Ukens nyheter | Biskopen av Roma og Sr. Marys klosterhag
Av sr. Anne Bente Hadland
Sr. Marys hage
Dagen etter sr. Mary Doyles begravelse, onsdag den 12. juni, fikk sr. Mary en hage oppkalt etter seg. «Sr. Marys klosterhage», heter den. Knyttet til St. Paul gymnas, åpnet av skoleråd Anne-Rigmor Stock-Evje og velsignet av sognepresten, Dom Alois Brodersen. På St. Pauls nettsted leser vi: «Det er skolens ledelse sammen med landskapsarkitekter i NorConsult som står bak prosjektet som skal minne om klosterhagetradisjon og om Søster Mary Doyle og hennes klosterhage på Marias Minde. Det er urter, grønnsaker og frukttrær i klosterhagen og det er skolens lærere og elever som tar være på den. Området er åpent til publikum slik at alle forbipasserende langs Store Lungegårdsvannet kan ha glede av Sr. Marys klosterhage.»
Helt på sin plass med et minnesmerke over sr. Mary på vegne av alle St. Franciskus-søstrene som har nedlagt et enormt arbeid i Guds og menneskers tjeneste. Et arbeid mange har nytt godt av og fortsatt nyter godt av, ikke minst i form av de eiendommer som er overlatt i Kirkens varetekt.
Jubileum i Bodø
St. Eystein skole feirer 20 år i år, og det feires denne helgen. Katolsk.no har et oppslag om skolen hvor de fremhever den engelske dominikanerinnenes innsats blant byens barn og unge. Skolebygningen er opprinnelig søstrenes, reist for å huse barnehage og fritidsklubb for ungdom.
Anno 1024
I likhet med katolsk.no’s Øyvid Vardenær Evenstad har også jeg lest Ole Petter Erlandsens bok om kristenretten, der han tar fatt i en del av mytene om norsk middelalder og kristningen av Norge. Anbefaler både boken, «Anno 1024 – årets som forvandlet Norge», og Vardenær Evenstads bokomtale: «takk Gud for Kristenretten!», på trykk i det seneste nummeret av St. Olav og på katolsk.no.
Eutanasi i Frankrike
Lovforslaget om legalisering av eutanasi i Frankrike er foreløpig stoppet etter at president Macron har oppløst parlamentet og utlyst nyvalg. Det skjedde etter at presidentens eget parti led nederlag ved valget til Europaparlamentet.
Tyrkia for menneskerettighetsdomstolen
Patriarken av Konstantinopel, Bartolomeus, som er den åndelige leder for 300 millioner ortodokse kristne verden over, har meldt en sak inn for den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Bakgrunnen er Tyrkias ekspropriering av kirkelig gods, denne gang det gresk-ortodokse klosteret St. Spyridon i Anatolia.
Det er ikke første gang Tyrkia har tatt seg til rette. I saken som føres for domstolen heter det bl.a.: «Konfiskasjonen av kristne eiendommer i Anatolia er dessverre vanlig praksis som har blitt muliggjort gjennom utvandringen av kristne som er blitt en marginal minoritet i eget land. Ved flere anledninger har EU-domstolen dømt Tyrkia for å ha krenket de gresk-ortodokse og armenske kirkenes eiendomsrettigheter.»
Mer om bakgrunnen her:
Turkey Purges Greeks and Targets Orthodox Churche
Armenerne
For første gang på 10 år tok pave Frans i går imot Hans Hellighet Aram I, lederen for den armenske kirken i Kilikia med jurisdiksjon over godt og vel 800.000 armenske kristne i Libanon, Syria, Kypros, Iran og Hellas. Den armenske kirken i Kilikia er i full enhet med Den armenske apostoliske kirke som har omkring 5 millioner troende spredt over hele verden. Av tema som ble berørt under samtalen, var bl.a. økumenikk, en felles dato for påske, styrkingen av kristen-muslimsk sameksistens i Libanon, løslatelsen av armenske krigsfanger i Aserbajdsjan.
