En velvillig lesning av pave Frans’ pontifikat, del 1 (2013–2014)
Av Øyvind J.V. Evenstad

Helt siden pavevalget i 2013 har det vært kontroverser rundt pave Frans. Visse sekulære bevegelser og institusjoner trykket ham tidlig til sitt bryst, fordi de anså ham for å være mer «liberal» eller «progressiv» enn sin forgjenger, pave Benedikt XVI. På den annen side har «konservative» eller «tradisjonelle» katolikker følt seg etterlatt av en pave de opplever som en for nær venn av verden. Mange er nedslått og frykter at paven vil undergrave læresetninger som Kirken er bundet til. Noen mener at han allerede har gjort det, og går så langt som å anklage Den hellige far for heresi. [1]

I denne vanskelige situasjonen for Kirken vil jeg gi mine egne grunner til håp og oppfordre til forsoning mellom de ulike fraksjonene som har oppstått. Jeg vil også minne om vår plikt som katolikker til å «ta nestens tanker, ord og gjerninger i beste mening» for å unngå «lemfeldig» eller forhastet dom (Den katolske kirkes katekisme, nr. 2478). Dette gjelder spesielt for paven, hvis læreembede vi skylder «viljens og forstandens religiøse beredvillighet» (Lumen Gentium, nr. 25). Vi må ikke være så opptatt av å mistenke og anklage vår neste for synd at vi selv blir skyldige i løgn eller bakvaskelse. For å sitere pave Frans:

Vi glemmer ofte at bakvaskelse kan være svært syndig, og at det er en alvorlig forbrytelse mot Gud når det virkelig ødelegger en annen persons gode navn og forårsaker skade som er vanskelig å reparere. Derfor sier Guds ord rett ut at tungen er «en verden av ondskap» som «smitter hele kroppen» (Jak 3,6). Den er «skiftende og ond», og «full av dødbringende gift» (3,8). Med tungen «forbanner vi menneskene som er skapt i Guds bilde» (3,9), men kjærligheten verdsetter andres gode navn, selv det til våre fiender. Når vi søker å etterleve Guds lov må vi aldri glemme dette spesifikke kjærlighetskravet. (Amoris Laetitia, nr. 112)

Ifølge kirkeretten har de troende lov til «overfor Kirkens hyrder å legge for dagen sine behov, særlig de åndelige, og sine ønsker» (kan. 212, § 2). Vi må imidlertid huske at: «Den som offentlig vekker uvennskap eller hat mot Den apostoliske stol eller ordinarius på grunn av en handling i medhold av hans kirkelige embete eller oppdrag, eller som provoserer til ulydighet mot disse, straffes med interdikt eller andre rettferdige straffer» (kan. 1373). Pave Frans har sagt at han ønsker saklig og konstruktiv kritikk velkommen, men understreker at «å kritisere uten å ville høre svaret og uten dialog er ikke å ville Kirkens beste.» [2]

Å lese paven i sammenheng

Pavens ord og gjerninger må først og fremst leses i sammenheng med resten av pontifikatet hans. Det kan virke som om noen av pavens kritikere ikke har satt seg inn hva han faktisk lærer. Vi bør bry oss mindre om det paven sier på en pressekonferanse eller i et intervju, og mer om det han skriver i kraft av sitt læreembede: encyklikaer, apostoliske formaninger, og så videre. For å forstå dette, må vi tolke det i lys av fire prinsipper som pave Frans tidlig la frem i formaningen Evangelii Gaudium (nr. 222–237). De er: tiden står over rommet, enheten står over konflikten, realitetene er viktigere enn ideene, og det hele er overordnet delen.

