Åpent hus på Marias Minde søndag 15. september

Av Anne Samuelsen 19. september, 2024, 15:30
Meld deg på vårt nyhetsbrev her

Søndag 15. september var det igjen åpent hus på Marias Minde fra kl. 15-20, en tradisjon sr. Mary har ivaretatt i mange år. Også i år var det forventninger til en uformell samling i peisestuen med informasjon om klosterlivet og samtaler om troen. Når sr. Mary nå ikke er blant oss lenger, ble jeg spurt om å ivareta hennes rolle. Det var store sko å fylle, og jeg forberedte meg ved å lese det som står skrevet om St. Franciskus Xaveriussøstrene i St. Paul menighets 150-årsjubileumsbok fra 2008. Den har vist seg veldig nyttig ved mange anledninger! I forberedelsen ble jeg slått av, ja virkelig slått av, hva disse søstrene har lagt igjen etter seg til nytte og glede for kirken. Det var med spent forventning jeg kom til Marias Minde, der søstrene av Det hellige kors hadde forberedt samlingen med saft og sjokolade.

Og hvilken samling! Heldigvis hadde Open House Bergen sendt ut godt med mannskap. De tok imot gjestene, som ble bedt om å registrere seg, og fungerte også som vakter i de forskjellige etasjene. Det strømmet på. Sjokoladen og saften forsvant på et blunk, og allerede den første timen registrerte man 300 mennesker. (Til sammen 610 ble registrert totalt.) Ganger og rom var fylt av mennesker som undret seg over det livet som en gang hadde bebodd disse rommene. Og det fortsatte å strømme på hele ettermiddagen.

Da jeg forlot stedet 18.45, hadde søstrene og jeg snakket sammenhengende i fire timer med alt fra nysgjerrige naboer i Sandviken-området, arkitekter og arkitektstudenter til takknemlige venner og bekjente av St. Franciskus Xaveriussøstrene.

Fire ganger fylte vi kirken og kunne fortelle besøkende om søstrenes selvoppofrende liv, et liv for og med Gud, for og med menneskene. Det blir ingen menighet om man ikke har noen som underviser barna i troen og tar seg av syke, gamle og trengende. Alt dette ble ivaretatt av St. Franciskus Xaveriussøstrene på en ganske så utrolig måte.

I løpet av sitt virke her i Bergen, hvor de kom med tomme hender i 1901, etterlot de seg en rekke bygninger som trer fram i manges bevissthet: Øyeklinikken i Parkveien fra 1923, som nå er Korherrenes kloster; Florida sykehus fra 1937, nå St. Paul gymnas; St. Olav senter og ikke minst søsterhjemmet og kirken på Marias Minde, som ble innviet i 1959. Alt gjort mulig av milde gaver, forvaltet av søstre som brukte hele sitt liv til bønn og arbeid.

Jeg kunne fortelle de besøkende om Marias Mindes historie og tilblivelse, opprinnelig ment som hvilehjem for eldre søstre. Det ble det sannelig, etter en tid som rehabiliteringshjem for byens borgere. Nesten alle de gjenlevende søstrene fikk leve og dø her takket være Søstrene av Det Hellige Kors fra Nha Trangs ankomst i 2011 – så også med søster Mary – og på den vakreste av alle måter. Hennes siste dager på Røde kors sykehjem var besøkt av mange av menighetens troende som bare ønsket å tilbringe tid med henne og ta del i denne fredfylte måten hun kunne avslutte et strevsomt liv på, og som tross for at kongregasjonen døde med henne kunne glede seg over det som vokste videre. Det opplevdes også som et stort privilegium å få snakke til en slik forsamling om Søstrene av Det Hellige Kors ømme og rørende omsorg på sr Marys siste dager.

Til dem som kom fordi Bergens Tidende hadde annonsert besøket som en arkitektreise, kunne man i kirkerommet stolt fortelle at i denne vakre kirken, tegnet av Konow Lund, var murene bare rammeverket rundt noe som er så uendelig mye vakrere! Gud som kommer til oss mennesker gjennom Eukaristien. Man kunne fortelle mennesker, som ellers ville ha beskuet rommet som et museum og latt barna leke under alteret, at kirkerommet er hellig, at katolikker ber når de er i kirken, ikke prater. Selv små barn kneler foran tabernaklet når de kommer inn, fordi vi tror at Jesus er usynlig til stede i nattverdsbrødet der. I etterkant overhørte jeg en liten jente si til sin mor: «Men hvor er Jesus da? Jeg ser ham ikke.» Svaret var: «Han er der på en usynlig måte i tabernaklet.» Flere syntes at det var fint å få høre om evighetslampen som forteller om Jesu nærvær, og hvordan de slik kan gjenkjenne om de er i en katolsk kirke.

Det kunne vært sagt mye mer, særlig om de søstrene som nå alle som én har forlatt oss fra denne jord. Det var et vell av historier som takknemlige mennesker denne dagen delte med oss. De vitner om søstre som har satt spor etter seg, spor fylt av takknemlighet.

Gud velsigne deres minne.