Å formidle håp

Dette er den ellevte og siste av biskop Eriks konferanser i denne ukens fastetidsretrett. 

Les også:
Ved inngangen til fastetiden
Bernhard, idealisten
Guds hjelp
Å bli fri
Sannhetens prakt
Om tusener faller ved din side
Herlighet
Guds engler
Bernhard, realisten
Om overveielse

Den 11. oktober 1962 åpnet den hellige pave Johannes XXIII høytidelig Det annet Vatikankonsil. Konsilets «største anliggende», sa han, var «at det hellige depositum av kristen lære må bevares og undervises mer virkningsfullt. Denne læren omfatter hele mennesket, sammensatt av kropp og sjel. Den påbyr oss, pilegrimer på denne jord, å vende oss mot vårt himmelske hjem.»

Mindre enn en uke etter pavens tale brøt Cuba-krisen ut. Mennesket syntes rede til å sprenge seg selv tilintet midt i sin jordiske ferd, uten tanke på et eskatologisk mål. Mens sårene etter andre verdenskrig ennå var åpne, skapte vår slekt nye, uhyggelige utsikter til selvutslettelse.

Et klima av prekær usikkerhet omgav konsilet; samtidig var tiden ladet med brennende håp om et nytt samfunn, grunnfestet på menneskerettigheter, rettferdig handel og tekniske fremskritt. Konsilet ønsket å tale inn i tidens «urofylte spørsmål om verdens utvikling, om menneskets plass og oppgave i universet, om meningen med menneskets […] strev, om virkelighetens og menneskehetens endelige skjebne». Det nøyde seg ikke med å stille spørsmålene. Det pekte også mot deres løsning, ved å forkynne at Kristus, korsfestet og oppstanden, bærer menneskehetens fremtid i seg. Konsilet ga Kirken oppgaven å forkynne Kristus slik at han fremtrer klart og overbevisende som svaret på vår tids mest påtrengende spørsmål – uten et øyeblikk å kompromittere det hellige trosdepositum.

Vi kan spørre oss om tilliten til dette trosdepositumets kraft og virkning i de seksti årene som er gått siden konsilet ble avsluttet, alltid og overalt har vært holdt fast ved. Hver kristen generasjon er forpliktet til å måle seg mot den kontrasten Paulus tegner for efeserne: mellom «Kristi fyldes mål» – åpenbart i enhet i tro og kunnskap, i moden menneskevokster – og en barnslig tilstand der vi kastes hit og dit, ført omkring av enhver lære-vind, dratt nå av list, nå av slu knep, nå av lettkjøpt optimisme.

Kristus kaller oss til å formidle håp til verden. Å ha kristent håp er ikke nødvendigvis å være optimist. Den kristne avsverger ønsketenkning og tar et bestemt valg for virkeligheten. Demagoger lover at alt skal bli bedre. De påberoper seg en demiurgisk makt til å forandre samfunn innenfor én valgperiode, og de avleder massene fra opplevde nederlag med utdeling av brød, billetter til sirkus – og med ærekrenkelser av motstandere. Hvor annerledes lyder Kristi ord. Han sier: «De fattige har dere alltid hos dere.» Han slår fast at folk skal reise seg mot folk. Forfølgelser vil komme. En manns fiender vil være hans egne husfolk. Det finnes ingen slapp resignasjon i disse utsagnene. Herren forplikter oss, sine disipler, til å arbeide uten opphold for en ny, frisk menneskehet, formet av nestekjærlighet i rettferd. Han sier: «Helbred syke, vekk opp døde, rens spedalske, driv ut onde ånder.» Vi skal sette saligprisningene ut i livet og la den skjulte herligheten i dem bryte frem. Men mens vi gjør dette, blir vi minnet om: «Uten meg kan dere intet gjøre.»

Kristus er folkenes lys – Lumen gentium. Bare han, idet han gjør Faderens vilje og handler i Ånden, kan fornye jordens åsyn. Til ham setter vi vår lit, ikke til forbigående strategier.

Han kan handle gjennom oss dersom vi samtykker i å være tålmodige. Fastetiden viser oss at Gud – som bærer såret etter sin kjærlighet til mennesket – er mest virksom nettopp i sin lidelse. Det håpet han betror oss, er ikke håp om en tåredal som til slutt blir modernisert, digitalisert og «sanert». Vårt håp er en ny himmel og en ny jord, de dødes oppstandelse.

