Av Christian Peschken, 8. april 2026
Verdensrommet er for lengst mer enn bare et felt for vitenskapelig forskning. Stadig flere stater, private selskaper og også militære aktører søker seg ut i rommet. Satellittkonstellasjoner vokser raskt, nye måneferder planlegges, og de økonomiske interessene tiltar. Samtidig reises også grunnleggende etiske spørsmål: Hvem eier verdensrommet, og hvilke prinsipper skal styre bruken av det?
Disse spørsmålene ble nylig drøftet under et arrangement i regi av Den hellige stol ved FN i Genève. Der ble det blant annet spurt om den moralske refleksjonen holder tritt med den akselererende teknologiske utviklingen i romfarten, og hva en virkelig etisk «romfartssivilisasjon» kan innebære.
Et annet tema omhandlet begrepet det felles gode: Kan dette sentrale begrepet i Kirkens sosiallære også anvendes på verdensrommet? Eller risikerer vi at rommet blir en ny arena for geopolitisk rivalisering? Og et enda mer vidtrekkende spørsmål meldte seg: Dersom liv en dag skulle bli oppdaget utenfor jorden – for eksempel gjennom nye observasjoner av eksoplaneter – hvilke konsekvenser ville det få for vår forståelse av skaperverket og for teologien?
Om disse spørsmålene samtalte Christian Peschken (EWTN) med erkebiskop Ettore Balestrero, Den hellige stols faste observatør ved FN i Genève, i Den hellige stols misjonshus i forstaden Chambesy utenfor Genève.
Peschken: Deres Eksellense, aktivitetene i verdensrommet øker nå i ekstraordinært tempo – drevet av private selskaper, militære interesser og store satellittkonstellasjoner. Holder vår moralske forestillingsevne tritt med teknologien? Og hvordan ville en virkelig etisk «romfartssivilisasjon» se ut?
Balestrero: Svært forenklet sagt er en virkelig etisk romfartssivilisasjon en som setter Gud – og dermed også mennesket – i sentrum. Det er på ingen måte selvsagt i dag. Nettopp derfor er det en fare for at aktivitetene i verdensrommet vil forsterke de splittelsene som allerede finnes mellom nasjoner og folk.
For å motvirke dette må romfarten styres av de grunnleggende prinsippene om menneskets verdighet. Den bør være båret av en ånd av menneskelig brorskap og forstå verdensrommet som et felleseie – et rom for undring og forskning til beste for både nålevende og kommende generasjoner. Bare dersom vi holder denne sansen for ærefrykt og ansvar levende, kan våre skritt blant stjernene ære både skaperverket og Skaperen.
Peschken: Begrepet «det felles gode» brukes tradisjonelt om menneskelige samfunn på jorden. Hvordan kan dette begrepet tenkes utover nasjonale grenser – og nå også utover vår egen planet? Har menneskeheten et moralsk ansvar for å behandle verdensrommet som en felles arv og ikke bare som et konkurransefelt?
Balestrero: Som det med rette blir påpekt, oppsto begrepet det felles gode i sammenheng med menneskelige fellesskap på jorden. I sin innerste kjerne – omsorgen for det som gagner alle og utelukker ingen – strekker dette prinsippet seg imidlertid utover nasjonale grenser og, vil jeg si, også utover vår egen planet.
Når vi derfor taler om det felles gode i sammenheng med verdensrommet, bekrefter vi at også himmelen er en del av den gaven Herren har betrodd menneskeheten til ansvarlig forvaltning. Dersom vi betrakter verdensrommet utelukkende gjennom konkurransens og rivaliseringens linse, risikerer vi å bære våre jordiske splittelser ut i kosmos. Men dersom vi ser det som en felles arv – slik også romtraktaten fra 1967 beskriver det, når den omtaler det som hele menneskehetens felleseie – åpner det seg muligheten for en fremtid preget av større brorskap og rettferdighet. Vårt ansvar er å sørge for at verdensrommets grenseløse rikdommer forblir et sted for fred, samarbeid og undring – et speil av vår enhet som én menneskefamilie under den samme himmelen.
Peschken: I TV-serien «Star Trek» utvikler menneskeheten seg til et samarbeidende interplanetarisk samfunn, ledet av utforskning, diplomati og fred. Når private selskaper og stater i dag i økende grad søker seg ut i rommet, går vi da mot en slik håpefull visjon – eller mot en mer fragmentert fremtid? Og hvilke valg i dag vil avgjøre hvilken av disse fremtidene som blir virkelig?
