Slaget om aktiv dødshjelp

Debatten om aktiv dødshjelp kommer i Norge. Kirken står fast på at livet er ukrenkelig, og at ingen menneskelig lov kan rettferdiggjøre drap.

Av Peder Josef Foss, 10. august 2025

“Du skal ikke slå ihjel.” (2 Mos 20,13)

Ønsket om å åpne for eutanasi og assistert selvmord (under samlebegrepet dødshjelp) i Norge er økende. Per i dag ønsker flere av de større partiene på Stortinget å utrede muligheten, mens ett av dem går til valg på å tillate det. Som kristne kalles vi av vår Herre til å være jordens salt og verdens lys (Matt 5,13-14), til å vitne om Kristus, livets Herre, mot enhver makt eller tanke som vil frata mennesker sin verdighet. Eutanasi er et “moralsk utilatelig” onde, “et drap som er alvorlig i strid med menneskets verdighet og ærefrykt for den levende Gud, menneskets Skaper”, en handling som “alltid må forkastes og utelukkes.” (Den katolske kirkes katekisme, n. 2277). Vi ønsker i denne artikkelen å reflektere over Kirkens uttalelser om katolikkers politiske engasjement i forhold til livsvern i sin alminnelighet og deretter om dødshjelp især.

Katolikkers deltagelse i partipolitikk

I et notat fra Troskongregasjonen under Pave Johannes Paul II står det:

En veldannet kristen samvittighet tillater en ikke å stemme på et politisk program eller et enkelt lovforslag i strid med troens eller morallærens grunnleggende innhold […] I møte med grunnleggende og ufravikelige etiske krav må kristne innse at det som står på spill er morallovens vesen, som angår det som er godt for mennesket. Dette er tilfellet hva lover om abort og eutanasi angår.^[1]

Kirken har intet politisk program eller parti. Katolikker kan derfor tilhøre eller stemme på ulike politiske partier som følge av de forskjellige legitime strategiene man kan bruke i møte med de ulike samfunnsproblemene. Det må ikke forveksles med en slags moralsk relativisme; katolikker kan nok være uenige om konkrete tiltak og løsninger, men aldri om de kristne og naturlige moralprinsippene Kirken vedholder. Siden eutanasi og abort rører ved naturlovens fundament – retten til liv – er ikke opposisjonen mot dem bare én sak blant mange (økonomi, miljø, innvandring, el.), men klare prioriteringer. I encyklikaen Evangelium Vitae presiserer den hl. pave Johannes Paul II: Abort og eutanasi er altså forbrytelser som ingen menneskelig lov kan påstå å legitimere. Det er ingen plikt til å adlyde slike lover; tvert imot er det en alvorlig og klar plikt til å motstå dem ved samvittighetsbasert reservasjon.^[2]

Hvorfor dødshjelp er ondt

Aktiv dødshjelp beskrives av dens tilhengere som en barmhjertighetshandling som gir mennesker med store lidelser en “verdig død”. Med dette viser de at de ikke anser et lidende menneskes liv som verdifullt. Bak det hele ligger tanken om at mennesket selv råder over sitt liv og kan bestemme når det ikke lenger er verdt å leve, når det kun er Gud som rår over liv og død (jfr. 5 Mos 32,39). Langt ifra å være en “god død”, som det så bevisst og misvisende kalles (fra gresk: eu – god og thanatos – død), er dødshjelp intet annet enn selvmord ved en annens hånd. I Summa theologica^[3] oppgir den hl. kirkelæreren Thomas Aquinas tre grunner til hvorfor selvmord er ondt og utillatelig for mennesket, som kan oppsummeres som følger:

(i) det er en synd man begår mot seg selv, sin egen natur som ønsker å bevare sin eksistens og mot kjærligheten man skal ha mot seg selv

(ii) det er en synd mot samfunnet man tilhører fordi man skader en del av ved å tilintetgjøre seg selv

(iii) det er en synd mot Gud, som alene råder over liv og død

Aktiv dødshjelp er med andre ord ikke en verdig eller modig beslutning, men et uttrykk for en uendelig fortvilelse i forhold til eget liv, en selvopptatt og skadelig handling i forhold til samfunnet og et valg som kommer av mistillit til Gud og Hans gode forsyn.

Selv om det ikke alltid er lett å forstå meningen med nesten uutholdelig smerte, er det aldri umulig for et menneske å leve sine tilmålte dager med standhaftighet og verdighet, til tross for all motgang. Ingen mengde smerte forårsaker så mye skade på kroppen eller sinnet som mord etterlater seg i sjelen. Det er urett å drepe seg selv for å fjerne smerten en lider, like urett som å drepe en annen. I assistert selvmord er det imidlertid enda verre, for der blir legen – som har tatt en ed om å helbrede – gjort medskyldig i en annens selvmord og begår mord. Dette store moralske ondet overgår all kroppslig lidelse.

Fortvilelsen disse menneskene går inn i er utvilsomt også en frukt av en kultur som forkaster og ser ned på alle som ikke “bidrar med noe” til samfunnet. En slik ukristen holdning, drevet av søken etter effektivitet, teknologisk fremgang og materiell velstand, er frukten av et utilitært verdensbilde hvor enkelindividets verdi forsvinner i gjennomsnittsberegninger og kollektiv nytte.

I møte med denne motløsheten og denne dødskulturen som driver enkelte til slike onde handlinger (selvfølgelig ofte med svekket dømmekraft, påvirket av andre, osv.), er det imperativt for kristne å forkynne den korsfestede og oppstandne Kristus, Han som ble menneske for å bære våre smerter (Jes 53,4), lege oss ved sine sår (v.5), og som kaller oss til å følge Hans eksempel ved å bære våre smerter med tålmodighet (1 Pet 2,21), visse om at “den nærværende tids lidelser ikke er å akte mot den herlighet som skal åpenbares” (Rom 8,18). Svaret på fortvilelsen er håpet om det evige liv hos Gud, der hvor Han skal tørke hver tåre og døden ikke være mer (Åp 21,4).

^[1] Kongregasjonen for troslæren. Doctrinal Note on Some Questions Regarding the Participation of Catholics in Political Life, n. 4, 24. november 2002. Vatikanet. https://www.vatican.va/roman_curia/congregations/cfaith/documents/rc_con_cfaith_doc_20021124_politica_en.html.

^[2] Johannes Paul II. Evangelium Vitae (Livets evangelium), n. 73. Encyklika, 25. mars 1995. Sist besøkt 7. august 2025. https://www.vatican.va/content/john-paul-ii/en/encyclicals/documents/hf_jp-ii_enc_25031995_evangelium-vitae.html.

^[3] Thomas Aquinas, Summa Theologiae, secunda secundae, Q. 64, art. 5, “Whether it is lawful to kill oneself?” trans. Fathers of the English Dominican Province, New Advent, accessed August 7, 2025, https://www.newadvent.org/summa/3064.htm.