Dernest må læreembedet leses i sammenheng med det som kom før. I mesteparten av Frans’ pontifikat har pave Benedikt XVI levd som «pave emeritus» i Vatikanet, frem til han døde i desember 2022. Selv om de ble sett på som forskjellige av mange, var det ingen konflikt mellom dem. I 2013 ga Frans sin støtte til Benedikts prinsipp om at Det annet vatikankonsil må tolkes i kontinuitet, ikke som et brudd med tradisjonen. Kirken er «et subjekt som vokser med tiden og utvikler seg, men som likevel alltid forblir den samme». [3] På samme måte bør vi også tolke forholdet mellom Frans og Benedikt. Teologen John Bergsma sa det slik:

[D]et er større kontinuitet mellom Benedikt og Frans enn mediene gir inntrykk av. […] [Vi] bør tolke pave Frans’ ord og gjerninger på en måte som ser dem i kontinuitet med Benedikt XVIs pontifikat. Mange har allerede påpekt at noen av Frans’ mer «dristige» eller «progressive» uttalelser allerede ble foregrepet av Benedikt. Benedikt sa for eksempel at vi må evangelisere med kjærlighet, ikke umiddelbart fordømme mennesker som ikke følger moralloven. Men han ble ikke hørt. Benedikt besøkte også for første gang ungdomsfengselet som Frans senere gjorde kjent som stedet for sin første skjærtorsdagsmesse. Så det er mye mer kontinuitet mellom disse pavene enn man tidligere har anerkjent. [4]

Pave Benedikt sa at inntrykket av Det annet vatikankonsil som et brudd med tradisjonen i stor grad var medieskapt. Ved å plukke ord ut av sammenheng for å skrive sensasjonelle, men misvisende overskrifter har mediene også skapt et inntrykk av at pave Frans vil gjøre radikale endringer i Kirkens lære. Det har gitt noen falske forhåpninger, mens andre har mistet troen på Jesu løfte om at «dødsrikets porter» ikke skal få makt over Kirken (Matt 16,18). Jeg håper at min lesning av pavens ord og gjerninger vil gjøre det lettere å tro. Meningen er at del 1 skal bli fulgt opp av del 2 om 2015–2016, og så videre.

2013: «Hvem er jeg til å dømme?»

På flyet tilbake til Roma etter Verdensungdomsdagen i Rio de Janeiro i juli 2013 kom pave Frans med ordene som ble kjent verden over: «Hvem er jeg til å dømme?» Mediene tok dem ut av sin sammenheng, som var pavens svar på et spørsmål om den såkalte «homolobbyen» i Vatikanet. I boken Guds navn er barmhjertighet (2016) klargjør paven hva han mente: «Jeg parafraserte fra hukommelsen Den katolske kirkes katekisme, der det står at disse menneskene skal behandles med finfølelse og ikke marginaliseres [nr. 2358].» Samtidig må kallet til omvendelse kommuniseres: «Du kan råde dem til å be, vise velvilje, vise dem veien og følge dem på den.» [5] Det er verdt å lese det opprinnelige svaret:

Jeg mener at når man har med en slik person å gjøre, må man skille mellom det faktum at en person er homofil og det at noen danner en lobby, for ikke alle lobbyer er gode. Denne er ikke god. Hvis en person er homofil og søker Herren og har god vilje, hvem er jeg da til å dømme ham? […] Problemet er ikke å ha denne tendensen, nei, vi må være brødre og søstre med hverandre, og det er denne og det er den andre. Problemet er å lage en lobby av denne tendensen: en gnierlobby, en politikerlobby, en frimurerlobby, så mange lobbyer. [6]

Paven ville altså ikke dømme en person, uavhengig av legning, som søker Herren med god vilje. Det er på ingen måte nytt. I 2010 sa pave Benedikt XVI: «Kjære venner, la oss lære av Jesus å ikke dømme og ikke fordømme vår neste. La oss lære å være uforsonlige med synd – først med vår egen! – og overbærende med mennesker.» [7] Kirken kaller alle til å leve i tråd med et høyt ideal, «noe som alltid er mulig ved hjelp av Den Hellige Ånds kraft» (Amoris Laetitia, nr. 297). Samtidig vil hun «øse ut Guds barmhjertighets balsam på alle som ber om det med et oppriktig hjerte» (nr. 296).