Vår tid hungrer etter å høre dette håpet forkynt. Vi har sett noen tegn omkring oss: en ny religiøs bevissthet blant unge; sannhetens tilbakekomst i det offentlige ordskiftet; en søken etter røtter. Globale institusjoner og allianser smuldrer opp. Vi er utsatt for strategiske, økologiske og ideologiske farer. Det er naturlig at mennesker med sunn fornuft og god vilje spør hva som, midt i slik usikkerhet, har en sjanse til å vare. Lei av å bygge livet på sand søker de fast klippegrunn. Samtidig er hjertet urolig. Konsilfedrene slo i Gaudium et spes fast at tidens beste forhåpninger og mørkeste frykt må klinge igjen i de kristnes hjerter. For en kristen er ikke fremmed for noe som er «sant menneskelig».

La meg dele en slik gjenklang som bor i meg.

For et år siden, den 8. februar 2025, holdt den amerikanske sangeren Gracie Abrams konsert i Madrid. Hun er en ung kvinne som har alt på sin side: vakker, velstående, vellykket. I Madrid bar hun en hvit silkekjole. Den kunne ha vært en brudekjole, et gledesplagg, om det ikke var for de lange, svarte båndene over skuldrene – varsler om en sorg som, da hun begynte å synge, viste seg å være kjernen i budskapet hennes.

I tekstene hennes ligger en gjennomtrengende tristhet som grenser til, kanskje berører, fortvilelse. Abrams er født i 1999. I sangen Camden antyder hun at hun ikke kan forestille seg noe liv «etter 25». Sangen fremkaller et behov for å skjule sorgen, å begrave bagasjen så den ikke synes, mens man utad følger reglene, sier at alt er bra, og håper at noen i det minste legger merke til «hvordan jeg prøver». Og gjennom sangen går det et mantra-lignende refreng: «Hele meg, et sår å lukke, men jeg lar det være åpent.»

Abrams’ fremføring av Camden i Madrid ble filmet og lagt ut på YouTube av en fan som skrev: «Vanvittig. Ingen ord. Gråt. Døde. Død.» Tusenvis var på konserten. De sang med – alle sammen – kjente den kronglete teksten utenat og hadde gjort den til sin egen. Weltschmerz i tenåringsalder er ikke noe nytt; hver generasjon finner sitt språk for det. Men det er noe særegent ved vår tids klage. Den lar seg ikke avfeie som en fetisjering av ødeleggelse. Når man hører og ser Gracie Abrams synge, tviler man ikke på dybden i erfaringen som hennes rop springer ut av. Og det er uhyggelig å høre ropet bli tatt opp, strofe etter strofe, av en tettpakket ung folkemengde – en stemme som sier at hun aldri har vært god til å mestre, og at hun håper hun overlever. Er «håp» et treffende ord i en slik situasjon? Jeg tviler. Det som trer sterkest frem, er håpløshet overfor en stadig nærværende trussel.

Abrams’ publikum er for det meste jenter. En stereotypi vil ha det til at gutter er annerledes: tiltrukket av en mørk erkjennelse av livets hardhet, innstilt på å bære den med skjeggete, «mandig» standhaftighet. Men enhver som går ut og snakker med unge mennesker – eller tilbringer tid i en skriftestol – vet at det ikke er klart hvor grensene går. Bevisstheten om å være såret gjennomtrenger vår tid som en røykfylt tåke. 

Hvor slående det da er å leve fastetiden i en slik sammenheng: å feste blikket på et såret, utstrakt legeme og bekjenne at nettopp her finnes håp. I århundrer var Kirken varsom med å vise sårene fra Kristi lidelse. Hun var opptatt med å gi ord til paradokset som utgjør hjertet i den kristne bekjennelse: at i Kristus er guddom og menneskelighet fullt og helt til stede; at denne mannen, «født av Jomfru Maria», samtidig er «Gud av Gud, lys av lys». Først da konsilet i Kalkedon hadde finpusset det begrepsapparat som trengtes for å verne denne balansen, kunne den kristne ånd fritt forestille seg – ikke bare i ord, men også i kunst, ja, konkret og grafisk – den frivillig påtatte fornedrelse hos Gud som ble menneske. Krusifikset trådte frem som det fremste kristne emblemet. Det fikk en sentral plass i kultisk praksis, i hvert fall i Vesten, der fremstillinger av en såret Gud ble fokuspunkt i kirker og andre byggverk og gradvis formet offentlig bevissthet.

