«Dignitatis Humanae» 60 år: Det andre Vatikankonsils avgjørende standpunkt for religionsfrihet

KOMMENTAR: Den tidlige historien til dette banebrytende dokumentet viser den betydningsfulle doktrinære utviklingen som førte til at Den katolske kirke proklamerte religionsfrihetens avgjørende betydning for det moderne samfunn.

På den nest siste dagen av Det andre Vatikankonsil, 7. desember 1965, ga pave Paul VI sin offisielle godkjenning til konsilets erklæring om religionsfrihet, «Dignitatis Humanae», sammen med tre andre dokumenter. Dokumentet er kort og har som «erklæring» et mer begrenset omfang enn de fire konstitusjonene. Likevel var teksten frukten av en intens utarbeidelsesprosess og utgjør en sentral del av konsilets lære.

Temaet religionsfrihet kom inn i konsilet i forbindelse med temaet Kirken. Et av de tidlige utkastene til konstitusjonen om Kirken — teksten som til slutt ble «Lumen Gentium» — inneholdt et kapittel om religiøs toleranse i sammenheng med beskrivelsen av forholdet mellom Kirke og stat.

Den umiddelbare forløperen til «Dignitatis Humanae» var en tekst om religionsfrihet utarbeidet i Sekretariatet for kristen enhet, et organ som fremmet økumenismen under konsilet. Teksten svarte på ønsket fra ikke‑katolske kristne om at Den katolske kirke skulle bekrefte sitt engasjement for religionsfrihet for å fremme økumenisk dialog.

Noen av konsilets eksperter var urolige for å ta opp temaet. Den belgiske kirkehistorikeren Claude Soetens bemerker i sin fremstilling av den tidlige historien til «Dignitatis Humanae» at religionsfrihet i juli 1963 ble fjernet fra konsilets agenda, tilsynelatende fordi temaet — sammen med det bredere spørsmålet om forholdet mellom Kirke og stat — ble ansett som «utilstrekkelig modent».

I lys av kompleksiteten i Kirke‑stat‑spørsmålet besluttet Kommisjonen for koordinering av konsilets arbeid å behandle religionsfrihet fra et økumenisk perspektiv.

Til tross for denne beslutningen var lærekommisjonen — konsilorganet som var ansvarlig for å godkjenne utkastet om religionsfrihet — treg til å handle. Biskopene i USA, og særlig kardinal Francis Spellman fra erkebispedømmet New York, spilte en nøkkelrolle ved at han overfor konsilets myndigheter — tilsynelatende også overfor pave Paul VI selv — insisterte på at konsilet måtte gå videre med teksten.

Utkastet gikk videre gjennom lærekommisjonen, til tross for innvendinger fra noen få viktige medlemmer, og 19. november 1963 ble teksten «Om religionsfrihet» distribuert til konsilfedrene.

Den belgiske biskopen Émile‑Joseph De Smedt holdt på vegne av Sekretariatet for kristen enhet en lengre tale der han forklarte utkastet for konsilet. Biskop De Smedts diskurs gjenspeilet tanken hos den amerikanske teologen, jesuittpater John Courtney Murray, som i april 1963 var blitt utnevnt til ekspert i utarbeidelsen av dokumentet.

Den belgiske biskopen erkjente at religionsfrihet var et vanskelig tema, men hevdet at det var et viktig spørsmål i det moderne samfunn som konsilet ikke kunne ignorere i sitt dekret om økumenisme. Han presiserte deretter den nøyaktige betydningen av begrepet.

Religionsfrihet innebærer ikke, uttalte han, at en person kan avgjøre religiøse spørsmål på egen hånd, eller at han er fri fra moralsk forpliktelse overfor Gud, eller at det ikke finnes noen objektiv sannhet på dette området. Religionsfrihet refererer snarere til «menneskets rett til å utøve sin religion fritt i samsvar med sin samvittighet», samt frihet fra ytre tvang i ens forhold til Gud.

