Av sr Ranghild Marie Bjelland, 14. mars 2026
Den samaritanske kvinnen ved brønnen som vi kan lese i Johannesevangeliet er en historie fra fortiden, fra Jesu tid, men ikke bare. Den er også en historie fra og for vår egen tid. Spørsmålet blir derfor: Hvem er hun egentlig, den samaritanske kvinnen? Den samaritanske kvinnen er et bilde på det moderne mennesket.
Vi lever i dag i en verden med en nesten grenseløs frihet og uendelige muligheter, men også med en dyp indre tørst. Vi har tilgang til kunnskap, teknologi, reiser og underholdning som tidligere generasjoner knapt kunne forestille seg. Tross dette opplever mange en stille uro. Det er som om vi mennesker fortsatt går til brønnen igjen og igjen, men vannet slukker ikke tørsten.
Jesus sier til kvinnen: «Den som drikker av det vann jeg vil gi, skal aldri mer tørste»[1]. Ordene er like aktuelle i dag. De peker på at menneskets dypeste lengsel ikke kan tilfredsstilles av materielle ting alene. Vårt hjerte er skapt for Gud; «Urolig er vårt hjerte inntil det finner hvile i deg.[2]»
Den samaritanske kvinnen i våre dager er enhver person som søker mening.
En ung student som føler seg tom til tross for suksess.
En person som bærer på skyld eller sår fra fortiden.
Som kvinnen i evangeliet kommer mange til «brønnen» alene. Ensomhet er et av vår tids store sår, det er reel armod. I en verden som er mer sammenkoblet enn noen gang gjennom teknologi, kan mennesket likevel føle seg dypt isolert.
Evangeliet forteller oss noe viktig: Jesus venter oss ved brønnen. Kristus søker fortsatt mennesket. Han møter oss gjennom sitt ord, gjennom bønn, gjennom sakramentene og gjennom mennesker vi møter. Vi møter vi ham på en dyp måte i Eukaristien, hvor han selv gir seg som livets brød og levende vann. Beretningen om samaritanerkvinnen forkynner sannheten om selve livet. Når Jesus taler med kvinnen om hennes fortid, gjør han det med mildhet, men også med sannhet. Å møte sannheten om oss selv kan være både tøft og krevende. Vi forsøker å skjule sår, feil eller synd, vi skjuler det både for andre og for oss selv.
Kristus avslører aldri for å ydmyke. Kristus avslører for å helbrede.
I skriftemålet skjer noe som ligner på møtet ved brønnen: mennesket møter Kristus, erkjenner sannheten om sitt liv, og mottar barmhjertighet.
Den samaritanske kvinnen i dag er også den som blir sendt; En av de vakreste detaljene i evangeliet er at kvinnen lar vannkrukken stå igjen og løper så fort hun kan til byen for å fortelle om Jesus[3]. Hun som kanskje tidligere hadde vært marginalisert, blir en forkynner, et bilde på kirkens misjon i dag.
Oppdager vi Guds kjærlighet, blir det vanskelig å tie. Gud begynner ofte sitt verk i de mest uventede menneskene.
Hellighet er ikke forbeholdt noen få, det er et kall til alle. Hver gang et menneske søker sannhet, nærmer det seg brønnen.
Den som drikker av det vann jeg vil gi, skal aldri mer tørste
[1] Johs 4, 14
[2] St Augustin av Hippo
[3] Johs 4. 28-29