Da Paulus minnet de kristne i Korint om sitt besøk hos dem, skrev han: «Da jeg kom til dere, søsken, var det ikke med fremragende talekunst eller visdom jeg forkynte Guds mysterium. For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet.» Den ubetingede sentraliteten i Jesu frelsende lidelse gjennomtrenger læren hos denne uforlignelige forkynner av forsoning, barmhjertighet, nådens forvandling, glede og evig liv. Det krever mot å følge hans eksempel i en kultur som frister oss til å markedsføre et «gladere» evangelium – forutsigbart i form av faste prosesser og sikre resultater. Rundt oss overlates de kors-skyggede skipene i gamle katedraler til minigolf. Helligdommer brukes til sekulære sketsjer som i desperasjon skal demonstrere «relevans». Samtidig, et steinkast unna, i den sekulære arena, vugger de unge motløse og synger lavt at livet er et åpent sår – og at det ikke finnes balsam i Gilead.

To motsatte tendenser preger samtidens forsøk på å håndtere sår. På den ene siden viser mennesker gjerne frem ervervede, arvede eller innbilte sår som identitetsmarkører. De kan ha gode grunner – rettferdige saker, krav om rett. Men som vi har hørt Bernhard forklare, mister vi drivkraften dersom vi forankrer vår selvforståelse i et sår. Da risikerer vi å synke ned i vrede, en lidenskap som fortrenger ønsket om helbredelse med bekreftelser av selvrettferdighet. Vrede – og dens speilbilde, bitterhet – kan låse oss fast i en pervers, selvtilfreds fortvilelse.

På den annen side er det forsøk på å retusjere bort sår. Vi hører antydninger om at sår ikke burde finnes – og at hvis de gjør det, bør syke lemmer fjernes. I samfunn som blir stadig mer transaksjonelle, har uproduktive eller ubehagelige elementer ingen plass. De oppfattes som avvik og møtes med hardhet. Dette kommer til syne i pågående kontroverser om abort og eutanasi, og i tilbakevendende tale om eugenikk. Det viser seg i dystopiske drømmer om å avlaste samfunnet for uønskede – mennesker som enkelte politikere heller ville plassere i reservater eller skyve utfor en klippe.

Man kan tolke denne utviklingen på flere måter. Men det er vanskelig å benekte at formørkelsen i den offentlige bevissthet av den Korsfestedes skikkelse – den Sårede, men Uovervinnelige – har noe med saken å gjøre. En sivilisasjon som på et eller annet nivå søker sin målestokk i et bilde som bekrefter tålmodighetens og den forsonende lidelsens verdighet, forandres. Den kan lære empati – noe som ikke faller spontant for det falne menneske.

Ærbødighet for Kristi sår preget kristen følsomhet i århundrer. Den kom til uttrykk i hengivenhet til lidelsesrelikvier, i korsveien, i dikt og malerier, i musikk – fra renessansens klagesanger, gjennom Bachs pasjoner, til 1800-tallets hymnografi. Den kom til uttrykk i kulten av Jesu hellige hjerte, som spredte seg over hele verden i kjølvannet av revolusjonære raseriutbrudd. I sentrum stod respekt for lidelsens veldige mysterium, som hører til menneskets vilkår slik vi kjenner det. Korset lar oss eie virkeligheten – samtidig som det bekrefter at sår ikke har det siste ord: De kan leges og bli kilder til helbredelse.

Å rotfeste oss i dette troens mysterium er å arbeide frem en konstruktiv revolt mot flere villfarelser: mot den politiske villfarelsen at samfunn og stat bør styres etter en evolusjonær modell i lys av menneskelig perfeksjonering; mot den antropologiske villfarelsen om en normativ «helse»-standard som markerer skiller mellom liv «verdt å leve» og liv «ikke verdt å leve»; mot den kulturelle villfarelsen som tillegger sår en fatal, deterministisk makt; og mot den psykologiske villfarelsen som overgir seg til håpløshet, hypnotisert av stemmen som hvisker oss i øret, i nattens mørke, om våre mest intime sår: «Det vil alltid være slik.»

Kristi lidelse lar oss klage uten raseri. Den åpner oss for medfølelse – en epistemologisk kategori som er egnet til å forberede en nådefull innsikt som Jobs: «Før hadde jeg bare hørt rykter om deg. Nå har jeg sett deg med egne øyne.» Vi kan rope til den Korsfestede og Oppstandne: «Min Herre og min Gud!» Evangeliet sier at Kristi sår etter oppstandelsen ikke ble tatt bort, men gjort herlige. Verdens sår kan også bli det, når Kristi olje og vin blir helt over dem.