Armenia var det første land i verden som antok kristendommen som statsreligion i år 301, og bidro til å spredningen av troen. I 506 tok en armensk synode avstand fra kristologien formulert ved konsilet i Kalkedon (451), og den armenske kirken hevdet sin autonomi og ble stående utenfor det større kristne fellesskapet, under en patriark som tok tittelen Catholicos. I desember 1996 signerte pave Johannes Paul II og den armenske kirkes overhode, hans hellighet Catholicos, Karekin II, en felles erklæring om den armenske og den romersk-katolske kirkes felles opprinnelse.
Armenerne er igjen fremme i nyhetsbildet, men ikke først og fremst på grunn av møtet mellom pave Frans og Aram I, men fordi kristne igjen utsettes for forfølgelser i Armenia, og trues med utslettelse. Armenerne har vært utsatt for forfølgelse og etnisk rensing gjennom store deler av historien, ikke minst i første del av det 20. århundre.
Armenia is the first Christian nation. Despite enduring wars and genocide, Armenian Christians have steadfastly spread Christianity worldwide. Etchmiadzin and Khor Virap underscore this nation's profound contribution to the global spread of Christianity and honor the enduring… pic.twitter.com/GrlQ98ELws
— Christian Alliance League (@Cadvleague) June 12, 2024
På begynnelsen av 1500-tallet ble Armenia innlemmet i Det osmanske riket. I de påfølgende århundrene var området vekselvis kontrollert av osmanere og persere. Mot slutten av 1800-tallet ekspanderte Russland sørover inn i Kaukasus, og tok kontroll over Armenia.
I 1915 kulminerte det som blir kalt Det armenske folkemordet. Armenere i Det osmanske riket ble drept eller massakrert. Tusenvis av mennesker ble tvunget på en dødsmarsj ut i den syriske ørkenen. Mellom 500 000 og 1,5 millioner mennesker ble drept.
I september 2023 utførte Aserbajdsjan et folkemord mot 120.000 kristne armenere i Nagorno-Karabakh. «Vi frykter det betyr slutten på den armenske befolkningen i Nagorno-Karabakh», sier en norsk-armener i intervju med Aftenposten 23/9-2023.
Les mer:
Armenian Church leader, Pope Francis meet at Vatican
His Holiness Catholicos Aram I Met with His Holiness Pope Francis
Ukrainere i Tyskland og Skandinavia
Den ukrainske gresk-katolske kirke har bedt pave Frans om å opprette et ukrainsk katolsk apostolisk eksarkat i Tyskland og Skandinavia med status som eparki. Et eparki er et bispedømme i ortodokse og orientalsk-katolske kirker: bispedømmet kalles imidlertid eksarkat når det ligger utenfor den respektive kirkens utbredelsesområde. Dette bispedømmet vil bli det 28. i Tyskland, og altså med forgreninger til Skandinavia. Artikkelen fra Den ukrainske gresk-katolske kirke viser litt av utbredelsen.
Pavens møter
Pave Frans vil i dag, fredag 14. juni, som den første pave delta på G7-møtet som holdes i Sør-Italia. Der vil han ha ikke mindre enn 10 bilaterale møter, blant andre med Amerikas president Joe Biden, Ukrainas president Zelensky, Frankrikes president Macron, og Tyrkias president Erdogan.
Men før det skal han ha et annet møte, fredag morgen, med et hundretalls komikere. Dette møtet er kommet i stand med tanke på å nå ut til en viktig gruppe mennesker som sørger for glede, håp og fred. De fleste deltakerne er fra Italia, men mange andre land er også representert som listen i denne artikkelen viser.
Paven og de kristnes enhet
Dikasteriet for kristen enhet kom torsdag 13. juni med dokumentet «Biskopen av Roma – primat og synodalitet i økumeniske dialoger, og svar på ensyklikaen Ut unum sint». Dokumentet blir en del av denne Ukens samtale som kommer på lørdag.
