Vi taler ikke primært på vegne av oss selv, Den katolske kirke eller katolikkene i Norge. Vi gjør det som alltid har vært Kirkens kall, å tale de aller svakestes sak, i dette tilfelle ufødte barn med inntil fire eller fem og en halv måneders liv bak seg, overfor de sterkere, i dette tilfellet politikerne på Stortinget med makt over liv og død.