Notert: SSPX, lavkaste biskop, kjønn og Jan Ruff-O’Herne

Notert uke 7 dekker et bredt spekter av nyheter – både innenlands og utenlands. Caritas står på menyen, fra Honduras til Tromsø/Svalbard, og søndag blir p. Rafael innsatt som delegat i Tromsø stift. Ellers nytt fra Irland og India, Hong Kong og Australia. I tillegg en ny runde med SSPX og Bufdirs råd om møte med transpersoner, og om demens og tro.

Av sr Anne Bente Hadland, 13. februar 2026

Ingen barn i septiktanker

Grufulle nyheter fra et mødrehjem drevet av ordenssøstre i Tuam, Irland, gikk verden rundt for et par år siden. Mange barn døde av smittsomme infeksjonssykdommer. Utgravinger viser at barna ikke ble dumpet i septiktanker, men gravlagt i kister.

Lavkaste ble biskop

Den indiske bispekonferansen valgte ny ledelse sist lørdag, og for første gang valgte de til president en fra det laveste kastetrinnet – dalit – de som regnes som kasteløse. Kardinal Anthony Poola, som han heter, er også landets første dalit-kardinal.

Nesten to tredjedeler av Indias katolikker er daliter, men langt færre prester og biskoper er blant dem. Indias bispekonferanse har vært tydelig på at diskriminering på grunn av kaste er et problem i Kirken, og det blir rapporter fra dalit-katolikker at de kan oppleve diskriminering fra medlemmer i høyere kaster. Valget av kardinal Poola regens som historisk.

The Pillar skriver: «Biskopene har sendt et klart og profetisk budskap til dem som fremdeles bærer med seg kaste-logikken (både som gjerningsmenn og ofre): Daliter og stammefolk kan være ledere i Kirken på alle nivåer.»

SSPX og Roma

Torsdag den 12. februar møttes kardinal Fernandez i Dikasteriet for troslæren med lederen for SSPX, pater Davide Pagliarani. Møtet kom i stand etter at SSPX kunngjorde at de ønsker å ordinere flere biskoper 1. juli om nødvendig uten pavelig tillatelse. 

Etter møtet sendte Dikasteriet ut en meddelelse med pave Leos tillatelse. Der heter det at Roma foreslår en strukturert teologisk dialog for å avklare doktrinære spørsmål knyttet til Det annet vatikankonsil og for å identifisere minimumsbetingelsene for fullt kirkelig fellesskap og en kanonisk status for brorskapet.

Den hellige stol gjentar at enhver bispevielse som gjennomføres uten pavelig mandat, vil medføre et brudd i fellesskapet; dialogen forutsetter at slike initiativer suspenderes.

Brorskapet vil diskutere saken i sitt eget råd og gi Roma et svar.

Vi har tidligere publisert teologen og publisisten Larry Chapps artikkel om forholdet til SSPX, hvor han vurderer SSPX bebudede handlinger opp mot den tyske synodale veien, men den har i det minste ikke varslet skismatiske handlinger, sier han. I likhet med flere andre kommentatorer, heller også Larry Chapp til at pave Benedikt XVIs løsning, med å tillate den tridentinske messen, og sidestille de to ritene, var den beste og mest samlende løsningen. Traditiones Custodes har bidratt til å tilspisse situasjonen.

Chapp avslutter slik: «Jeg er imot Traditionis Custodes og støtter friheten til bred bruk av den tradisjonelle latinske messen (TLM) hvis det er det mange katolikker ønsker. Jeg mener Novus Ordo kunne trenge en grundig reform, og jeg deltar selv i en liturgi i det anglikanske ordinariatet, fordi jeg setter pris på en mer tradisjonell messe med ad orientem-feiring, kommunionsbenker, sang og så videre. Jeg er imot teologisk progressivisme og dens endeløse tilpasning til sekulær modernitet.

