Den gode maharajaen som ga polske barn et hjem under andre verdenskrig

Da tusenvis av polske barn ble løslatt fra sovjetiske leirer i 1941, sto mange uten hjem og uten noe land som ville ta dem imot. Maharaja Jam Sahib Digvijaysinhji åpnet sin egen eiendom i Balachadi i India og ga hundrevis av dem et trygt sted å vokse opp.

Av Patrick J. Passmore, 17. februar 2026

Sikorski–Mayski-avtalen mellom Sovjetunionen og Polen i 1941 førte til at titusenvis av polske krigsfanger ble løslatt fra Gulag og andre sovjetiske leirer. Blant dem var også tusenvis av fordrivne barn, mange av dem foreldreløse. Ingen ville ha disse barna: De kunne ikke vende tilbake til det naziokkuperte Polen, og Sovjetunionen ønsket dem ikke. Takket være én mann fra en liten fyrstestat i India fikk de likevel en framtid.

Det uventede initiativet kom fra Jam Sahib Digvijaysinhji, maharajaen av Nawanagar – kjent som «den gode maharajaen». Han ga barna et hjem på sin private eiendom i Balachadi.

Digvijaysinhji hadde gått på Malvern College i England og var medlem av Winston Churchills Imperial War Cabinet.

«Han var en ekstraordinær mann, og for det polske folket ble han en nasjonalhelt … en indisk Oskar Schindler», skrev den tidligere Malvern College-læreren og husmesteren Andrew Murtagh om Digvijaysinhji.

Pater Piotr Wiśniowski, kapellan i EWTN Polen, sa til EWTN News: «Den gode maharajaen, Jam Sahib Digvijaysinhji, skrev seg inn i historien gjennom en ekstraordinær menneskelighet. Da han ønsket polske foreldreløse barn velkommen til Balachadi, sa han: ‘Dere er ikke lenger flyktninger. Fra i dag er dere Nawanagars barn, og jeg er deres bapu – deres far.’ Disse ordene var ikke et PR-grep, men et løfte om å ta ansvar for de mest sårbare.»

De polakkene som fikk amnesti av Stalin etter Sikorski–Mayski-avtalen, dannet Anders-hæren, en styrke på 40 000 mann, som fikk stor betydning for de alliertes krigsinnsats. Men de polske barna – katolikker og jøder, mange av dem foreldreløse eller med én forelder borte – ble krigens uønskede etterlatenskaper. De hadde vært internert i leirer og midlertidige barnehjem, ofte overlatt til å dø av sykdom eller sult.

Mange var sønner og døtre av de anslagsvis 22 000 polske soldatene og sivile som ble drept av sovjetiske styrker i Katyn-massakren.

Ansvaret for denne humanitære katastrofen havnet hos den polske eksilregjeringen og britiske myndighetspersoner. Mange land var ikke villige til å tilby barna husly. Løsningen man samlet seg om, var å flytte flyktningene til India.

Digvijaysinhji handlet raskt for å avhjelpe den humanitære krisen. Fyrstestaten hans var den første som tok imot 500 polske barn. Andre indiske fyrstestater fulgte hans eksempel.

«Etter 1941, da polske flyktninger ble frigjort fra sovjetisk fangenskap, var Polen en nasjon ødelagt av krig, ute av stand til å ta vare på sine egne barn», sa Wiśniowski til EWTN News. «Maharajaen forsto tragedien og sa: ‘Hvis Gud har sendt meg disse barna, er det min plikt å ta vare på dem.’ Det er derfor Polen fortsatt er takknemlig overfor ham – for liv som ble reddet, verdighet som ble gjenopprettet, og for vitnesbyrdet om at barmhjertighet ikke kjenner noen grenser mellom nasjoner eller kulturer.»

Først ble fosterhjem foreslått, men den polske regjeringen var imot å skille de allerede traumatiserte barna. Andre alternativer, som skoler og klostre, lot seg ikke gjennomføre. Visekongen i India opprettet Det polske barnefondet, støttet av erkebiskopen av Delhi og moder superior i Convent of Jesus and Mary. Gruppen samlet inn midler fra private givere, blant annet Tata-familien.

Anuradha Bhattacharjee forklarer i «The Second Homeland: Polish Refugees in India» hvordan India – selv om landet ikke var suverent på den tiden og slett ikke velstående – ble det første landet i verden som tok imot og ga tilflukt, på egen regning, til den uheldige polske befolkningen som var blitt hjemløs og deretter statsløs.

«De første polske barna ble tatt imot i Balachadi i Nawanagar-staten og ble forsørget av veldedige midler samlet inn i India, der flere indiske fyrster og velstående personer bidro. De ble bosatt i en leir nær Balachadi da det ikke var mulig å finne plass til barna noe sted i hele Britisk India. Nawanagar-staten tok det dristige skrittet å adoptere barna for å forhindre at de ved slutten av andre verdenskrig ble tvangsreturnert til det sovjetokkuperte Polen.»

Innen desember 1942 hadde rundt 640 barn gjennomført den strabasiøse reisen på 1 500 kilometer i lastebiler fra Ashgabat i Turkmenistan til Balachadi. Ifølge beretninger var de svært tynne og elendige, og klærne hang på dem – og det etter at de allerede hadde fått mat i noen måneder.

Digvijaysinhji gjorde gjestehuset ved Balachadi-palasset om til en skole, med et eget bibliotek fylt med polske bøker. Barna satte ofte opp teaterstykker, og Digvijaysinhji var til stede.

Blant de polske omsorgspersonene var pater Franciszek Pluta, som senere ble stemplet av kommunistene som en internasjonal barnebortfører etter at han flyttet noen av barna til USA. En annen var speiderleder Zdzisław Peszkowski, overlevende fra Katyn-massakren, som ble ordinert til prest etter andre verdenskrig.

Peszkowski arbeidet resten av livet for at sannheten om Katyn skulle komme fram, og han var en samtidig og nær medarbeider av den hellige Johannes Paul II.

I leiren nøt barna friluftslivet, stranden og klimaet. De dro på teltturer og spilte fotball, hockey og volleyball.

Ved krigens slutt fryktet mange barn å leve under kommunistisk styre, etter å ha opplevd deportasjon til Sibir under sovjetregimet. Bare de barna som ønsket å vende tilbake til Polen, måtte reise tilbake. Åttien barn ble flyttet til USA for å bygge et nytt liv der, med hjelp fra katolske misjonærer. Tolv jødiske barn ble flyttet til Haifa i 1943.

I 1989, etter kommunismens fall i Polen, ble Digvijaysinhjis vennlighet og generøsitet formelt anerkjent av polske myndigheter. I 2012 ble en park i Warszawa oppkalt «Den gode maharajaens plass», og et monument ble reist. Han ble også posthumt tildelt Kommandørkorset av Republikken Polens fortjenesteorden.

Denne saken ble først publisert av EWTN News og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.