Etter å ha skissert denne filosofiske forståelsen av religionsfrihet, beskrev biskop De Smedt et særskilt pastoralt problem, avgjørende for den moderne verden, som dokumentet foreslo å ta opp: «Hvordan bør katolikker, på grunn av sin tro, opptre overfor personer som ikke bekjenner seg til den katolske tro?»

Talsmannen for sekretariatet ga deretter et svar dypt forankret i Kirkens tradisjon: «Alle katolikker er invitert av Kristus til bønn, bot og vitnesbyrd og evangelisering i Den hellige ånd» for å føre sine ikke‑katolske medmennesker til evangeliets lys og til Kirken. Samtidig, ved siden av disse evangeliseringsbestrebelsene, fremholdt biskop De Smedt et annet sentralt prinsipp, også forankret i tradisjonen: at katolikker må unngå all «direkte eller indirekte tvang».

Den dypeste begrunnelsen for en slik frihet, forklarte han, finnes i selve troens natur, som på den ene side er en gave fra Gud «helt fritt» gitt av Den hellige ånd, og på den andre side et svar som mennesket «helt fritt» gir til Gud.

Den belgiske biskopen kommenterte videre hvordan Kirkens samtidige bevissthet om religionsfrihet forholder seg til tidligere lære. På 1800‑tallet, som taleren påpekte, fordømte pave Pius IX — i fotsporene til pave Gregor XVI — samvittighets‑ og religionsfrihet. Senere advarte pave Leo XIII mot «ubegrenset tankefrihet» og mot at staten skulle behandle ulike religioner likt.

Ved slike uttalelser, bemerket biskop De Smedt, fordømte Kirken bestemte feil: den rasjonalistiske idé at den individuelle samvittighet er fri fra guddommelig gitte normer; et begrep om religionsfrihet basert på religiøs indifferentisme; og en forestilling om adskillelse av Kirke og stat der Kirken blir underlagt en antatt høyeste statsmakt.

Slike fordømmelser må, fortsatte biskopen, forstås sammen med Kirkens konstante lære om menneskets verdighet og frihet. En slik frihet springer ikke ut av en moderne forestilling om menneskets radikale autonomi overfor Gud, men — som taleren bemerket — av sannheten om at mennesket er skapt i Guds bilde og forblir absolutt avhengig av Gud.

Ut fra dette perspektivet kom Kirken, i tiårene før konsilet, gradvis til å artikulere religionsfrihet innenfor det moderne samfunns rammer. På slutten av 1800‑tallet talte pave Leo XIII om «toleranse» overfor andre religioner i en kontekst der religionsfrihet ofte ble forstått i en antireligiøs betydning.

På 1900‑tallet, under pave Pius XI (1922–1939), bemerket biskop De Smedt at Kirkens doktrinære utvikling hadde nådd et nytt stadium. Faren var ikke lenger et falskt frihetsbegrep, men risikoen for at «alle former for menneskelig og sivil frihet» — først og fremst religionsfriheten — ville bli ødelagt i møte med den totalitære statens truende makt.

Under slike endrede betingelser, sa taleren, innledet Kirken en ny innsats for menneskets frihet og verdighet, som den alltid har støttet. Pavene Pius XI, Pius XII og Johannes XXIII gjorde hver sine skritt i retning av å formulere idéen om religionsfrihet som en personlig rettighet overfor staten.

Med denne beskrivelsen av den doktrinære utviklingen «i lyset av Den hellige ånd» avsluttet biskop De Smedt sin historiske tale. Han la teksten frem for konsilfedrene og minnet dem om at «hele verden venter på dette dekretet», i håp om at dokumentet kunne bli godkjent innen utgangen av samme konsilsesjon.

Dette håpet var altfor tidlig. Konsilet godkjente nemlig ikke dekretet før helt på slutten av konsilet, mer enn to år senere og etter flere revisjonsrunder. Likevel hadde konsilet vendt oppmerksomheten mot noen kritiske sider ved friheten som er dypt forankret i Guds åpenbaring. Disse sannhetene skulle gjenspeiles i erklæringen «Dignitatis Humanae» og fortsetter å ha dyp relevans for den moderne verden.

Denne saken ble først publisert av National Catholic Register, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.