I et intervju i september 2013 skal pave Frans ha sagt at Kirken ikke må være «besatt» av saker som abort, ekteskap og prevensjon. Han sa: «Kirkens lære er […] klar, og jeg er en sønn av Kirken, men det er ikke nødvendig å snakke om disse spørsmålene hele tiden. Kirkens dogmatiske og moralske læresetninger er ikke alle likestilte.» [8] Noen påpekte at Kirken ikke hadde snakket om slike ting hele tiden, og mente at paven burde ha brukt andre ord. Poenget hans var imidlertid riktig. I «sannhetens hierarki» (Den katolske kirkes katekisme, nr. 90) kommer læresetningene om temaer som seksualitet relativt langt «ned», men dette må forstås på rett måte.

Disse læresetningene er ikke mindre sanne, men de er mindre viktige i det store bildet enn sannheten om frelsen ved Jesus Kristus: «Alle åpenbarte sannheter stammer fra den samme guddommelige kilden og må tros med samme tro, men noen av dem er viktigere fordi de gir direkte uttrykk for evangeliets kjerne» (Evangelii Gaudium, nr. 36). Paven mente bare at disse mest sentrale sannhetene burde komme først: «Jeg ser på Kirken som et feltsykehus etter et slag. Det nytter ikke å spørre en alvorlig skadet person om han har høyt kolesterol og om blodsukkernivået hans! Du må [først] lege sårene hans. Deretter kan vi snakke om alt det andre.»

Et annet intervju, som ble publisert 1. oktober 2013, høstet negative reaksjoner fra mange. Det var med den italienske journalisten Eugenio Scalfari, som er kjent for å rekonstruere innholdet i intervjuene sine etter hukommelsen – i stedet for å ta notater underveis. Derfor må alt som står i pavens intervjuer med Scalfari tas med en klype salt. Paven skal for eksempel ha sagt at han ikke ønsket å omvende Scalfari, som var ateist. Han sa: «Proselyttisme er høytidelig nonsens, det gir ingen mening. Vi må bli kjent med hverandre, lytte til hverandre og øke vår kunnskap om verden rundt oss.» [9] Noen trodde at paven med dette rakket ned på misjon eller forkynnelse av evangeliet.

Det kunne knapt vært lenger unna sannheten. Troskongregasjonens notat om evangelisering fra 2007 forklarer hva som menes med proselyttisme: «I nyere tid har begrepet […] fått en negativ klang, i betydningen å fremme en religion med midler og motiver som strider mot evangeliets ånd, det vil si, som ikke ivaretar menneskets frihet og verdighet.» [10] Pave Frans viser til denne definisjonen av proselyttisme i sin første apostoliske formaning, Evangelii Gaudium (24. november 2013), som er viet til å videreføre den «nye evangeliseringen». Der skriver han: «Alle har en rett til å ta imot evangeliet. Kristne har en plikt til å forkynne evangeliet uten å ekskludere noen» (nr. 15). Han gir også praktiske råd om hvordan dette kan gjøres:

I denne forkynnelsen, som alltid er respektfull og varsom, er det første skrittet en personlig dialog, der den andre kommer til orde og deler sine gleder, håp og bekymringer for sine nærmeste, eller så mange andre inderlige behov. Først etterpå er det mulig å ta opp Guds ord, kanskje ved å lese et bibelvers eller fortelle en historie, men alltid med det grunnleggende budskapet i tankene: Guds personlige kjærlighet, han som ble menneske, som ga seg selv for oss, som lever og som tilbyr oss sin frelse og sitt vennskap. (nr. 128)

Formaningen fremstår som et forsøk på å gå tilbake til det mest grunnleggende med fokus på kerygma – den første forkynnelsen av Jesus Kristus. Paven demonstrerer dette i intervjuet med Scalfari. Han spør: «Du som ikke tror på Gud, hva tror du på?» Når Scalfari svarer at han tror på «Væren», sier paven: «Det finnes en Gud, og jeg tror på Jesus Kristus, hans inkarnasjon. […] Dette er min Væren.» Hvis dette ikke har fått stort nok gjennomslag i Kirken, kan det være fordi det er altfor få som kjenner til innholdet i formaningen. Den er lang, men de som har lest den bør gjøre det de kan for å formidle budskapet til resten av Guds folk.

