Ordenslivets dag – «et vitnesbyrd om et annet rike»

2. februar feirer Kirken Herrens fremstilling og ordenslivets dag. Midt i en materiell tid minner klosterlivet oss om at Gud er livets mål – og at Kirken trenger dette vitnesbyrdet for å være fullt til stede.

Av sr Anne Bente Hadland, førstegang publisert i Notert.

Det er 2. februar vi snakker om. Denne dagen, 40 dager etter Jesu fødsel, hvor barnets mor kommer til tempelet for å renses, og hvor den førstefødte blir viet til Herren, slik Moseloven foreskriver. 

Nå var jomfru Maria ren, og Jesus selv var Guds sønn, men han var kommet for å oppfylle Loven, ikke oppheve den. Opprinnelig en Maria-fest, så en «Jesus-fest», «et lys til åpenbaring for hedningene» – altså for oss, for at vi som Maria skal ta imot Guds Ord, og inkarnere det, gi det liv gjennom våre liv. 

Pave Johannes Paul II gjorde 2. februar til ordenslivets dag, det vil si det gudviede livs dag. Nå kan man innvende at alle døpte er gud-viet, men dagen er ment å løfte frem ordenslivet i Kirken. Det tar mange former; monastisk liv, apostolisk liv, eremitter og konsekrerte jomfruer og enker. 

Trenger dette livet å løftes frem? Spørsmålet går til sr. Else-Britt Nilsen OP, priorinne på Katarinahjemmet, og den av Norges ordenssøstre som har fordypet seg mest i ordenssøstrenes liv og virke i Norge etter Kirkens tilbakekomst på 1800-tallet. 

Det vil jeg absolutt si, svarer hun, vi har fester for mange forskjellige anliggender, og ordenslivet er en del av Kirkens liv. Klosterfolk forutsettes for at Kirken fullt ut skal være til stede i et bispedømme. 

Vi lever i en veldig materiell virkelighet, fortsetter hun, og det trengs vitnesbyrd om at det finnes et annet rike hvor andre verdier råder. Søstres og brødres troskap og tjeneste og søken etter Gud peker mot en eskatologisk dimensjon som sprenger grensene for en materiell og dennesidig virkelighetsforståelse. 

Er det andre sider ved klosterlivet du vil trekke frem som vesentlige?

Ordenslivets egentlige grunn er Gud – Gud som livets mål og mening. Det er Gud som kaller, og det er bare Gud som kan få oss til å holde ut i kallet. Det er ikke klerikalt – det synes jeg også bør fremheves, og klosterfolk har alltid hatt et større nedslagsfelt i samfunnet enn Kirkens prester har hatt. Det ser vi tydelig ved Kirkens tilbakekomst i Norge. Hver menighet fikk en prest og en gruppe søstre. Søstrene gikk i gang med sykepleie og skolevirksomhet og fikk en stor ikke-katolsk kontaktflate, samtidig som de i stor grad utgjorde stedets menighet og gjorde det nødvendig av praktisk art i den sammenhengen også. Jeg vil påstå at uten søstrene ville ikke Den katolske kirke i Norge hatt den betydning utad som den fikk. 

Biskop Fredrik snakker om at han ønsker å styrke Kirkens diakonale dimensjon – den ble vel i stor grad ivaretatt av søstre?

Kirkens sosiale profil ble i høy grad ivaretatt av søstrene, ja, men gradvis ble de oppgaver søstrene påtok seg – ikke minst hva sykepleie angår – overtatt av samfunnet. Søstrene var foregangskvinner i oppbyggingen av velferdsstaten. 

Hva med klosterlivets fremtid?

Klostrene har hele tiden også vært åndelige vannhull, oaser for bønn, stillhet og fordypning. Og det er de fremdeles. Men Kirken har en utfordring vis-à-vis kvinner. 

Vi ser jo at det er god søkning til presteseminarene i Norge, men ikke på langt nær så mye til ordenshusene. Prestetjenesten er vel definert og synlig, klosterlivet er mangfoldig og vanskelig å sette på én formel. Før var klostrene et alternativ til ekteskap for kvinner, i dag er kvinners muligheter store både i og utenfor klostrene. På den ene siden må man ikke gå i kloster for å få seg en utdannelse, på den annen side er det store muligheter også i klostre for velutdannede kvinner.  

I en rapport fra USA leste jeg nylig at 82 % av ordenene der ikke hadde noen som avla evige løfter i fjor. Samtidig vet vi at det er enkelte nye og kanskje mer tradisjonelle ordener som har kall, også i USA og i Vesten for øvrig. 

Jeg registrerer også det. Vi vet jo at klosterlivet går opp og ned – noe forsvinner helt, mens andre ordener opplever et oppsving. Hva enkelte av disse nye ordenene angår, spør jeg meg om det vil være holdbart i lengden. Og av og til undres jeg på hva som er drivkraften; er det den egne opplevelsen som er avgjørende, eller er det hvor jeg best kan gjøre nytte for meg i Herrens vingård? 

I Norge har vi vært velsignet med søstre fra store deler av verden, ikke minst kontinentet, Nederland og Tyskland til å begynne med, så Polen, Vietnam… I 1940 var 550 av 3000 katolikker i Norge ordenssøstre, altså 20%. Slik er det ikke nå. Det har vært en veldig nedgang i søkningen til klosterlivet. Når startet det?

I dag utgjør vi bare 0,07% av katolikkene i Norge – det er et mer normalt forholdstall, men det er relativt nytt at vi har menigheter helt uten søstre. Nedgangen startet på 1950-tallet. Så kom Vatikankonsilet som falt sammen med store sosiale og kulturelle endringer – den seksuelle revolusjon, kvinners frigjøring, i det hele tatt vektleggingen av individuell frihet og selvrealisering. Idealer som i stor grad gikk på tvers av klosterlivets. Samtidig ble synligheten mindre – draktene ble beklippet og forkortet, hvis de ikke forsvant helt – og søstre etablerte seg gjerne i leiligheter, mindre enheter hvor de delte vanlige folks kår. Mens vi beholdt drakten og en mer klassisk klosterlig tilværelse på Katarinahjemmet, så gikk f.eks. våre søstre i Frankrike bort fra drakten fordi de mente den skapte distanse til folk. 

Draktene var vanlige klær den gang de ulike ordener ble grunnlagt, men så er de blitt stående og blitt identitsmarkører og tegn på tilhørighet. I dag er drakten et tegn på gudviet liv mer enn noe annet.  Drakten har skiftet betydning – 

Drakt eller ikke, det viktigste er vel livet som leves?

Ja, så avgjort. Søstre har gjort – og gjør – store ting i Norge med eller uten drakt. Og søstrenes historie er en fantastisk historie, en eventyrlig historie. Den vil gå videre, det er jeg helt overbevist om.

Les mer:
Influencer nun: Parents most opposed to a religious vocation are not the most atheistic ones
Consecrated people: A constant presence in time of ‘fragility and trial»
Prophecy of presence: consecrated life where dignity is wounded and faith is tested