Skip to content
Notert: Macau og viktige veivalg i Europa
KOMMENTAR: Denne uken ser sr Anne Bente Hadland nærmere på biskop Eriks utnevnelse av p. Rafael i Tromsø, økumeniske signaler fra Roma, misjonshistoriske jubileer – og viktige veivalg i Europa.
Av sr Anne Bente Hadland, 23. januar 2025
“Stedlig delegat”
Vi har tidligere bragt nyheten om at biskop Erik har utnevnt p. Rafael til “stedlig delegat” i Tromsø med generalvikars fullmakter. I Notert-podkasten denne uken snakker vi om hva det innebærer rent praktisk og også hva det sier oss om utsiktene til en ny biskop i Nord-Norge. Ewtn.no bringer også et lengre intervju med p. Rafael og hans misjon i Norge.
Økumenikk
Vi befinner oss i bønneuken for kristen enhet, 18.-25. januar. I Roma avsluttes den med et høytidelig vesper i St. Paul utenfor murene – 25. januar er festdagen for Paulus’ omvendelse. Men det foregår også andre ting i Roma: En konferanse som tar opp over det tusen år gamle bruddet mellom den katolske og den ortodokse kirken, og den felles erklæringen fra patriark Athenagoras og pave Paul VI i 1965, som satte dem på veien mot enhet. Blant deltagerne er kardinal Kurt Koch og metropolitt Job av Pisidia.
Under konferansen, som ble avholdt på dominikanernes universitet Angelicum, understreket metropolitt Job at det i 1054 «kan ha vært et brudd i fellesskapet» mellom de to kirkene, men «det var ikke noe skisma». Og kardinal Koch på sin side sa at ekskommunikasjonen som ble utstedt fra Romas side var rettet mot tre enkeltpersoner, ikke mot hele kirken.
Det er altså en «grunnleggende forskjell» mellom hendelsene i 1054 og hendelsene i 1965, sa kardinalen, i og med at de førstnevnte var begrenset til en liten gruppe individer, mens de sistnevnte understreket båndene mellom to kirker. Selv om den felles erklæringen fra 1965 ikke umiddelbart førte til enhet, innledet den ifølge kardinalen en «ekklesiologi om søsterkirker», der begge kirker anser den andre som legitim.
Mer om denne konferansen:
The ‘lifting of the anathemas’, sixty years on
Og om bønneuken for kristen enhet:
Why the Church dedicates a week of prayer for Christian unity
Macau jubileum
I dag, fredag 23. januar, innledes bispedømmet Macaus 450-årsjubileum. Macau er en administrativ region under Kina, og dette bispedømmet har en stor og viktig plass i misjonshistorien. For Kina – selvfølgelig ( Matteo Ricci og hundrevis av senere særlig jesuittmisjonærer forberedte seg der), men også for Japan ( i Macao ble misjonærene forberedt og utsendt), for Korea (hl Andreas Kim Taegon var seminarist der), Indokina ( Alexandre de Rhodes – som også utviklet romanisering, tilpasset latinsk skift, for det vietnamesiske språk), Molukkene og Sundaøyene.
Det ble opprettet av pave Gregor XIII den 23. januar 1576, og var det første i Øst-Asia i moderne tid. Det spilte en nøkkelrolle i evangeliseringen av regionen. St. Joseph’s Seminary Church er blitt utpekt som pilegrimssted på grunn av en spesiell avlat som paven har gitt for denne anledningen. «La minnet om fortiden bli et kompass for» dagens misjon, skriver biskop Stephen Lee Bun-sang.
«Utallige bispedømmeprester, misjonærer fra forskjellige land og medlemmer av mannlige og kvinnelige religiøse ordener og apostoliske samfunn – spesielt de misjonærene som tidligere kom til Østen fra Portugal – brukte Macao som base for å så evangeliet i Kina, Japan, Korea og hele Sørøst-Asia, inkludert Singapore, Malakka og Øst-Timor», skriver biskop Stephen Lee Bun-sang av Macao i et brev til de troende 6. januar, der han presenterer initiativene som skal gjennomføres under et lokalt jubileum som er utropt for denne årsdagen.
I anledning det lokale jubileet er St. Joseph’s Seminary Church blitt utpekt som et pilegrimsmål hvor det vil være mulig å oppnå fullstendig avlat under de vanlige betingelsene som Kirken krever for denne ekstraordinære gaven (skriftemål, nattverd og bønn for paven).
