Russisk omstart nødvendig i Roma

KOMMENTAR: Mens russiske styrker herjet Ukraina, kalte patriark Kirill invasjonen «en metafysisk kamp mot ondskapens krefter». Den påstanden gjør en grunnleggende revurdering av Vatikanets økumeniske strategi nødvendig.

Av George Weigel, 20. oktober 2025

Da patriark Kirill av Moskva og hele Rus’ var leder for den russisk-ortodokse kirkens avdeling for eksterne relasjoner, kom han tidvis til Washington, hvor Kongressbibliotekaren, James Billington, en fremragende historiker av russisk kultur, arrangerte en liten middag for ham. Jeg var gjest ved en slik anledning, og inntrykket Kirill etterlot seg den kvelden, sitter fortsatt: sofistikert og kløktig, språkmektig, kapabel til sjarm – og en politiker tvers igjennom. Dette burde ikke ha overrasket.

Noen måneder før han fylte 26 år, ble den daværende arkimandritt Kirill utsendt til Kirkenes Verdensråd i Genève; og i 1971 var den eneste måten en ung russisk geistlig kunne få en slik ettertraktet oppgave på, at han var underlagt – og kanskje også på lønningslisten til – KGB, den sovjetiske sikkerhetstjenesten.

Som patriark har Kirill alliert seg med en annen gammel KGB-mann, massemorderen og barnebortføreren Vladimir Putin, i Russlands krig for å ødelegge Ukraina. Hva dette har betydd for hans kirke, er beskrevet i en rapport fra Free Russia Foundation, The Russian Orthodox Church and the War. Hovedpoengene i rapporten fremgår av innledningen:

I begynnelsen av mars 2022, da russiske tropper okkuperte Bucha og Hostomel, erklærte patriark Kirill under en preken i Kristus Frelserens katedral: «Russland fører ikke en fysisk, men en metafysisk kamp mot ondskapens krefter i Ukraina.» Han fremstilte denne krigen som en kamp mot synden og uttalte at den «ikke bare har politisk betydning», men er direkte knyttet til menneskehetens frelse – og ga den dermed en religiøs og sakral legitimering.
Siden da har Kirken engasjert seg i krigen på flere fronter:

– Propaganda og ideologisk støtte;
 – Direkte samhandling med militæret og tilstedeværelse ved fronten – «mystisk støtte» som involverer hellige gjenstander, bønner og ritualer for å helliggjøre krigsinnsatsen;
 – Diplomatisk manipulering i utlandet – fremme av russiske interesser i internasjonale økumeniske organisasjoner, i ortodokse land og gjennom spionasjeaktiviteter.

Moskva-patriarkatet har en TV-kanal, «Spas», som når alle russiske husholdninger gratis. Noen måneder etter at krigen begynte, holdt Kirill en preken på «Spas» hvor han erklærte at enhver russisk soldat som døde i krigen, automatisk ville få alle sine tidligere synder vasket bort – et kjetteri. Enda verre var «Spas»-dokumentaren med tittelen «God at War», som er blasfemi.

Man kan med rette spørre hvor mange av de russiske soldatene Putin sender inn i kjøttkvernen som tror på denne avskyelige propagandaen. Uansett hvordan man svarer, mener jeg at The Russian Orthodox Church and the War er essensiell lesning for alle i Den hellige stol som arbeider med Vatikanets diplomati eller økumenikk. Diplomati og økumenikk kan synes som to adskilte felt i Vatikanets virksomhet. I dette tilfellet henger de tett sammen.

Da jeg var en fersk vatikanolog tidlig på 1990-tallet, gjorde omfattende samtaler med lederne av det som den gang var Det pavelige råd for fremme av kristen enhet, meg oppmerksom på et strategisk konsept som var blitt byråkratisk forankret både i økumenismeavdelingen og i Vatikanets «utenriksdepartement», Statssekretariatets andre seksjon. Dette konseptet begynte å ta form på midten av 1960-tallet og kan oppsummeres slik: «Veien fra Roma til Konstantinopel går gjennom Moskva.» Med andre ord: Gjenopprettelsen av kristen enhet og fullt fellesskap mellom biskopen av Roma og den økumeniske patriark av Konstantinopel forutsatte forsoning med den russisk-ortodokse kirken – den største av de ortodokse kirkene.

Uansett hvilken pragmatisk mening dette en gang kan ha hatt, er «Veien fra Roma til Konstantinopel går gjennom Moskva» nå teologisk absurd, fordi ledelsen i den russiske kirken har forlatt den kristne ortodoksien, slik Kirills kjetteriske og blasfemiske uttalelser de siste mer enn tre årene viser. Å klamre seg til denne strategien har også svekket Den hellige stols moralske vitnesbyrd, slik vi så i Vatikanets nøling (for å si det mildt) med å navngi og fordømme angriperen da Russland invaderte Ukraina i februar 2022.

Hadde en russisk blitzkrig den gangen erobret Kyiv, sto den katolske lederen av Ukraina, storerkebiskop Sviatoslav Sjevtsjuk, for umiddelbar likvidering. Ukrainsk tapperhet forhindret hans martyrium. Men noen gir seg aldri: Under den nylige sedisvakansen ble storerkebiskop Sjevtsjuk skygget i Roma av agenter fra FSB, KGBs etterfølger.

Disse lærerike erfaringene, sammen med en grundig gjennomgang av Free Russia Foundations rapport, bør lede til en fullstendig revisjon av Vatikanets økumeniske strategi overfor det kristne Østen – og til en tilsvarende nytenkning av Den hellige stols diplomati overfor et revansjistisk Russland.

Denne saken ble først publisert av National Catholic Register, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.