Kommentar av Andrea M. Picciotti-Bayer
I en tid der tilliten til institusjonene er historisk lav, og det offentlige ordskiftet belønner støy fremfor substans, melder ett spørsmål seg stadig: Hva er det som faktisk danner mennesker med solid karakter?
Den katolske kirken i USA har arbeidet målbevisst med dette spørsmålet – ikke i teorien, men i praksis, gjennom programmer, fellesskap og kall som i det stille er blitt fostret fram gjennom flere tiår for å forme menn og kvinner som kan tjene det felles gode.
Resultatene blir nå synlige. Stadig flere voksne trer inn i Kirken. Folk konverterer ikke i nevneverdig omfang til en institusjon som ikke har noe å tilby. Her tilbys noe – og det blir tatt imot.
Oppmerksomheten fra toneangivende medier preges ofte av iscenesettelse – katolisismen som estetikk, identitetsmarkør eller influenserinnhold. De mest synlige uttrykkene forveksles med de mest betydningsfulle. Den virkelige historien er stillere, og den har bygget seg opp over mange år.
Sisters of Life ledsager kvinner i svangerskapskriser med en glede som avvæpner. De dominikanske søstrene i Nashville har vokst til å bli et av landets største kvinnelige ordensfellesskap, og de tiltrekker seg unge kvinner nettopp fordi de tilbyr et krevende kall, ikke et utvannet. De dominikanske brødrene former menn med intellektuell tyngde og apostolisk målbevissthet. Mange bispedømmer over hele landet opplever samtidig rekordmange unge menn som går inn i prestekallet. Dette er ikke mennesker som vender verden ryggen. De forakter den heller ikke. De er med på å forvandle den.
To programmer viser tydelig hvordan denne fornyelsen også bæres av lekfolket. Leonine Forum, som ble grunnlagt i Washington og nå har programmer i New York, Chicago, Los Angeles, Dallas og Denver, danner ledere for å bringe solid moralsk dannelse inn i både offentlig og privat sektor. Tepeyac Leadership Initiative, med base i Phoenix, danner unge katolske yrkesutøvere som forstår at integritet og faglig dyktighet styrker hverandre. Begge bygger på en overbevisning som bør ha gjenklang langt utenfor religiøse kretser: Varige institusjoner krever mennesker med solid karakter, og karakter krever dannelse – ikke bare ambisjoner.
Samtidig gjør en generasjon unge katolske yrkesutøvere seg gjeldende i rettssaler og klasserom, i sykehuskorridorer og styrerom, i bystyrer, tenketanker og redaksjoner. De lar en sammenhengende visjon om menneskeverd og det felles gode prege det konkrete arbeidet i amerikansk samfunnsliv. De venter ikke på at kulturen skal bli mer imøtekommende. De går inn i den slik den er.
Dette er ikke en snever, sekterisk historie. Institusjonene som katolikker har bygget opp i USA, omfatter sykehus, universiteter, hjelpeorganisasjoner og juridiske virksomheter som har tjent andre uansett tro. Vanlige menn og kvinner gikk til sitt arbeid ikke for anerkjennelsens skyld, men av kjærlighet til Gud og nesten, og i troskap mot Kirken. Det er dette som nå skjer igjen – i Phoenix og Washington, i Arlington og Nashville, på fødeavdelinger, advokatkontorer og i menighetssaler over hele landet.
Det juridiske landskapet har også endret seg. Nylige høyesterettsavgjørelser – Our Lady of Guadalupe School v. Morrissey-Berru, Carson v. Makin, Kennedy v. Bremerton og Mahmoud v. Taylor – har langt på vei gjenopprettet rammene for religionsutøvelse i amerikansk offentlig liv: kirker kan fritt styre sine interne forhold; religiøse skoler kan delta i offentlige ordninger; enkeltpersoner kan praktisere troen sin uten represalier fra myndighetene; og foreldre beholder retten til sine barns oppdragelse og utdannelse. Dette er seire for enhver amerikaner som mener at et fritt samfunn forutsetter frihet til å leve i samsvar med sine dypeste overbevisninger.
Og så er det pave Leo XIV – en sønn av Chicago som i flere år virket som misjonær i Peru. Til Peters stol bringer han en sjelden kombinasjon: fortrolighet med den amerikanske demokratiske tradisjonen og en hyrdes sans for den åndelige hungeren på den vestlige halvkule. Han har sett både løftet i det amerikanske eksperimentet og dets grenser. Hans valg fant ikke sted på tross av denne formasjonen, men nettopp på grunn av den. Hans pontifikat er ingen fotnote.
Jeg liker å kalle tiden vi lever i for «vårt katolske øyeblikk». Støyen i kulturen vår vil få sitt øyeblikk. Mennene og kvinnene som i det stille bygger, tjener og former neste generasjon – og konvertittene som slutter seg til dem – vil prege dette århundret.