En annen svært viktig begivenhet denne våren vil være innvielsen av det nye katolske senteret, et stort bygg med flere etasjer som er ment å bli et knutepunkt for bispedømmets aktiviteter.
Aborttall i England & eutanasi i Frankrike
Tall fra England viser at 1 av 3 friske svangerskap ender i provoserte aborter. Det fødes også færre barn mens det tas flere aborter. Mens det i 2016 ble født 784 000 barn, var det 186 000 aborter. I 2024 var det 540 000 fødsler, og 306 000 aborter. I tillegg rapporteres det at
rekordmange jentebarn blir abortert av indiske foreldre bosatt i Storbritannia fordi de foretrekker gutter. Det er riktignok ulovlig å ta abort pga kjønn, men det skjer altså likevel. Av de bortimot 300.000 abortene i 2023 var 3205 på grunn av funksjonshemninger, 735 på grunn av Downs syndrom.
"Record number of baby girls aborted by Indian parents living in Britain because they prefer boys
— Ronni Nicole #KPSS (@RonniNicole1) January 19, 2026
Hundreds of pregnancies have been terminated on basis of sex in the past four years – despite Government advice explicitly stating it is against the law"https://t.co/DFdD4EXF1b
Les mer:
Record number of baby girls aborted by Indian parents in the UK due to preference for male children
These were the birth and abortion numbers that I sent viral last year. 2023 and 2024 numbers for abortions were estimates. The actual data for 2023 is now out: it is higher than the estimate. Britain is self-euthanising as a society. 🇬🇧📉 https://t.co/W1NcxtD92Z pic.twitter.com/IkWiuXz0FC
— Philip Pilkington (@philippilk) January 17, 2026
Til gjengjeld er det gode nyheter fra Frankrike der senatet har fjernet legalisering av eutanasi/assistert selvmord i lovforslaget, og erstattet det med rett til å motta adekvat smertelindring.
Erkebiskop Borglio om Grønland
Nå kan det jo virke som om luften har gått litt ut av Grønlands-ballongen for en stund, kanskje. Men vi bringer allikevel kommentaren fra erkebiskop Borglio, den amerikanske militærbiskopen, som uttalte at amerikanske soldater kunne nekte å delta i et eventuelt angrep på Grønland, da et militært angrep ikke kunne rettferdiggjøres. Erkebiskop Borglio er en fremtredende biskop i USA, han hartjenestegjort som diplomat i Statsekretariatet og også vært leder for den amerikanske bispekonferansen.
Og litt mer om presten på Grønland vi skrev om sist uke.
Tyskland, bispevalg og den synodale vei
Biskop Georg Bätzing stiller ikke til gjenvalg som leder av den tyske bispekonferansen når den samles til sitt vårmøte i februar. Dette valget ses av mange som retningsgivende for den katolske kirke i Tyskland i tiden fremover.
Avstemningen er planlagt til biskopenes plenarforsamling 19.–22. februar i Augsburg.
Den følger etter et møte 22. november i Fulda, hvor biskoper og lekfolkrepresentanter enstemmig godkjente vedtektene for et permanent nasjonalt synodalt organ bestående av biskoper, representanter for Det sentrale komiteen for tyske katolikker (ZdK) og andre lekkatolikker.
Denne planen har gjentatte ganger møtt motbør fra Roma ettersom denne synodale konferansen er tenkt å ha avgjørende myndighet også i lærespørsmål. Det bryter klart med Den katolske kirkes struktur og lære. Den vil gi lekfolk beslutningsmyndighet på lik linje med biskopene, tillate doktrinære endringer ved flertallsavstemning og plassere Kirkens økonomi under felles kontroll.
Den hellige stol hadde allerede i 2019 advart om at slike saker overskrider kompetansen til enhver lokal kirke, men tyske biskoper – ledet av den tidligere og nåværende presidenten for den tyske biskopskonferansen, kardinal Reinhard Marx og biskop Georg Bätzing – har holdt fast ved sitt standpunkt. Noe om har ført til splittelse innen det tyske episkopatet, men også med biskoper utenfor – både den polske og den nordiske bispekonferansen kom med sterk kritikk av den synodale veien.
I løpet av vinteren har det vært holdt hyppige møter mellom paven og ulike representanter for den katolske kirken i Tyskland, også kritikere av den synodale veien. Senest med nuntius, erkebiskop Nikola Eterović.