Balestrero: Dette spørsmålet går rett til kjernen av arrangementet som Den hellige stols faste observatørmisjon i Genève arrangerte i midten av februar. Under temaet verdensrommet gjorde vi det klart at menneskeheten i dag står ved et veiskille. Den økende utforskningen og utnyttelsen av verdensrommet kan enten fordype eksisterende splittelser eller bli en ny mulighet for enhet. Veien til stjernene må ikke bli et kappløp om overherredømme, men bør forstås som en felles pilegrimsvandring preget av ansvarlig forvaltning.
Dessverre brukes det i dag tre ord om tilstanden i verdensrommet: «overbelastet», «overfylt» og «omstridt». Det viser tydelig at de konfliktfylte internasjonale dynamikkene på jorden i økende grad projiseres ut i rommet. Samtidig ser vi en vedvarende stagnasjon i de internasjonale nedrustningsforaene, særlig i nedrustningskonferansen i Genève, som nettopp har i oppdrag å drøfte og forhandle om hvordan et våpenkappløp i verdensrommet kan forhindres.
På denne bakgrunnen er det tydelig at det multilaterale samarbeidet må fornyes. I stedet ser vi et rom som fremstår stadig mer fragmentert. Skal denne utviklingen snus, må teknologisk fremgang settes inn i en ramme av moralsk ansvar. Den bør være orientert mot omsorg for de fattige, respekt for skaperverket og forpliktelse til fred.
Til syvende og sist avhenger fremtiden av om vi ser verdensrommet som enda et marked som er åpent for de sterkeste, eller som en del av Guds skaperverk, betrodd hele menneskefamilien. Når vi tenker på at de viktigste romtraktatene stammer fra forrige århundre, ser vi også hvor presserende det er å oppdatere dem i lys av den enorme teknologiske utviklingen. Men også en slik fornyelse må alltid hvile på et fast etisk grunnlag – og nettopp der ligger en av vår tids store utfordringer.
Peschken: I juni uttalte paven at James Webb-romteleskopet lar oss se dypt inn i atmosfærene rundt eksoplaneter, der liv kanskje kan utvikle seg, samtidig som det hjelper oss å utforske universets opprinnelse. Dersom liv en dag blir bekreftet på en annen planet, ville en slik oppdagelse utvide vår forståelse av Guds skaperverk? Og kunne den til og med forandre teologien selv?
Balestrero: Dette spørsmålet har jeg fått tidligere. Vår tro er åpen for det vitenskapen oppdager og beskriver. Naturlovene stammer til syvende og sist fra skaperverkets Skaper; derfor finnes det ingen reell motsetning mellom tro og vitenskap. Skaperen er uendelig mye større enn vår kunnskap. En mulig oppdagelse av liv på en annen planet ville derfor ikke forandre grunnlaget for vår tro. Alt som finnes – hvor det enn befinner seg i universet – er skapt av Gud og inngår i hans frelsesplan.
Dersom vi en dag faktisk oppdager liv utenfor jorden, ville det snarere hjelpe oss til å forstå Skaperens storhet og uendelighet enda dypere. En slik oppdagelse ville ikke være noen trussel mot troen, men snarere utdype vår undring over en Gud som ikke lar seg begrense av våre kategorier eller vår lille planet. Den kunne til og med invitere teologien til å reflektere enda dypere over hva det vil si at hele skaperverket holdes sammen i Kristus, og at Den hellige ånd virker på mangfoldige måter – også på måter vi i dag knapt kan forestille oss.
Samtidig bør vi aldri, ved siden av utforskningen av det ytre rommet, slutte å utdype vårt indre rom – vår tro og dens konkrete praksis. Dette «indre rommet» i oss er like grenseløst, men blir ofte forsømt. Derfor bør oppbruddet ut i verdensrommet alltid ledsages av et oppbrudd innover.
Originalintervjuet i Genève ble tatt opp av Christian og Patricia Peschken samt Ignatius Mugwagwa. Produksjonsledelse i Genève: Patricia Peschken, Laetitia Rodrigues og Alex Mur. Konsept, oversettelse, klipp og programledelse: Christian Peschken for Pax Press Agency, på oppdrag fra EWTN Deutschland og CNA Deutsch.
Merknad: Intervjuer som dette gjenspeiler synspunktene til de enkelte samtalepartnerne, ikke nødvendigvis synet til redaksjonen i CNA Deutsch.
Relaterte interne saker fra ewtn.no:
