En kort oppsummering av regjeringens forslag til ny abortlov sammenlignet med gjeldende lov
Av advokat Håkon Bleken, 16. september, 2024, 05:15
Meld deg på vårt nyhetsbrev her
1. Innledning og lovens formål
En splittet regjering fremmer i Proposisjon 117 L til Stortinget forslag til ny abortlov. Når det gjelder utvidelsen av retten til selvbestemt abort og øvrige svekkelser av fosterets rettsvern er det kun Arbeiderpartiet som står bak forslaget, mens Senterpartiet dissenterer. Selv om regjeringen er en mindretallsregjering, og selv om Senterpartiet er imot, er det likevel ventet at forslaget vil bli vedtatt siden det får støtte fra andre partier i Stortinget. Det har naturligvis regjeringen sondert på forhånd. Man kan altså slutte at de såkalte borgerlige partiene, som i 1975 var prinsipielt imot selvbestemt abort, ikke lenger opprettholder slike verdier.
Innledningsvis kan nevnes at mens den någjeldende loven omtaler «kvinnen» som subjekt for plikter og rettigheter er dette i den nye loven endret til «den gravide». Slik vil regjeringen ivareta mangfoldet, in casu såkalte «transmenn» som biologisk er kvinner.
Abortloven av 1975 fastslår at hovedformålet med lovgivningen er å holde antallet aborter så lavt som mulig. Abort ble altså ansett som et nødvendig onde, en i prinsippet uønsket handling. Som det så fint heter i lovens formålsparagraf «samfunnet skal sørge for at alle får etisk veiledning, seksualopplysning, kunnskaper om samlivsspørsmål og tilbud om familieplanlegging, for derved å skape en ansvarsbevisst holdning til disse spørsmål slik at antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig». Regjeringen fastslår imidlertid at samfunnet og våre verdier har endret seg. I den nye loven er det derfor ikke noe slikt formål med et forsøk på en etisk føring. Vi har også sett hos mer radikale feminister en ny trend om å være stolt over sin abort. I skolen og andre offentlige sammenhenger har det vært systematisk arbeidet for å utviske det man kan kalle abortens onde side, nemlig utslettelsen av et blivende menneskeliv. Lovforslaget fastslår kort og godt at abortloven skal sikre den gravides selvbestemmelse og rett til abort og respekt for det ufødte liv. Når det gjelder det siste formålet er det imidlertid vanskelig å se hvilke tiltak loven har til hensikt å gjennomføre og samtlige liberaliseringsforslag når det gjelder retten til abort vil over tid svekke respekten for det ufødte liv. Det har vært effekten av den någjeldende loven slik regjeringen kan opplyse oss om, og den vet naturligvis også at det nye forslaget vil ha ytterligere samme effekt. Formålet respekten for liv ivaretas utelukkende ved at loven ikke er enda mer radikal og ikke kommer det ikke ubetydelige mindretallet som ønsker selvbestemte abort helt frem til uke 22 i møte.
Forslaget foreslår å lovfeste som formål også den gravides rett til å fullføre svangerskapet. En slik rett foreligger allerede etter gjeldende lovgivning og er mer av symbolsk karakter ettersom vi ikke vi befinner oss for eksempel i Kina. Formålet er en slags moralsk pekefinger til alle de som ut fra forskjellige motiver setter den gravide under press for å få henne til å avslutte svangerskapet. I en god del tilfeller er det ikke kvinnen selv, men involverte menn, familie eller endog helsevesenet som i praksis fremtvinger en abort.
2. Sammenligning mellom nåværende abortlov og forslaget til ny lov
Regjeringens liberaliseringsforslag kan oppsummeres som følger:
- «Fri abort»
Den någjeldende loven forutsetter som generelt utgangspunkt for en abort at svangerskapet vil medføre alvorlige vanskeligheter for en kvinne. Likevel, hvis kvinne finner etter informasjon og veiledning om hvilken støtte hun kan få av samfunnet for å gjennomføre svangerskapet, at hun ikke kan gjennomføre svangerskapet, tar hun selv den endelige avgjørelse om svangerskapsavbrudd såfremt inngrepet kan skje før utgangen av tolvte svangerskapsuke. Nødløsningsperspektivet skinner altså gjennom i lovens ordlyd. Slik ikke etter lovforslaget og i tråd med samfunnets nye verdier. Det heter kort og godt at kvinnen har rett til å få utført (av det offentlige helsevesenet finansiert av oss alle) selvbestemt abort frem til utgangen av 18. svangerskapsuke. Retten til «fri abort» utvides altså til 18 uker og vinklingen er at denne retten er ubetinget og uproblematisk. Det er ingen føring med hensyn til «alvorlige problemer» som i någjeldende abortlov. Det er å merke seg at loven fastslår at retten gjelder bare dersom «hele svangerskapet» skal avbrytes. Hvis det altså er flere fostre og den gravide tilfeldigvis ikke vil ta livet av alle, men bare noen, så har regjeringen en egen bestemmelse for slike tilfeller som vi skal komme tilbake til.