For de troende er korset både symbol og minne om en hendelse. Symbolet på Kristi lidelse er ikke noe vi frembringer. Det er gitt oss. Det tolker oss – ikke omvendt. Dette er verdt å fastholde når vi svømmer mot strømmen av en symbolsk kapitalisme som vil «produsere kunnskap». I denne virtuelle verden blir «fakta» artefakter. Fortellinger, bilder og data omsettes for å holde endringen i gang og dermed drive konsumet videre. Det er vanskelig å forstå noe og samtidig forandre det. Derfor spiller jakten på klarhet en beskjeden rolle i dagens offentlige ordskifte, der flyktig retorikk og uberegnelige symboler snarere er utformet for å forvirre.

Og likevel: mennesket lengter etter å forstå. Det er definert av sitt behov for å spørre: «Hvorfor?» Det trenger Kirkens klare tenkning og Kristus-sentrerte håp. Det trenger hennes trygge retningssans. Det trenger hennes symboler – realistiske, annerledes enn verdens – rettet mot et historisk såret legeme, mot dødens død, mot den evige skjebne for «hele mennesket, sammensatt av kropp og sjel». Vår tros sublime perspektiv hviler på realiteter som har skjedd – og som i fellesskapet med Kristi mystiske legeme fortsatt skjer. Vi bekjenner at en forvandlende godhet har gjennomtrengt menneskelig lidelse, også i dens mest ekstreme former, helt ned i helvetes dyp – og at ingen ødeleggelse derfor er endelig.

Slik er vårt evangelium. Vår tid roper etter det. De unge som klager i parkene våre med tunge hjerter, hungrer etter det. De lytter når det presenteres «med autoritet» av kristne som både kan forklare og vise sannheten i det uten kompromisser – og viser Kristi nådefulle kraft til å fornye og forvandle liv. 

I Clairvaux i 1139 holdt Bernhard sin siste preken over Salme 90 (91) på påskeaften. Den puster ut gleden hos en atlet som har fullført løpet. En munks liv, sier den hellige Benedikt, bør være en stadig fastetid, alltid rettet mot Kristi seier over døden. Den liturgiske tid åpenbarer selve drivkraften i vår tilværelse. Bernhard gjør dette tydelig. Livets prøvelser er fødselsveer. De lærer oss hva det vil si å være levende: «Vi lever fullt ut når livet er levende og livgivende.» Vi er født for å bære frukt. Det finnes et «håp om herlighet» i trengselen, sier Bernhard til sine munker – før han retter seg selv og sier: Nei, herligheten er i trengselen, slik frukten er i frøet. Han utbryter: «Mine brødre, nå skjuler herligheten seg i trengselen; evigheten skjuler seg i øyeblikket – en opphøyd, umålelig tyngde i denne lettheten.»

Inversjonen er fullstendig. Det som tynger oss nå, mangler varig substans. Herlighetens tyngde trekker oss oppover, mot en storslått, mangfoldig herlighet. Konfigurert til en full andel i Kristi liv skal vi kjenne Guds  tålmodige glede, som i Salme 90 (91) proklamerer: «Jeg er med ham i nøden.» Han sier også: «Min fryd er å være med menneskenes barn.» «Å, Emmanuel», svarer Bernhard: «Gud med oss!» Og han tilføyer: «Vær hilset, du nådefylte, Herren er med deg», idet han med finhet antyder den marianske karakteren ved nådens vekst mot ekte kristen modenhet. Gud vet hva vi begjærer og tørster etter, hva som smaker oss. Vi må ikke nøye oss med for lite. Vi må vite – og forkynne – i hvis bilde vi er skapt, og hvilken storhet vi ved nåden er i stand til.

Morgenen etter denne siste prekenen åpnet Bernhard sitt graduale og sang påskens introitus: den vakre Resurrexi i sjette «alvorlige» modus, – et musikalsk uttrykk for oppadgående, bølgende tyngdekraft. Denne liturgiske komposisjonen forkynner oppstandelsen med stille undring. Den løfter Kirkens lovsang ved den tomme grav inn i Treenighetens evige favn. Trukket inn i den favnen ved Kristi påske-seier skal vi se slik vi blir sett, kjenne slik vi er kjent. Til sist skal vi elske fullkomment.

Inntil da kjenner og ser vi ennå bare stykkevis, mens vi holder nattevakt i mørket. Vi arbeider. Vi tjener. Vi underviser. Vi kjemper når vi må. Vi forsøker å elske og ære hverandre, med blikket festet på Jesus, troens opphavsmann og fullender. Han, Guds Lam, er vår lampe. Hans milde lys – også når det er skjult – er fullt av glede.