Åndelig føde · Impuls
Ingen er så trygg i fare
«Ingen er så trygg i fare» er mer enn en kjent barnesalme. I et katolsk perspektiv peker Lina Sandells ord mot en dypere sannhet om Guds forsyn, englenes vern og Kristi nærvær i menneskets lidelse, uro og håp.
Ingen er så trygg i fare, sang vi da vi var barn- den gang vi eide barnets rene tillit. Salmen bæres av en enkel tillit til Guds vern, og er en bekjennelse av at mennesket aldri er alene. Sett med katolsk blikk kan denne salmen leses som en meditasjon over Guds forsyn, englenes omsorg og Kristi nærvær gjennom hele livets vandring.
Lina Sandells salme begynner med ordene: «Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare.[1]» Teksten fører tankene til Jesu egne ord: «La de små barn komme til meg.»
Barnet, det er ikke sterkt fordi det selv mestrer verden, men fordi det hviler i en annens kjærlighet. Slik er også vår trygghet som kristne; Den ligger ikke i kontroll, helse eller ytre sikkerhet, men i vissheten om å tilhøre Gud.
Vi voksne søker ofte trygghet i planer, økonomi, kunnskap eller for den del helse. Men, – skjøre og knusbare er de, alle disse tingene. Arbeid kan vi miste, venner kan forlate oss, styrke og livsmot kan svikte. Nettopp derfor taler denne salmen så dypt til oss voksne. Den minner oss om noe vi lett glemmer: at vi aldri bærer oss selv alene. Gud holder mennesket oppe også når mennesket ikke lenger orker å holde seg selv oppe.
I katolsk tradisjon er dette knyttet til tanken om forsyn. Gud er ikke en fjern skaper som en gang satte verden i gang. Han ledsager hvert menneske med kjærlighet. Kirken lærer at englene verner oss, og salmen henter nettopp dette bildet fram: «Engler over oss står vakt.» Dette kan virke barnlig, ja, kanskje altfor troskyldig for oss moderne mennesker? Kanskje er det snarere vår tids kynisme som er fattig?
I Salme 91 synger Salmisten: «… han skal gi englene sine befaling om å bevare deg på alle dine veier..» Kirken har alltid lest denne salmen som en påminnelse om at vi mennesker lever omgitt av en usynlig nåde. Vi har nok alle opplevd øyeblikk der vi i ettertid aner at Gud bar oss gjennom noe vi ikke kunne klare å bære alene. Kanskje var det sykdom, sorg eller ensomhet. Kanskje i et stille øyeblikk av fred midt i uro. Nåden, den virker ofte skjult.
Vi kristne slipper ikke lidelse, – de hellige levde ikke skjermede liv, tvert imot gikk mange gjennom dype prøvelser. Midt i motgang og prøvelser oppdaget de en fred som verden ikke kan gi. Den hellige Paulus skriver: «Når jeg er svak, da er jeg sterk.» Hvorfor? Fordi Kristus selv blir menneskets styrke.
Lina Sandells salme viser til Kristus, den sanne hyrde som går inn i menneskets mørke. På korset tok han på seg all frykt, ensomhet og død. Den kristne trenger derfor ikke frykte at lidelsen betyr at Gud har forlatt ham. Kristus har allerede vært der. Ingen natt er så mørk at han ikke kan gå gjennom den sammen med oss.
Salmen synges ofte ved dåp, begravelser og andre avgjørende øyeblikk i livet og på ett vis følger den oss mennesker fra begynnelse til slutt. Som barn lærer vi ordene enkelt og tillitsfullt. Som voksne vender vi tilbake til dem med erfaringens tyngde. Da forstår vi at tryggheten ikke ligger i at livet er lett, men i at Gud er trofast.
Kanskje er det nettopp dette vi moderne mennesker trenger mest: ikke flere garantier, men et sted å hvile hjertet. «Ingen er så trygg i fare» minner oss om at vi allerede har dette stedet. Ikke i oss selv, men i Gud, som kjenner oss ved navn, vokter våre dager og aldri slipper sin hånd fra dem som søker ham.
[1] Lina Sandell skrev salmen i 1856
Av sr Ragnhild Marie Bjelland · EWTN Norge ·
