Audiens med medlemmer av stiftelsen «Centesimus Annus Pro Pontifice

I sin første viktige tale om katolsk sosiallære presenterer pave Leo XIV en nyansert forståelse av begrepet «doktrine», noe som kan signalisere en endret tone og tilnærming sammenlignet med forgjengeren.

Av EWTN Norge, 18. mai 2025

Under en tale til medlemmene av stiftelsen Centesimus Annus Pro Pontifice i Vatikanet i dag, skiller paven tydelig mellom «doktrine» og «indoktrinering». Sistnevnte omtaler han som «umoralsk», mens han beskriver doktrinen som «en felles, kollektiv og til og med tverrfaglig søken etter sannheten».

«Doktrine er en seriøs, avbalansert og grundig diskurs som først og fremst lærer oss hvordan vi bør møte problemer, og enda viktigere, hvordan vi bør møte mennesker», sa pave Leo til stiftelsens medlemmer. «Seriøsitet, grundighet og avbalansert ro er det vi må lære av enhver doktrine, også Kirkens sosiallære.»

Språkbruken til den amerikanske paven ser ut til å finne en annen balanse enn forgjengeren, som ofte kritiserte «rigorister» for manglende fleksibilitet. Leo XIV tar istedenfor begrepet «grundighet» tilbake og redefinerer det som en positiv kvalitet, særlig når det ledsages av ro og et tydelig formål.

Paven understreket også at doktrine og dialog ikke bare er forenlige, men at de sammen legger grunnlaget for «en felles, kollektiv og til og med tverrfaglig søken etter sannheten».

Les hele talen her:

Audiens med medlemmer av stiftelsen «Centesimus Annus Pro Pontifice»

Kjære brødre og søstre, velkommen!

Jeg takker presidenten og medlemmene av stiftelsen Centesimus Annus Pro Pontifice, og ønsker dere alle velkommen til den årlige internasjonale konferansen og generalforsamlingen.

Temaet for årets konferanse – «Å overvinne polarisering og gjenoppbygge global styring: de etiske fundamentene» – berører selve kjernen i Den katolske kirkes sosiallære, et redskap for fred og dialog som hjelper oss å bygge broer til universelt brorskap mellom mennesker og folkeslag. Spesielt nå i påsketiden erkjenner vi at den Oppstandne går foran oss, også der urettferdighet og død ser ut til å ha vunnet. La oss hjelpe hverandre, slik jeg oppfordret til kvelden jeg ble valgt: «å bygge broer gjennom dialog og personlig møte, og forenes slik at vi blir ett folk, alltid i fred.» Dette kan ikke improviseres; det er en dynamisk og kontinuerlig vev av nåde og frihet som styrkes gjennom våre møter.

Allerede pave Leo XIII – som levde i en historisk periode preget av dramatiske og epokegjørende omveltninger – forsøkte å bidra til fred gjennom sosial dialog mellom kapital og arbeid, teknologi og menneskelig intelligens, ulike politiske kulturer og nasjoner. Pave Frans brukte begrepet «polykrise» for å beskrive alvoret i vår nåværende historiske situasjon, der krig, klimaendringer, økende ulikheter, tvungen migrasjon, stigmatisert fattigdom, teknologiske gjennombrudd og usikre arbeidsforhold og rettigheter sammenfaller.[1] På disse sentrale områdene tilbyr Kirkens sosiallære innsikter som setter vitenskap og samvittighet i dialog, og gir slik et avgjørende bidrag til forståelse, håp og fred.

Faktisk lærer sosiallæren oss at viktigere enn problemene vi står overfor, eller løsningene vi finner, er måten vi møter dem på – med kriterier for vurdering, etiske prinsipper og åpenhet for Guds nåde.

Dere har muligheten til å vise at Kirkens sosiallære, med sitt unike antropologiske perspektiv, fremmer en sann tilnærming til sosiale spørsmål: Den hevder ikke å eie sannheten verken når det gjelder analyse eller løsninger. På disse områdene er det viktigere å nærme seg enn å gi raske svar på hvorfor noe har skjedd, eller hvordan det kan løses. Målet er å lære hvordan vi kan håndtere problemer som stadig endrer seg, fordi hver generasjon er ny, med nye utfordringer, drømmer og spørsmål.