2014: «Kommunistene har stjålet flagget vårt»

Etter et innholdsrikt første år var det ikke like mye fra paven som fikk medieoppmerksomhet i 2014. Året startet med fortsettelsen av en debatt som hadde begynt i 2013 rundt pave Frans’ utsagn om økonomi i Evangelii Gaudium. I desember svarte han på anklager om at han var marxist, på grunnlag av det som ble oppfattet som hans kritikk av kapitalismen. Da var han tydelig: «Den marxistiske ideologien er feil.» [11] I juni 2014 ble det sagt at paven hørtes ut som en leninist, hvorpå han svarte: «Jeg kan bare si at kommunistene har stjålet flagget vårt. De fattiges flagg er kristent.» [12]

Med dette mente paven ikke at kommunister egentlig er kristne, selv om det var slik mediene fremstilte det. Han påpekte simpelthen at Kirken har brydd seg om de fattige i to tusen år, lenge før kommunismen ble oppfunnet. Man er ikke kommunist bare fordi man snakker om fattigdom. Faktisk insisterte paven på at han ikke hadde sagt noe annet enn det som allerede var der i Kirkens sosiallære, som startet med pave Leo XIII på 1800-tallet. Blant pavens mest kontroversielle utsagn var en kritikk av «trickle-down»-teorier som «går ut på at økonomisk vekst, drevet frem av et fritt marked, uunngåelig vil føre til større rettferdighet og inkludering i verden» (Evangelii Gaudium, nr. 54).

Thomas Storck, som er redaksjonsmedlem i tidsskriftet The Chesterton Review, gjorde det klart at pave Frans’ uttalelser om økonomi var langt fra revolusjonerende. Kirken har alltid anerkjent at det frie markedet ikke kan produsere rettferdighet av seg selv, og at det er nødvendig med regulering fra andre institusjoner. [13] Kardinal Timothy Dolan, erkebiskop av New York, ga en forklaring av «trickle-down»-kritikken som virker rimelig. Det var ikke en fordømmelse av skattekutt, men en oppfordring til å ta personlig ansvar for økonomisk rettferdighet og inkludering. Man kan ikke overlate ansvaret til markedet (eller staten, for den saks skyld). [14] I en ny bok, El Pastor (2023), klargjør paven:

Jeg fordømmer ikke kapitalismen på den måten noen tilskriver meg. Jeg er heller ikke imot markedet. […] Snarere er jeg tilhenger av det Johannes Paul II definerte som en sosial markedsøkonomi [jf. Centesimus Annus]. Dette innebærer tilstedeværelsen av en regulerende myndighet, det vil si staten, som kan megle mellom partene. Det er et bord med tre bein: stat, kapital og arbeid. [15]

Paven er ikke feilfri

Det er mange andre saker som kunne vært med i en gjennomgang som dette, men jeg håper at de som er inkludert kan danne grunnlaget for en velvillig lesning av resten av pave Frans’ pontifikat. Jeg vil påpeke at man ikke trenger å mene at paven er feilfri i alt han sier og gjør – det ville han ikke ha kjent seg igjen i. Man trenger heller ikke å mene at dette pontifikatet er det beste som har vært i Kirkens historie. Man må imidlertid huske at «viljens og forstandens religiøse beredvillighet skyldes […] den romerske biskops uomtvistelige læreembede, selv når han ikke uttaler seg ex cathedra» (Lumen Gentium, nr. 25).

Les mer om dette og annet i del 2!