Etter någjeldende lov kan abort innvilges av abortnemd hvis den kan utføres mellom 12 og 18 uke av svangerskapet. Årlig utføres ca 550 aborter i Norge på dette grunnlaget og tett på alle søknader innvilges. Loven krever imidlertid at visse kriterier må foreligge for å få tillatelse og selve det forholdet at det kreves en tillatelse gir en føring i retning av at slike aborter er enda mindre kurante enn de «selvbestemte» som riktignok kvinnen selv har rett til å avgjøre, men som loven forutsetter at skyldes «alvorlige vansker». Disse vilkårene kan oppsummeres slik: a) svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse; b) svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon; c) det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet; d) graviditeten skyldes voldtekt, incest eller lignende straffbare handlinger og e) kvinnen er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad. Loven fastslår at hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon skal tillegges betydelige vekt i en samlet vurdering, men samtidig at kravene for tillatelse skjerpes desto senere i svangerskapet kvinnen er. Det skal altså utøves et skjønn hvor fosterets interesse tillegges økende vekt etter hvert som det utvikler seg i retning av et fullbåret menneske. Oppsummeringsvis innebærer altså regjeringens forslag en meget betydelig svekkelse av fosterets rettsvern både rettslig og prinsipielt og det er all grunn til å anta at samfunnet over tid vil «venne seg til» at fostre opp til nærmest halvgått svangerskap er det moralsk sett akseptabelt å kvitte seg med hvis for eksempel prevensjonen har sviktet. Noe som statistisk regelmessig vil skje. Slik sett fortsetter abort å være annenlinjen i samfunnets tilretteleggelse av en helt nødvendig forutsetning for «norske verdier» på seksuallivets område. Men nå altså helt frem til 18 svangerskapsuke. Samtidig vil neppe liberaliseringen innebære særlig mange flere aborter enn før som en konsekvens av abortnemdenes meget liberale praksis. Senterpartiet dissenterer altså fra denne liberaliseringen som dermed er helt ut Arbeiderpartiets ansvar alene. Som kjent har pave Frans flere ganger, og nå sist på sin reise til Indonesia mv., karakterisert denne typen medvirkning til å være sammenlignbart med leiemord.
- Begrensede abortrettigheter
Etter abortloven kan tillatelse til abort etter 18 svangerskapsuke bare gis dersom det foreligger «særlig tungtveiende grunner». Abort etter 18 uke kan altså etter nåværende lov bare gis i særlige unntakstilfeller. Presumtivt med klart strengere krav enn de som fremgår av bokstavene a) til e) ovenfor og som er vilkår i perioden 12 – 18 uker. Og dette utgangspunktet gjelder hele resten av svangerskapet frem til fødsel som altså et godt stykke på vei likestilles mht den etiske vurderingen. I regjeringens forslag derimot kan abort innvilges av nemd etter vilkårene nevnt ovenfor i bokstav a til e i perioden 18 til 22 uker av svangerskapet. Over tid kan man frykte at dette vil lede til en kraftig mentalitetsendring i retning av at abort i uke 18-22 om ikke kurant, så i hvert fall langt på vei OK. Det vil i hvert fall skje om abortnemdene fortsetter sin liberale praksis bare forskjøvet 6 uker senere i svangerskapet. Og en slik liberal praksis er det grunn til å frykte basert på historisk erfaring. Allerede i dag har abortnemdene en svært liberal praksis med hensyn til å innvilge abort i uke 18-22 og det er vanskelig å tenke seg den mer liberal enn den er. Når gjeldende lovs ordlyd ikke tas på alvor er det liten grunn til å anta at praksis endrer seg med den nye.
