Alene i messen fant hun sitt kall: å hjelpe andre med å bekjempe avhengighet.
Under julaftensmessen for over ti år siden opplevde Nina Marie Corona et stille kall midt i familiens kamp med avhengighet. I dag leder hun Afire og «We Thirst», som hjelper menigheter å møte avhengighet med tro, fellesskap og kunnskap.
Av Samuel Ruxton, 27. august 2025
Nina Marie Corona trodde hun bare krysset av i ruten som enhver god katolikk da hun satte seg i en kirkebenk for over ti år siden. Fra hennes perspektiv var hun ikke der for noe dramatisk – bare den vanlige julaftensmessen. Men hun var ikke der med hjertet. Avhengighet hadde sneket seg inn i familiens liv, og hele verdenen hennes føltes som om den var i ferd med å falle fra hverandre. Mens andre sang, smilte og håndhilste ved fredshilsen, gråt hun stille.
Alene. En fremmed. I en kirke full av mennesker.
«Jeg husker at jeg så meg rundt og tenkte: Hvorfor er det ingen som vet hva jeg går gjennom?» sier hun. «Jeg trenger dere, forstår dere? Hvor ellers kan jeg henvende meg?»
Corona, som tidligere drev en vellykket matvarebedrift, var allerede opptatt av teologi etter en retrett og begynte å studere videre for å forene sin åndelighet med sin sosiale samvittighet.
I årene som fulgte utviklet dette øyeblikket av personlig fortvilelse seg til et mangesidig outreach‑arbeid kalt Afire. Hun startet også et internasjonalt multimedieprosjekt, «We Thirst: Christian Reflections on Addiction», som nå finnes i universitets‑ og seminarbiblioteker, blant annet ved Trinity College i Dublin, og som er blitt vist i kirker over hele USA og utenfor landets grenser.
Den menighetsbaserte femdelte serien er delvis katekese, delvis helbredelse i fellesskap, og forener katolsk spiritualitet med de biologiske, psykologiske og sosiale realitetene ved avhengighet. Folk har sett den i stuer, menighetssaler og klasserom. Den er brukt av prester, foreldre, sosialarbeidere og mennesker på vei ut av avhengighet. Den har frigjort folk til å snakke om avhengighet, åpne seg og slutte å gjemme seg.
«De legger fra seg rustningen», sier hun. «De får mot til å møte virkeligheten. Da kan helbredelsen begynne.»
Slik fungerer det: Man ser serien i gruppe – kanskje over fem uker, kanskje som en helgesamling – og så snakker man sammen, ikke først og fremst om løsninger eller strategier, men om det som er virkelig: frykt, skyld, sorg, kjærlighet, håp. Hver økt inneholder grundige faglige presentasjoner med bønn, meditativ musikk og bilder som opplyser og inspirerer. Den siste kvelden i hver serie oppfordres deltakerne til å finne ut hva de skal gjøre videre i sine lokalmiljø.
«I begynnelsen visste jeg ikke hva de skulle gjøre, men etter hvert innså jeg hva som var nyttig for meg og familien min», forklarer hun. «Til slutt laget vi sett med håndbøker for ledere og deltakere, som veileder gruppene gjennom en prosess for å finne ut hva de skal gjøre. Lederhåndboken har fått imprimatur.»
Hver menighetsgruppe får rom til å lytte, vurdere de konkrete behovene i sitt nabolag og lage en plan – enten det er bønnesamlinger, støtte til familier som er rammet av avhengighet, rehabiliteringsarbeid eller omsorgspakker til lokale behandlingshjem. Arbeidet er dypt lokalt og personlig, men det er den åndelige og emosjonelle resonansen som gir næring til en bredere vekst.
Blant programmene som nå tilbys av Afire Ministries er ukentlige vesper på Zoom, en nettbasert adventsbønnekalender og Set Hearts AFIRE – et evangeliseringsverktøy utviklet for å utruste både prester og legfolk til å dele evangeliet. Programmet gir alt som trengs for å presentere materialet, inkludert ferdig utviklede manus, musikk, medier og muligheter for personlige vitnesbyrd.
Graced Collaboration, et nyskapende trosbasert rehabiliteringsprogram utviklet av Corona under doktorgradsstudiene, er også på vei. Det integrerer evidensbaserte vitenskapelige tilnærminger med den åndelige visdommen fra de åndelige øvelsene til den hellige Ignatius av Loyola.
«Jeg kan ikke gjøre dette alene», sier Corona. «Vi trenger flere som stiller opp.»
En av de nyeste gruppene er dannet i St. Isidore i Quakertown, hvor Sharon Butler er menighetsmedlem. «Min datter har kjempet mot avhengighet i veldig lang tid», sier hun. «Min mann og jeg … vi har alltid hatt hverandre, men jeg har aldri gått til noe. Folk foreslo Al‑Anon eller andre grupper, men jeg gikk bare ikke.»
Dette var annerledes, forteller hun – fra første stund. «Det var veldig inspirerende,» sier Butler. «Jeg gledet meg til neste uke. Hver økt ga meg noe å tenke på. Alt talte til meg.»
Formelen gjentas i alle Afires ulike programmer, sier Corona. Og hun tror at Guds fingeravtrykk er overalt.
«Først visste jeg ikke hvordan jeg skulle lytte til Guds stemme, men da jeg først gjorde det, sluttet han ikke,» sier hun. «Jeg kjenner motstanden. Skammen. Du tror du har hørt alt – enda et foredrag om avhengighet, flere statistikker, mer skyld. Men dette er annerledes. Dette handler om å helbrede hjerter, ikke bare løse problemer. Det handler om å gjenoppdage vår menneskelighet og Guds kjærlighet til oss midt i smerten.»
Hun fortsetter: «Jeg tror sterkt at Gud ønsker å virke på denne måten gjennom hver enkelt person. Så mange av oss sover. Vi er distraherte, nummen. Men hvis vi bare stanser opp – lytter – vil vi høre ham. Og han vil handle. Det var det som skjedde med meg. Jeg stoppet endelig lenge nok til å lytte.»
Denne historien ble først publisert av Catholic Philly og er gjengitt med tillatelse. Den er en del av Face of Hope, en serie som «fremhever arbeidet til dem som gjør den katolske kirke i Philadelphia til den største kraften for det gode i regionen».
Denne saken ble først publisert av Catholic Philly og er gjengitt av Catholic News Agency (CNA), en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.