I en av mange kommentarer til biskop Bätzings avgang, sier Simon Linder i katholisch.de – den offisielle nyhetsportalen til Den katolske kirke i Tyskland – at prosessen som opprinnelig skulle vare i to år, har pågått i seks, og ingen av målene mange hadde håpet på, er nådd: Lekfolk og prester har ikke like rettigheter, kvinner og menn heller ikke, det obligatoriske sølibat fortsetter, når det gjelder seksualmoral kunne man ikke engang bli enige med biskopene om et felles grunnperspektiv, det finnes fortsatt ikke noen uavhengig forvaltningsdomstol osv. Innsatsen har vært stor, men reformene få, sier Linder.
Valget av ny leder til bispekonferansen vil gi indikasjoner på veien videre. Tyske medier spekulerer nå i mulige kandidater. Erkebiskop Udo Bentz i Paderborn løftes frem som en mulig samlende kandidat.
«En fredsmegler og moderat reformator vil trolig være etterspurt», sier en kommentator, «i utgangspunktet en som ligner pave Leo XIV».
Pave Leo XIV på sin side står nå overfor spørsmålet om hvordan og om han skal gripe inn, i en situasjon hvor det er bekymring for at det tyske initiativet kan eskalere til et skisma innenfor den universelle kirken.
Les mer:
Synodaler Weg – Prozess abgeschlossen, Ziele nicht erreicht
Leo XIV. vor der Entscheidung
Ratzinger v. Kasper: Why the debate matters even more today
Pope Leo XIV Meets German Nuncio as Bishops Prepare Synodal Conference Vote
Who will lead Germany’s bishops after Bätzing?
Kanskje en helgen?
Sr. Dorothy Stang (1931-2005), en amerikansk-brasiliansk ordenssøster, levde sitt kall i Brasil blant de fattigste der. Hun ble født på en gård i Dayton, Ohio, som et av ni barn i en from, katolsk familie. I 1948 inntrådte hun hos søstrene av Notre Dame de Namur og avla evige løfter der i 1956. Hun arbeidet som lærer fra 1951 til 1966.
I 1966 dro hun til Brasil for å arbeide sammen med sine medsøstre der, og kom til å engasjere seg sterkt for fattige bønder og for en bærekraftig utvikling av landområdene og regnskogen. Hun var en uredd talskvinne for de fattige og ble mange ganger truet på livet. I 2005 ble hun drept. Mordet på henne hadde til hensikt å bringe henne til taushet, men det styrket til slutt de hun arbeidet sammen med.
“Jeg vil ikke flykte, og jeg vil heller ikke forlate kampen til disse bøndene som lever uten beskyttelse i skogen. De har den hellige retten til å strebe etter et bedre liv på land hvor de kan leve og arbeide med verdighet, samtidig som de respekterer miljøet”, skrev hun.
Hun levde som de fattige blant de fattige. Hun gikk alltid med såkorn i lommene som hun ga til de fattige hun møtte på veien. Men hun arbeidet også på andre nivåer; utdannelse, skoler, utvikling av jordbruk – I møte med de som motarbeidet henne, var hennes eneste ‘våpen’ Bibelen. Da hun traff sine drapsmenn, spurte de om hun hadde våpen. Hennes svar var Bibelen, og hun leste fra saligprisningene – “Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres” (Matt 5,10).
Hun regnes som en martyr for sin tro og sitt engasjement for de fattige og miljøet, og hennes relikvier er plassert i et helligdom for moderne martyrer i Roma. Noen saligkåringsprosess er ikke startet for henne, men i 2025 ved 20-årsdagen for hennes martyrium, ble hennes relikvier inkludert i St. Bartolomeus-basilikaen på øyen i Tiberen sammen med andre msrtyrer frad et 20. og 21. århundre, blant andre den hellige erkebiskop Oscar Romero, den hellige Charles de Foucauld og den salige Franz Jägerstetter, som ble henrettet for å nekte å samarbeide med nazistene.
Interessant i denne sammenhengen er denne nye “martyrenes helligdom”, som pave Johannes Paul II tok initiativ til etter at han i år 2000 markerte “martyriets økumenikk” – nemlig at enheten i Kristus nettopp blir synlig i martyrene – av ulike trosretninger – som gir sitt liv for Kristus, i evangeliets tjeneste.
Les mer:
Sr. Dorothy Stang: Twenty years since her ‘seed of life’ was planted in death
Sanctuary of the New Martyrs
The Amazing Grace of Sr. Dorothy Stang
Sister Dorothy Stang to Be Formally Recognized as a Modern-Day Martyr
Sister Dorothy Stang: Modern-Day Martyr