Noter

[1] Se for eksempel det åpne brevet til Kirkens biskoper som ble signert av 1500 prester og legfolk i påskeuken 2019. Lignende anklager har kommet både før og etter. I kirkeretten står det: «Primassetet [paven] dømmes ikke av noen» (kan. 1404). https://s3.documentcloud.org/documents/5983408/Open-Letter-to-the-Bishops-of-the-Catholic.pdf

[2] Hannah Brockhaus. «Pope Francis says he welcomes constructive criticism». Catholic News Agency, 10. september 2019. Min oversettelse. https://www.catholicnewsagency.com/news/42223/pope-francis-says-he-welcomes-constructive-criticism

[3] Frans. «Epistula data Valthero S.R.E. Cardinali Brandmüller, nominato Misso Extraordinario ad celebrationes quadringentesimi et quinquagesimi anniversarii diei ex quo Patres conciliares opera Tridentini Concilii terminarunt» (19. november 2013). https://www.vatican.va/content/francesco/la/letters/2013/documents/papa-francesco_20131119_brandmuller-450-chiusura-concilio-trento.html; jf. Benedikt XVI. «Christmas greetings to the Members of the Roman Curia and Prelature» (22. desember 2005). Min oversettelse. https://www.vatican.va/content/benedict-xvi/en/speeches/2005/december/documents/hf_ben_xvi_spe_20051222_roman-curia.html

[4] Brantly Millegan. «Non-Shocker: Pope Francis Endorses Benedict’s Hermeneutic of Continuity – Twice!» Aleteia, 26. november 2013. Min oversettelse. https://aleteia.org/2013/11/26/non-shocker-pope-francis-endorses-benedicts-hermeneutic-of-continuity-twice/

[5] Joshua J. McElwee. «Francis explains ‘who am I to judge?’» National Catholic Reporter, 10. januar 2016. Min oversettelse. https://www.ncronline.org/francis-explains-who-am-i-judge

[6] Frans. «Press Conference of the Holy Father during the flight back» (28. juli 2013). Min oversettelse. https://www.vatican.va/content/francesco/en/speeches/2013/july/documents/papa-francesco_20130728_gmg-conferenza-stampa.html

[7] Benedikt XVI. «Angelus» (21. mars 2010). Min oversettelse. https://www.vatican.va/content/benedict-xvi/en/angelus/2010/documents/hf_ben-xvi_ang_20100321.html

[8] Antonio Spadaro. «A Big Heart Open to God: An interview with Pope Francis». America, 30. september 2013. Min oversettelse. https://www.americamagazine.org/faith/2013/09/30/big-heart-open-god-interview-pope-francis

[9] Eugenio Scalfari. «The Pope: how the Church will change». La Repubblica, 1. oktober 2013. Min oversettelse. https://www.repubblica.it/cultura/2013/10/01/news/pope_s_conversation_with_scalfari_english-67643118/

[10] Troskongregasjonen. «Doctrinal Note on Some Aspects of Evangelization» (6. oktober 2007). Min oversettelse. https://www.vatican.va/roman_curia/congregations/cfaith/documents/rc_con_cfaith_doc_20071203_nota-evangelizzazione_en.html

[11] Lizzy Davies. «Pope says he is not a Marxist, but defends criticism of capitalism». The Guardian, 15. desember 2013. Min oversettelse. https://www.theguardian.com/world/2013/dec/15/pope-francis-defends-criticism-of-capitalism-not-marxist

[12] «Pope Says Communists Are Closet Christians». Reuters, 29. juni 2014. Min oversettelse. https://www.reuters.com/article/us-pope-communism-idINKBN0F40L020140629/

[13] Catholic News Service. «Pope Francis: A distributist view». YouTube, 17. januar 2014. https://www.youtube.com/watch?v=yLeoI5A0aoY

[14] Joan Frawley Desmond. «Cardinal Dolan’s Take on Pope Francis and “Trickle-Down Economics”». National Catholic Register, 23. mai 2014. https://www.ncregister.com/blog/cardinal-dolans-take-on-pope-francis-and-trickle-down-economics

[15] Gerard O’Connell. «Pope Francis says he does not ‘condemn capitalism’ in new book». America, 27. februar 2023. Min oversettelse. https://www.americamagazine.org/politics-society/2023/02/27/pope-francis-el-pastor-244808

Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio? Trykk her for å støtte vårt arbeid