Men ingenting av dette rettferdiggjør skisma. Og ingenting av dette innebærer en avvisning av Vatikan IIs teologi eller av de moderne postkonsiliære pavedømmene. Vatikan II var ikke kjettersk. Det var et legitimt økumenisk konsil i Den katolske Kirke. Var det perfekt? Nei. Kan det kritiseres her og der? Ja. Men kjettersk og modernistisk? Nei. Og det samme gjelder alle paver etter konsilet og Kirkens moderne magisterium.

Men hvis SSPX vil begå skismatiske handlinger, vil de bli – og bør bli – ekskommunisert. Sånn er det bare. For da vil Kirken være bedre tjent uten dem. Og jeg vil si det samme om tyskerne hvis de en dag faktisk velger skisma fra Roma.

Det har vært gode paver og dårlige paver. Og ingen pave er immun mot enhver kritikk. Men Den katolske Kirke er, og vil alltid være, sub Petro et cum Petro.»

Demens og tro

Avisen Vårt land tok opp et interessant og viktig tema nylig, nemlig om dementes forhold til tro. «Troen lever ofte videre hos mennesker med demens, selv når språket og hukommelsen svikter», skriver de, og videre:  «Sykehjemsprest Anna Dalaker har møtt menighetsprester som har ansvar for trosutøvelse på sykehjem der opptil 85 prosent av beboerne lever med demens. Prestene forteller om beboere som ikke lenger kan føre en sammenhengende samtale, men som likevel ber Fadervår ordrett, folder hendene automatisk eller stemmer i når kjente salmer synges.»

Jeg er glad for at dette løftes frem. Selv har jeg hatt erfaring med demens i nær familie og blant våre venner. Jeg vet om en som utviklet demens og ikke var i stand til å kle seg ordentlig, samtidig som hun fullførte arbeidet med en vitenskapelig artikkel. Og en venn av oss søstrene som vi gikk til med sykekommunion, var helt og totalt i sin egen verden. Det virket som om alt av referanser var borte – Men like fjern som hun var i det daglige, like nærværende ble hun når hun mottok den hellige kommunion. Og hva mer er; hun førte samtaler med Jesus etter å ha mottatt Hans legeme. Rørende og betagende. Livet er i sannhet et mysterium.

Jimmy Lai dømt til 20 år i fengsel

Reaksjonene på dommen mot Lai er sterke. I følge avisen Dagen, reagerer Amnesty kraftig på dommen:
«Denne domsavsigelsen markerer nok en dyster milepæl i Hongkongs forvandling fra en by styrt av rettssikkerhet til en by styrt av frykt. Å fengsle en 78 år gammel mann for ingenting annet enn å utøve sine rettigheter, viser en total mangel på respekt for menneskelig verdighet. Hver dag han tilbringer bak lås og slå er en grov urettferdighet, sier Sarah Brooks, assisterende regionsdirektør i Amnesty International.»

Jimmy Lais datter, Claire, karakteriserer dommen som hjerteskjærende, men hun sier at faren henter styrke i troen. Han har allerede har tilbrakt år i fengsel viet til forbønn, som en slags åndelig evangelisering, sier hun. «Det er ekstremt viktig for ham at han evangeliserer så mange mennesker som mulig [ved å være et eksempel], og ber for andre», sa Lai. «Han tilbringer tiden sin i fengselet med å be for andre mennesker.»

Les mer:
Jimmy Lai is a ‘hostage’, says daughter, as HK court issues 20-year sentence
Jimmy Lai dømt til 20 års fengsel i Hongkong: – Hjerteskjærende
https://www.dagen.no/nyheter/profilert-kristen-kina-kritiker-domt-til-20-ars-fengsel/1547512

Fastetid i Roma

Onsdag til uken er det askeonsdag, og med den innledes fastetiden. Pave Leo vil som hans forgjengere, feire askeonsdagsmessen i dominikanernes hovedkirke, Santa Sabina på Aventinerhøyden.

