Jan Ruff-O’Herne – en australsk helgen for tilgivelse?

Jan Ruff-O’Herne bar med seg livslange sår etter brutal krigstid i Asia under andre verdenskrig. Likevel ble hun kjent for en uvanlig, trofast vei mot forsoning og tilgivelse, dyder en prest i Adelaide nå ønsker å løfte fram.

Av Michael Cook, 30. januar 2026

Australias Jan Ruff-O’Herne mottok i løpet av livet en lang rekke utmerkelser. Den mest bemerkelsesverdige kan likevel ligge i fremtiden, om hun en dag skulle få tittelen «helgen», på linje med den hellige Mary MacKillop.

Før hun døde 96 år gammel i 2019 på et sykehjem i Adelaide, hadde Jan Ruff-O’Herne samlet en rekke hedersbevisninger; den nederlandske Ordenen av Oranje-Nassau, to Australian Centenary Medals og RSL ANZAC Peace Prize. Hun var offiser av Order of Australia og damekommandør av Sankt Sylvesters orden.

Den største hedersbevisningen kan likevel ligge i fremtiden, om hun en dag skulle få tittelen «helgen», på linje med Mary MacKillop.

Fader Roderick O’Brien, pensjonert prest i erkebispedømmet Adelaide, arbeider for å gjøre hennes dyder og hellighet bedre kjent.

Det som særlig trer fram, er en heroisk evne til tilgivelse.

Og hun hadde mye å tilgi, for sår som fulgte henne gjennom hele hennes lange liv.

«Jan er et forbilde for mange slags mennesker; mennesker som har vært utsatt for voldtekt og andre former for overgrep, sivile krigsofre, flyktninger, migranter, lærere, omsorgspersoner, ektefeller, forkjempere, kunstnere, kvinner og fransiskanere», sa O’Brien.

Ruff-O’Herne sin smertefulle, men oppbyggelige historie begynte i Nederlandsk Østindia, dagens Indonesia. Hun ble født på Java i 1923 og vokste opp i en tett sammensveiset og lykkelig katolsk familie. Hun gikk på en fransiskansk barneskole og ble utdannet lærer ved en fransiskansk lærerskole.

De idylliske årene varte ikke lenge.

Den keiserlige japanske hæren invaderte landet i mars 1942, og hele familien ble internert i en fangeleir. I februar 1944 ble den 21 år gamle Jan, sammen med seks andre unge kvinner, sendt til et bordell for japanske soldater, med det sarkastiske navnet; «The House of the Seven Seas».

Den japanske eufemismen var «trøstekvinner», men de var brutalt utnyttede sexslaver. I de neste tre månedene ble hun voldtatt og slått hver eneste dag, hver eneste natt. En lege undersøkte henne ukentlig for kjønnssykdommer. Også han voldtok henne. Det var et helvete. Likevel, midt i denne pinen, mistet Ruff-O’Herne på et vis ikke håpet.

«Hennes tro synes for meg å ha vært så godt forankret, først i en kjærlig, troende familie, og deretter i hennes fransiskanske formasjon», forklarte O’Brien til The Catholic Weekly.

I 2007 vitnet Ruff-O’Herne om sine erfaringer for en underkomité i det amerikanske representantenes hus i Washington, D.C.:

«I løpet av tiden på ‘trøstestasjonen’ hadde japanerne mishandlet meg og ydmyket meg. Jeg satt igjen med en kropp som var revet og ødelagt overalt. De japanske soldatene hadde ødelagt mitt unge liv. De hadde tatt alt fra meg. De hadde tatt min ungdom, min selvfølelse, min verdighet, min frihet, mine eiendeler og min familie.

Men det var én ting de aldri kunne ta fra meg. Det var min religiøse tro og min kjærlighet til Gud. Dette var mitt, og ingen kunne ta det fra meg. Det var min dype tro som hjalp meg å overleve alt det japanerne gjorde mot meg.»

Etter krigen holdt Ruff-O’Herne lidelsene for seg selv.

Hun møtte Tom Ruff, en britisk soldat som hadde kjempet i Burma. De giftet seg i England i 1946 og flyttet til Adelaide i 1960.

Han kjente til den grusomme historien hennes, men de snakket aldri om den. De bare elsket hverandre.

«Jeg var ikke skitten. Jeg var ikke tilsølt. Jeg var ikke annerledes. Ikke i Toms øyne», sa hun til en ABC-intervjuer i 2001. «Jeg var bare vakker i Toms øyne, og han var vakker for meg.»

Men de bitre dagene hadde satt dype spor; psykisk, medisinsk og seksuelt. Hun fikk til slutt to døtre, men først etter flere spontanaborter og en operasjon. I 50 år var hun taus.

Å leve med traumet etter voldtektene var ikke det eneste korset i livet hennes. I 1975 fikk Tom hjerneskade etter å ha blitt påkjørt av en bil.

I stedet for å plassere ham på et sykehjem, sluttet hun i jobben som grunnskolelærer, som hun elsket, for å pleie ham helt til han døde i 1995.

«Jeg hadde giftet meg med Tom i gode og onde dager. Jeg hadde hatt de gode dagene; dette var de onde», skrev hun.

Hun levde videre, som en kjærlig mor, et engasjert medlem av menighetskoret og som sekularfransiskaner. Ingen visste hva hun hadde vært gjennom.

Så, tidlig på 1990-tallet, så hun at koreanske «trøstekvinner» krevde en unnskyldning fra den japanske regjeringen. Det ble et vendepunkt for henne. Hun sluttet seg til kampanjen deres og vitnet ved den internasjonale offentlige høringen om japanske krigsforbrytelser i Tokyo i desember 1992.

I 1994 utga hun memoarboken «Fifty Years of Silence» om erfaringene sine.

Ruff-O’Herne var bemerkelsesverdig nok ikke bitter. For henne måtte veien til helbredelse gå gjennom tilgivelse.

I boken beskriver hun et sterkt øyeblikk i Kyoto i 2003. Hun satt mellom to eldre herrer under en forsoningsmiddag; begge hadde vært soldater under andre verdenskrig. Den ene innrømmet at han hadde benyttet seg av «trøstestasjoner». Dette er hva som skjedde videre:

«Disse soldatene fikk sexslaver på samme måte som de fikk en pakke sigaretter. Det var ganske uhyggelig å sitte ved siden av denne mannen som hadde voldtatt uskyldige unge jenter. Vi så hverandre i øynene, og jeg sa til ham at jeg hadde tilgitt ham. Det kan virke underlig, men vi omfavnet hverandre. Jeg, som offer, tok det første skrittet, og han kunne svare. Det ble helbredende for oss begge.»

O’Brien er så overbevist om at Jan Ruff-O’Herne bør erklæres helgen, at han skriver artikler om hennes dyder; tro, håp, kjærlighet, vennskap, fattigdom og tilgivelse.

Den nyeste artikkelen sto på trykk i årets utgave av Journal of Australian Catholic Historical Society. Han fortalte The Catholic Weekly at han ber om hennes forbønn fra himmelen.

«Hvem vet om hun noen gang vil bli, for å bruke det pittoreske katolske uttrykket, «opphøyet til alteret»? Hun var i alle fall et eksempel på, for å bruke pave Leo XIVs ord, den «lysende» dyden tilgivelse. Som paven nylig sa: «Ekte tilgivelse venter ikke på omvendelse, men tilbyr seg selv først, som en gratis gave, selv før den blir akseptert.»» 

Denne historien ble først publisert av The Catholic Weekly, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.