Ny helligdom for forfulgte kristne innviet i Kasakhstan

Dette er den første helligdommen i Sentral-Asia som er viet kristne som lider for sin tro, i et land preget av en lang historie med undertrykkelse av kristne, spesielt under sovjettiden.

Solène Tadié,

En mariansk helligdom viet til forfulgte kristne ble innviet 20. juni i kirken Vår Mor av den evige hjelp i Kasakhstans hovedstad Astana. Dette er det sjette bønnesenteret som er etablert av den amerikanske organisasjonen Nasarean.org – og det første i Sentral-Asia.

Helligdommen ligger i et land som gjennom flere tiår har opplevd religiøs undertrykkelse. Den er opprettet med velsignelse fra erkebiskop Tomasz Peta og støtte fra hjelpebiskop Athanasius Schneider. Dermed blir helligdommen en del av et voksende internasjonalt nettverk som samles rundt ikonet Maria, Mor til forfulgte kristne.

Under sin preken ved innvielsen fredag minnet biskop Schneider om ordene til den hellige Johannes Paul II under hans besøk i Astana i 2001, da paven beskrev de «ubeskrivelige prøvelsene» som rammet dem som led «fordi de valgte å ikke fornekte sin tro».

Initiativet, som ble lansert i 2018, inviterer bispedømmer over hele verden til å ta imot et ikon malt av den libanesiske melkittiske nonnen Souraya Herro, inspirert av det tradisjonelle ikonet «ømhetens mor». Ikonet bærer den arameiske inskripsjonen «Mor til de forfulgte», og knytter dagens lidende kirke til Kristi språk og de tidlige martyrene.

Hver helligdom innvies med biskoppelig velsignelse og blir et åndelig hjem for bønn og solidaritet med kristne som utsettes for vold, diskriminering eller tvunget eksil verden over.

Kasakhstan – et enormt, tynt befolket land som grenser til Russland og Kina – har en særlig symbolsk betydning for dette prosjektet. Under kommuniststyret var landet et av hovedstedene for det sovjetiske Gulag-systemet, hvor millioner ble fengslet, blant dem utallige prester, ordenssøstre og troende lekfolk.

Et stille, men varig vitnesbyrd
Fra 1930-tallet og utover ble hele folkegrupper tvangsflyttet til Kasakhstan, blant dem tyskere, polakker, ukrainere og baltere – mange av disse var katolikker eller ortodokse kristne. Religiøs praksis ble kriminalisert, kirker ble stengt eller gjort om til andre formål, og sakramentene måtte feires i skjul.

Blant dem som ble rammet, var familien til biskop Athanasius Schneider, født i 1961 av etnisk tyske katolikker som var deportert til Uralfjellene. Han vokste opp i den underjordiske kirken, deltok i hemmelige liturgier og opplevde personlig hva det betydde å leve under åndelig undertrykkelse – en erfaring som har formet hans pastorale engasjement og motivert hans støtte til den nye helligdommen.

Etter at Kasakhstan ble uavhengig i 1991, har landet offisielt anerkjent religionsfrihet. Likevel er friheten fortsatt strengt regulert i praksis. Rundt 70 prosent av befolkningen er muslimer, mens kristne – hovedsakelig russisk-ortodokse – utgjør om lag 26 prosent. Katolikkene er en liten minoritet, men opprettholder en aktiv tilstedeværelse gjennom skoler, menigheter og veldedig arbeid.

I 2022 besøkte pave Frans landet i forbindelse med Kongressen for ledere av verdens og tradisjonelle religioner. Her oppfordret han til religionsfrihet, interreligiøs dialog og fredelig sameksistens. Pavens besøk understreket også den stille, men viktige rollen Den katolske kirke har i Sentral-Asia.

Vedvarende hindringer for religionsfrihet
Til tross for offisiell åpenhet, møter kristne i Kasakhstan – spesielt konvertitter fra islam – fortsatt store utfordringer. I sin «World Watch List» for 2024 rangerte organisasjonen Open Doors Kasakhstan som nummer 38 blant de vanskeligste stedene å være kristen, like etter andre sentralasiatiske land som Usbekistan og Tadsjikistan.

Organisasjonen rapporterer at konvertitter møter sosial og familiær avvisning, fysisk mishandling og – i noen tilfeller – husarrest eller tvangsekteskap. Kvinner er spesielt utsatt i rurale områder, hvor de risikerer trakassering, vold og brudekidnapping. Menn utsettes ofte for overvåkning fra myndighetene, reiserestriksjoner og utpressing, særlig i næringslivet.

Vedvarende restriksjoner på religionsfriheten
Disse utfordringene forsterkes av Kasakhstans restriktive religionslov («Religion Law»), som ble innført i 2011. Loven stiller strenge krav til registrering av religiøse grupper, begrenser offentlig gudstjeneste og forbyr religiøs aktivitet uten offisiell godkjenning. Ifølge organisasjonen Open Doors blir russisk-ortodokse samfunn i stor grad spart for myndighetenes innblanding, mens katolske og protestantiske grupper som forsøker å nå en bredere befolkning ofte utsettes for overvåkning, razziaer og juridisk trakassering.

I 2017 rapporterte den amerikanske kommisjonen for internasjonal religionsfrihet at 20 personer var fengslet i Kasakhstan for fredelige uttrykk for sin tro. I 2018 beskrev den norske organisasjonen Forum 18 basert på 15 års observasjoner, landets klima for religionsfrihet som grunnleggende undertrykkende – til tross for offisielle uttalelser om det motsatte.

Et voksende internasjonalt bønnenettverk
Ikonet av Maria, Mor til forfulgte kristne, er allerede installert i fem vestlige byer: New York, London, Stockholm, Clinton i Massachusetts og Lander i Wyoming. Mens disse stedene speiler Vestens økende åndelige likegyldighet, representerer Kasakhstan et område hvor undertrykkelse har vært en levd virkelighet, og for mange fortsatt er det.

Under innvielsen av helligdommen i Stockholm i 2023 beklaget pater Benedict Kiely, grunnleggeren av Nasarean.org, at mange katolikker i Vesten fremdeles er uvitende om omfanget av kristenforfølgelse verden over, og stadig oftere fokuserer på sosiale eller miljømessige saker. «Skriften sier tydelig at når én del av kroppen lider, lider hele kroppen», sa han til Register, og understreket betydningen av åndelig solidaritet.

Tre nye helligdommer er under utvikling som del av pater Kielys visjon om et virkelig globalt forbønnsnettverk – et nettverk som forbinder bispedømmer på tvers av kontinenter gjennom ett felles bilde og én felles intensjon: bønn for de forfulgte.

I Kasakhstan, hvor troen har overlevd gjennom taushet og eksil, bringer installasjonen av dette ikonet tilbake minner som lenge har vært forvist til skyggene. Det hedrer dem som forble trofaste i møte med undertrykkelse, og utvider Kirkens omsorg til dem som fremdeles bærer byrden av å være Kristi disipler – ofte i det skjulte, men nå ikke lenger alene.