Ellers gjennom fastetiden vil pave Leo også gjenoppta tradisjonene med å besøke menighetskirker i Roma. Hver av de fem søndagene i fastetiden vil paven møte menigheter som representerer de fem pastorale regionene i Den evige stad. Kardinal Reina sa at paven deretter vil feire messe sammen med hele menigheten.

«Den hellige far begynner sine besøk til menighetene i bispedømmet sitt, i fotsporene til sine forgjengere», sa kardinal Reina. «Dette er en kilde til stor glede for oss alle og en mulighet til å utvikle vår pastorale plan sammen med biskopen vår.»

Bufdir og kjønn

Sist uke nevnte vi høringsuttalelsen fra Norsk Katolsk Bisperåd angående Bufdirs råd om møter med transpersoner. Vi påpekte da et høringsuttalelsen fra våre biskoper la til grunn at lovgivningen bygger på et binært syn på kjønn. Herfra innvendte vi at det jo er et forslag om å innføre et tredje kjønn i Stortinget.

Det viser seg nå at det ikke var en urimelig innvending. I spørretimen i Stortinget gjorde likestillingsministeren det klart at Bufdir se bort fra høringsinnspill som legger til grunn at kjønn er binært.

Dette kommer frem i et svar gitt i spørretimen på Stortinget 31/1 på spørsmål fra SVs Mirell Høyer-Berntsen, om hvordan statsråden vil sikre at Bufdirs faglige råd om kjønnsmangfold ikke svekkes av politisk press, med henvisning til bl.a. KrFs forslag om å skrinlegge Bufdirs råd om møter med kjønnsmangfold for offentlig ansatte.

I svaret sitt sier likestillingsministeren, Lubna Jaffery, bl.a. følgende:
«Et sentralt premiss for Bufdirs arbeid er at kjønn forstås som mer sammensatt enn en todeling mellom mann og kvinne. Dette synet på kjønn har i flere omganger blitt anerkjent av et stortingsflertall; først i forarbeidene til diskrimineringslovgivningen i 2013, og senere i forarbeidene til gjeldende likestillings og diskrimineringslov. Dette danner en ramme for Bufdirs videre arbeid med de faglige rådene, og høringsinnspill som utfordrer selve eksistensen av kjønnsmangfold, vil derfor ikke kunne vektlegges på samme måte som kritiske innspill som anerkjenner dette premisset.»

Så vet vi det.

EU og kjønn

Torsdag denne uken var det også en avstemning om kjønn i EU-parlamentet. 

Da stemte Europaparlamentet over en resolusjon som ber Rådet for Den europeiske union – dvs. alle EUs medlemsstater – om å erklære en spesifikk holdning på den globale FN-scenen: at kjønn kan ignoreres som et beskyttet kjennetegn i EU-lovgivningen, og i stedet overskrives av kjønnsidentitet og den selvdeklarerte oppfatningen til menn som anser seg selv for å være av kvinnelig kjønn.

Erklæringen ble utarbeidet av EP-komiteen for kvinners rettigheter (FEMM), som skal være vokter av EU-lovgivningen om ikke-diskriminering på grunnlag av kjønn og likestilling mellom kjønnene.

I mars vil en EU-delegasjon (EU-medlemsstater, Europakommisjonen, medlemmer av Europaparlamentet) reise til New York for å representere EU i FNs kvinnekommisjon (CSW).

Kanskje en helgen?

Denne ukens mulige helgen er en kvinne som i ungdommen ble holdt som sex-slave i japansk krigsfangenskap. I ettertid sa hun at troen beskyttet henne mot fortvilelse og ga henne styrke til å tilgi.

Jan Ruff-O’Herne, er navnet. Hun døde i Australia i 2019, men vokste opp i sin nederlandske familie i dagens Indonesia. Hun ble født i 1923 på Java i en velstående familie. Foreldrene drev en sukkerrørplantasje og en sukkerfabrikk i nærheten av Semarang i Sentral-Java i Nederlandsk Øst-India. Der hadde hun tilbrakt en lykkelig tid frem til slutten av tenårene. Hun ble oppdratt av kultiverte foreldre og en bestefar med rik kunnskap om kunst, musikk og litteratur.