Etter någjeldende lov er abort forbudt hvis fosteret er levedyktig. For en del år siden oppstod spørsmålet om hvilken grense dette medfører og regjeringen Stoltenberg tolket loven slik at grensen skulle være 22 uker. Grensen var medisinsk begrunnet for å gi en liten buffer til tiden der fostre kan overleve for tidlig fødsel. Etter 23 fullgåtte svangerskapsuker vil en stor andel fostre overleve. Foranledningen var jordmødre og sykepleiere som fant det problematisk at de på sykehusene skulle håndtere fostre som de på høyre side gjorde hva de kunne for å redde livet til, mens de på venstre side ble lagt til side for å dø. I lovforslaget er levedyktighetskriteriet som yttergrense for abort fjernet. I stedet har regjeringen satt 22 uker som yttergrensen. Per dato medfører dette ingen praktisk endring, men det bakenforliggende hensynet er å unngå det etiske dilemmaet som oppstår dersom legevitenskapen når dit at fostre født før 22 svangerskapsukes utløp kan reddes. De kan da hevdes å være levedyktige og regjeringen velger å løse det etiske dilemmaet som oppstår ved å dekretere at abort er tillatt til og med 22 uke. Ettersom legevitenskapen neppe står stille er det all grunn til å tro at forslaget derfor impliserer at levedyktige fostre vil kunne aborteres i Norge.
I sjeldne tilfeller innebærer svangerskapet en akutt fare for den gravides liv eller helse. Både etter ny og gammel lov kan abort utføres i slike tilfeller uavhengig av abortlovens begrensninger.
- Særlig om fosterantallsreduksjon (tidligere «tvillingabort»)
Som nevnt gjelder fanebestemmelsen om selvbestemt abort til uke 18 bare når «hele svangeskapet avbrytes». Det skjer ikke når den gravide «bare» vil fjerne for eksempel en av to tvillinger. Grunnen til at denne typen abort er skilt ut til særlig behandling er at vilkårene for abort i uke 18-22 er noe annerledes formulert enn i de ordinære tilfellene. For det første synes ikke regjeringen at voldtekt mv. er noen god begrunnelse for å ville fjerne bare noen av fostrene. Det kan man i og for seg være enig i, men hvis man hadde vern av fostrets liv høyt prioritert kan det motargumenteres at det er lite hensiktsmessig å tvinge den gravide til å abortere samtlige fostre hvis hun av en eller annen grunn gjerne vil behold ett eller flere, men ikke alle. Særlig virker det merkelig å lage et slikt dilemma når fosteret er kommet langt i utvikling, mens det er fritt frem til og med 18 svangerskapsuke å velge å abortere bare noen av fostrene også i tilfeller av voldtekt mv. For det andre er det noe forskjellige avveininger som må gjøres blant annet av medisinske grunner når det er tale om fosterantallsreduksjon.
3. Oppsummering
Sett fra ståstedet til fostret og dets rettsvern er det eneste positive med regjeringens forslag at det ikke er indikasjoner i retning av å tillate abort frem til fødsel slik det er gjennomført i en del «liberale» amerikanske delstater. Trolig tillater ikke norske verdier dette på nåværende stadium av utviklingen. Samtidig må det konstateres at det heller ikke er noen drøftelse og avvisning av denne muligheten i forslaget. En slik drøftelse ville kunne gitt regjeringen mulighet til å vise hva den egentlig mener med formålsbestemmelsen om at loven skal fremme respekten for det ufødte liv. En drøftelse av de filosofiske, etiske og moralske spørsmålene som reiser seg vedrørende begrunnelsen for respekt for det ufødte liv hadde vært på sin plass i det et lovforslag om by abortlov. Men enhver drøftelse av menneskelivets verdi frea unnfangelse og frem til fødsel, eventuelt graderte verdi og begrunnelsen for slik gradering, er fraværende. Det er beklagelig, men likevel forståelig, fordi forslaget forutsetter at man lukker øynene for å ta disse problemstillingene på alvor. Kun fremtiden vil vise om den foreslåtte liberaliseringen vil endre verdiene i det norske samfunnet i retning av å tillate abort frem til fødsel. Abort frem til fødsel er nemlig den logiske konsekvensen av den gravides suverene rett til «å bestemme over egen kropp». Man kan imidlertid frykte at regjeringens reform vil lede oss enda lenger ned på skråplanet når det gjelder vernet av det ufødte mennesket.