Dokumentet sammenfatter den økumeniske dialog gjennom 30 år og gjør opp status for dialogen om pavens rolle og det petrinske embetet. Her er det også forslag fra flere både ortodokse og protestantiske fellesskap til hvilken rolle biskopen av Roma vil ha i en fremtidig gjenforent kirke.
Det er ikke et læredokument, understrekes det innledningsvis: «teksten … har status som et “studiedokument” som ikke gjør krav på å uttømme emnet eller å oppsummere den katolske lære om det. Hensikten er å tilby en syntese av den nyere økumeniske utviklingen på området, … Vi er nå glade for å kunne publisere dette studiedokumentet med samtykke fra Hans Hellighet pave Frans.»
Utgangspunktet er pave Johannes Paul IIs ensyklika fra 1995, Ut unum sint, (At de alle må være ett), hvor pave Johannes Paul II ba om innspill fra andre kristne kirker og kirkesamfunn for å diskutere pavens rolle i enhetens tjeneste.
Kardinal Kurt Koch, prefekt for Dikasteriet for fremme av kristen enhet, forklarer at dokumentet gir en syntese av den siste økumeniske utviklingen på temaet primat og synodalitet. Dokumentet oppsummerer rundt tretti svar på Johannes Paul IIs invitasjon og rundt femti tekster fra økumeniske dialoger om dette temaet.
Målet for all økumenikk er de kristnes fulle enhet – at den splittede kirke igjen må være ett. Det er ønsket til Jesus selv, som før sin lidelse ba til Faderen om at hans disipler måtte være ett.
Det er ikke til å komme bort fra at pavens primat er en vesentlig snublesten i arbeidet for kristen enhet. Derfor tok pave Johannes Paul II til orde for en samtale om pavens rolle, embetets karakter og utøvelsen av denne, og inviterte troende fra andre kirker og kirkesamfunn til å komme med innspill på hvordan paveembetet kunne stå i enhetens tjeneste.
Det er disse innspillene som nå, nesten 30 år senere blir offentliggjort i et «studiedokument», som utgangspunkt for videre arbeid.
Hele dokumentet kan lastes ned her
Les mer her:
Vatican publishes papal primacy document aimed at ‘a reunited Church’
Vatican document suggests new look at papal primacy
Dialog og økumenikk
Økumenikken har de senere år på mange måter kommet i skyggen av interreligiøs dialog som er blitt svært aktuell i de fleste vestlige land. Den interreligiøse dialogen er viktig; den har fredelig sameksistens som mål. Økumenikken streber imidlertid etter de kristnes fulle enhet omkring Herrens bord; å bli ett som Jesus befaler oss. Det kan derfor være på sin plass å løfte frem nettopp Ut unum sint. Et epokegjørende dokument for sin tid, og for vår.
I ensyklikaen «Ut Unum Sint» fra 1995 introduserte pave Johannes Paul II flere nye og viktige elementer i Den katolske kirkes tilnærming til økumenikk og kristen enhet:
Erkjennelse av svakheter og synder: Dokumentet erkjenner åpent den katolske kirkens «svakheter og synder», og erkjenner at den ikke alltid har levd opp til evangeliets kall om enhet. Dette var et bemerkelsesverdig skifte i Kirkens holdning, ettersom det viste en vilje til å ta ansvar for tidligere feil og splittelser.
Forpliktelse til økumenisk dialog: «Ut Unum Sint» bekreftet den katolske kirkens forpliktelse til økumenikk, og understreket behovet for «hjertenes omvendelse, bønn og gjensidig tilgivelse og forsoning» blant kristne. Dette representerte en fornyet forpliktelse til aktiv dialog og samarbeid med andre kristne trossamfunn.
Betydningen av pavens rolle: Dokumentet fremhevet pavens spesielle plikt, som Peters etterfølger, til å fremme enhet blant de kristne. Dette understreket pavestolens unike posisjon og ansvar i den økumeniske bevegelsen.