Familien var katolsk, hun gikk på skole drevet av fransiskanere og utdannet seg til lærer. Hun ble også leg-fransiskaner. Da japanske styrker i mars 1942 invaderte landet, ble alt forandret. På Java overga de nederlandske troppene seg raskt til japanerne. Som følge av dette ble rundt 100 000 nederlendere holdt fanget i krigsfangeleirer eller sivile interneringsleirer. Omtrent 47 000 kvinner og barn ble skilt fra resten av befolkningen og internert i flere forskjellige leirer utenfor Semarang. Jan og hele familien hennes ble internert i en av disse fangeleirene. I februar 1944 ble den 21 år gamle Jan sammen med seks andre unge kvinner sendt til et bordell for japanske soldater. Japanerne kalte de misbrukte kvinnene for «trøstekvinner», men de var ikke annet enn brutalt behandlede sexslaver. I de følgende tre månedene ble hun voldtatt og slått hver dag og hver natt. Livet i disse husene var som et helvete for de unge kvinnene. Men selv midt i sin uutholdelige pine mistet ikke Jan håpet.

«Jan er et forbilde for alle slags mennesker. Mennesker som har vært utsatt for voldtekt og andre former for overgrep, sivile krigsofre, flyktninger, migranter, lærere, omsorgspersoner, ektefeller, aktivister, kunstnere, kvinner og fransiskanere», sier pater Roderick O’Brien fra erkebispedømmet Adelaide i Australia, og som leder prosessen for å få henne helligkåret.

I første rekke står kvinnens heroiske evne til å tilgi. Hun hadde mye å tilgi. Hun hadde fått sår som fulgte henne gjennom hele hennes lange liv.

Jan selv kom også til orde da hun i 2007 fortalte om sine opplevelser foran en underkomité i det amerikanske representanthuset i Washington, D.C.: «I løpet av tiden i «Comfort Station» hadde japanerne mishandlet og ydmyket meg. Jeg satt igjen med en kropp som var revet og splintret overalt. De japanske soldatene hadde ødelagt mitt unge liv. De hadde tatt alt fra meg. De hadde tatt fra meg min ungdom, min selvfølelse, min verdighet, min frihet, mine eiendeler og min familie.»

Hun snakket også om hvordan hun klarte å overleve torturen og ydmykelsene: «Men det var én ting de aldri kunne ta fra meg. Det var min religiøse tro og min kjærlighet til Gud. Det var mitt, og ingen kunne ta det fra meg. Det var min dype tro som hjalp meg å overleve alt det japanerne gjorde mot meg.» Slik ble en uttalelse i en etterforskning til et vitnesbyrd om en imponerende tro. 

Etter krigen undertrykte Jan sine lidelser. Hun ble kjent med og forelsket seg i Tom Ruff, en britisk soldat som kjempet i Burma. De giftet seg i England i 1946 og emigrerte til Adelaide i Australia i 1960. Selv om mannen hennes kjente til hennes forferdelige historie, snakket de aldri om den.  

Men de bitre dagene med ydmykelse og pine hadde preget Jan både psykisk og fysisk. Til slutt fikk hun to døtre, men først etter flere spontanaborter og en operasjon. I 50 år snakket hun ikke  om sin lidelse. Først på begynnelsen av 1990-tallet, da hun fikk vite at koreanske «trøstekvinner» krevde en unnskyldning fra den japanske regjeringen, sluttet hun seg til kampanjen.

I desember 1992 vitnet hun ved den internasjonale offentlige høringen om japanske krigsforbrytelser i Tokyo. I 1994 ga hun ut sine memoarer, «Fifty Years of Silence». Hun var ikke bitter. For henne gikk veien til helbredelse gjennom tilgivelsen.

Bekommt Australien eine Heilige der Vergebung?
Jan Ruff-O’Herne – en australsk helgen for tilgivelse?