Her finner vi et vesentlig element i å bygge en «kultur for møte» gjennom dialog og sosialt vennskap. For mange av våre samtidige virker ordene «dialog» og «doktrine» motsetningsfylte og uforenlige. Kanskje forbinder vi ordet «doktrine» med en klassisk definisjon: et sett med ideer knyttet til en religion. Denne definisjonen kan få oss til å føle oss mindre frie til å reflektere, stille spørsmål eller søke nye alternativer.

Det blir derfor stadig viktigere å vise gjennom Kirkens sosiallære at ordet «doktrine» kan ha en annen og mer løfterik betydning, uten hvilken også dialogen mister sin dybde. Synonymer for denne forståelsen kan være «vitenskap», «disiplin» eller «kunnskap». Sett i dette lyset er enhver doktrine et resultat av forskning, hypoteser, meninger, fremskritt og tilbakeslag, som sammen søker å formidle pålitelig, ordnet og systematisk kunnskap om et bestemt tema. En doktrine er altså ikke det samme som en mening, men snarere en felles, samstemt og tverrfaglig vei mot sannheten.

Indoktrinering er umoralsk fordi den fratar mennesker muligheten til kritisk dømmekraft, krenker den hellige friheten til å respektere egen samvittighet – selv når denne tar feil – og avviser nye refleksjoner ved å nekte bevegelse, endring eller utvikling av ideer i møte med nye utfordringer. Doktrinen derimot, som en seriøs, rolig og grundig refleksjon, lærer oss først og fremst hvordan vi skal nærme oss situasjoner, og fremfor alt menneskene selv. Den hjelper oss også til å formulere et klokt skjønn. Alvor, grundighet og ro er kvaliteter vi skal lære av enhver doktrine, inkludert Kirkens sosiallære.

I lys av den pågående digitale revolusjonen må utdanningen til kritisk sans gjenoppdages, tydeliggjøres og styrkes, samtidig som vi bekjemper de motsatte fristelsene som også kan ramme kirken. Rundt oss ser vi lite dialog; i stedet dominerer høylytte stemmer, falske nyheter og irrasjonelle påstander fra enkelte mektige grupper. Fordypning og studier blir derfor avgjørende, sammen med møte med og lytting til de fattige – en skatt for Kirken og menneskeheten, bærere av synspunkter som ofte blir oversett, men som er nødvendige for å se verden med Guds øyne. De som er født og oppvokst langt fra maktens sentrum må ikke bare undervises i Kirkens sosiallære, men også anerkjennes som de som skal videreføre og fornye den. De som vitner om sosialt engasjement, folkelige bevegelser og ulike katolske arbeiderorganisasjoner er uttrykk for de eksistensielle periferier hvor håpet alltid lever og spirer. Jeg oppfordrer dere derfor til å gi ordet til de fattige.

Kjære venner, som Det annet vatikankonsil sier: «Det er en varig plikt for Kirken å granske tidens tegn og tolke dem i evangeliets lys, slik at den på en egnet måte for hver generasjon kan svare på menneskenes evige spørsmål om meningen med livet, nåtid og fremtid, og om deres gjensidige forhold» (Gaudium et spes, 4).

Jeg oppfordrer dere derfor til å delta aktivt og kreativt i denne prosessen med åndelig dømmekraft, og bidra til utviklingen av Kirkens sosiallære sammen med hele Guds folk, i en tid preget av store sosiale omveltninger, gjennom å lytte til og samtale med alle. I dag er det et utbredt behov for rettferdighet, en lengsel etter farskap og morskap, og et dypt ønske om åndelighet, spesielt blant unge og marginaliserte som ikke alltid finner effektive kanaler for å uttrykke seg. Det er en økende etterspørsel etter Kirkens sosiallære som vi må besvare.

Jeg takker dere for deres engasjement og deres bønner for min tjeneste, og velsigner hjertelig dere, deres familier og deres arbeid.