Delvis fellesskap med andre kristne: Ensyklikaen anerkjente at andre kristne samfunn har «elementer av helliggjørelse og sannhet» som utgjør et «ufullkomment fellesskap» med Den katolske kirke. Dette var en viktig anerkjennelse av verdien og betydningen av andre kristne tradisjoner.
Vektlegging av indre omvendelse og fornyelse: «Ut Unum Sint» understreket behovet for personlig og felles fornyelse, samt indre omvendelse, som viktige komponenter i den økumeniske reisen mot full enhet.
Også bønnens forrang; å samle seg om det essensielle, ble fremhevet. I økumenikken, forklarer pave Johannes Paul II, er det den felles bønnen som står i høysetet. Kristne som ber sammen, kan oppdage at det som forener dem, er mye sterkere enn det som skiller dem.
Pavens primat – en kjærlighetens tjeneste. Videre understrekes det at pavens primat er en kjærlighetens tjeneste, og Johannes Paul II appellerer til de ulike kristne samfunnene om å hjelpe til med å «finne en måte å utøve [pavens] primat på som, uten på noen måte å gi avkall på det som er essensielt for dens misjon, likevel er åpen for en ny situasjon», som «en kjærlighetens tjeneste som anerkjenner alle berørte».
Alt i alt markerte «Ut Unum Sint» et betydelig skifte i Den katolske kirkes tilnærming til økumenikk. Ensyklikaen la grunnlaget for et fornyet engasjement for dialog, forsoning og anerkjennelse av verdien av andre kristne fellesskap i utøvelsen av Kirkens misjon.
(Sammendraget er laget ved hjelp av magisterium.com)
Kirke under radaren
Den franske kirkevirkeligheten byr iblant på andre perspektiver enn det vi ser omkring oss. Sist uke presenterte vi pilegrimsferden til Chartres som trekker stadig flere unge mennesker, tiltrukket av den tridentinske messen. Det er én side av kirkevirkeligheten i Frankrike.
Den kristne dagsavisen, La Croix, belyser i et par artikler en annen side; situasjonen i de ofte fattige forstedene til storbyer i Frankrike.
«I årevis har mange ment, også innad i Kirken, at katolisismen er i ferd med å dø ut i Frankrikes arbeiderklassestrøk. At Kirken blir fortrengt av islam og de evangelikales fremvekst», leser vi, men sier de videre: «Et besøk i en rekke menigheter i Île-de-France-regionen, fra Bondy til La Courneuve, via Trappes, viser et helt annet bilde.»
Fenomenet som avisen beskriver er lite utforsket, og denne «kirken i forstedene» har i stor grad gått under radaren. Men den finnes. Unge mennesker som lever i fattige nabolag preget av høy innvandring, og hvor det kristne nærværet er betydelig svekket, lever der sin kristne tro med stor inderlighet og frimodighet. Og ønsker å gjøre det.
«Hvordan forholder man seg til troen sin når man er i mindretall i nabolag preget av fattigdom og en følelse av å være forlatt, der kirken har få ressurser?», spør journalistene. Og ungdommen svarer at de erfarer at de styrkes i sin katolske tro i møte med muslimer og evangelikale. I disse miljøene er det å tro på Gud en selvfølge, sier de.
En av dem, Simborn (24) som holder til i 93. arondissement i Paris (Seine-Saint-Denis), har tamilske foreldre, men er født og oppvokst i Frankrike. «Vi har ingen tabuer når det gjelder religion. Uansett hva det er, tar vi det veldig alvorlig: muslimsk, kristen eller hindu. Religiøse uttrykk er mye mer avslappet. Det fantes kanskje en tid da katolikker var litt mer tilbakeholdne, fordi de var i mindretall. Men ikke nå.»
Les mer:
Jeunes catholiques des cités, le grand réveil
Katolske nyheter kommer hver fredag kl 10.00 på EWTN.no. Sakene er redigert av sr. Anne Bente Hadland. Pål Johannes Nes er ansvarlig redaktør for EWTN Norge og St Rita Radio. Send oss gjerne tips om store og små nyheter på epost post@ewtn.no.
