparer mitt hus, som du ser er i ferd med å falle i ruiner.»
Frans begynte å bruke sin fars rikdom til å restaurere kirker. Dette førte til en offentlig krangel der tøyhandlersønnen tok av seg klærne og erklærte at han ikke hadde noen annen far enn Gud. Han så nå på seg selv som «fattigfruens» ektemann, og bestemte seg for å tjene Kristus som «den store kongens sendebud».
I løpet av 1208 fikk «sendebudet» den inspirasjonen som skulle gi opphav til fransiskanerbevegelsen. En morgen under messen hørte han evangelielesningen der Kristus påla apostlene å gå ut uten penger, sko eller ekstra klær. Denne livsstilen ble snart en pavelig godkjent regel, som skulle tiltrekke seg et stort antall tilhengere i løpet av Frans’ egen levetid.
Gjennom sin etterfølgelse av Kristus fikk Frans også del i Herrens lidelser. I september 1224 mottok han på mirakuløst vis Kristi sår, stigmata, på sin egen kropp. I løpet av de neste to årene sviktet helsen hans, og han ble et «levende offer» for Gud etter mer enn to tiår med misjon og botsøvelser.
Frans av Assisi døde den 3. oktober 1226. Pave Gregor IX, hans venn og tilhenger, kanoniserte ham i 1228.
