Skip to content
Helgen- og relikviekulten er gammel i Kirken. Helgenkulten startet med martyrene – de som gikk i døden for sin tro. Det var vanlig å feire deres dødsdag som dagen for deres nye fødsel i himmelen. På et tidspunkt ble martyrenes levninger i Roma flyttet fra katakombene til basilikaene, og fragmenter av helgenenes knokler ble senere integrert i altrene i kirkene, et fysisk og konkret tegn på de helliges samfunn som vi mener omfatter alle troende, levende og døde. Slik er det fortsatt. Alle katolske kirker og kapeller har et alter som er vigslet og hvor det er relikvier av en eller flere helgener.
I katolsk tro er relikvier fra helgener ‘sakramentalier’: Gjenstander eller steder hvor Gud gir helbredelse og styrke gjennom helgenens forbønn. Ved å ære levningene etter våre kjære, og spesielt helgenene, bekjenner vi vår tro på den hellige katolske kirke og de helliges samfunn, men også på kroppens oppstandelse og evig liv.
Venerasjon eller aktelse for relikvier er dypt forankret i kristendommens historie, ja, i menneskehetens åndelige utvikling overhode. Vi tar vare på ting, slik som for eksempel hårlokker, for å minnes våre kjære, eller bestefars ur eller redskaper eller hva det måtte være. Eller vi tar med oss en sten, en blomst, et minne fra steder som har betydd noe for oss. For å hjelpe oss til å huske det som er minneverdig.
Anders Piltz skriver følgende i artikkelen «Den svårbegripliga vördnaden»:
Ordet kommer fra latin reliquiae «rester» eller «levninger». Venerasjon for relikvier svarer på et menneskelig grunnbehov. I antikkens Athen aktet man det man antok var levninger av Oidipus og Thesevs. Buddhas relikvier ble oppdelt og fordelt temmelig umiddelbart etter hans død. I islam aktes det som sies å være Muhammeds kappe, skjegg, en tann og et fotavtrykk.
Relikvier av hellige og deres underverker er heller ikke noe som er fremmed for Bibelen: Elias kappe delte Jordanelven i to (2. Kongebok, 2,14), en død manns kontakt med profeten Elisjas knokler vekket den døde til live (2. Kongebok, 13, 21), berøring av en dusk på Jesu kappe hadde helbredende virkning (Matt 9,20), Peters skygge helet syke (Apg 5, 15), tørklær og arbeidstøy som Paulus hadde hatt på seg, gjorde syke friske og drev ut onde ånder (Apg 19, 11 – 12).
«Jo større hengivenhet man har overfor sin far, jo større verdi har hans etterlatte klær og ringer. Da kan man heller ikke forakte kroppen, som vi jo bærer som noe langt mer personlig og uadskillelig enn noen klesplagg. Våre kropper er hverken ytre prydelser eller verktøy, men er del av vår menneskelige natur», sier Augustin i en tale om venerasjon for de avdødes kropper, som er mye større hos kristne på grunn av troen på kjødets oppstandelse.
Helgenes relikvier var, ifølge ham, «verktøy og farkost som Den hellige ånd bruker til alle mulige gode gjerninger». Så langt Anders Piltz.
Opp gjennom middelalderen tiltok relikvier i popularitet, og bedragerier var slett ikke ukjente. I 787 bestemte det andre konsilet i Nikea at relikvier skulle inn i hver kirke, nærmere bestemt i altrene. Det fjerde Laterankonsil i 1215 advarte mot forfalskninger og krevde biskoppelige ekthetsbevis. Også i dag kreves det biskoppelig bevis på relikviers ekthet, og det er fortsatt forbudt å selge relikvier.
Men hva har relikviekulten å si oss i dag? Kristendommen er en realitetenes religion. Vi tror Gud selv ble menneske, og at vi er kalt til evig liv med Ham. Helgenens plass i de troendes liv kan bare forstås i lys av Kirken, som i en katolsk sammenheng forstås som et samfunn som sprenger grensene for tid og rom. Relikviene peker ut over seg selv, mot Kristus, mot helgenen selv som del av de helliges samfunn, som også vi er del av – et samfunn, et fellesskap, hvor vi går i forbønn for hverandre, levende som døde.
Som Per Einar Odden skriver: «Poenget med relikvier forklares på en forbilledlig måte av de hellige 300-tallsforfatterne Paulinus av Nola (354–431) og Hieronymus (ca. 342–420). Paulinus betoner at det å ære helgenene og be om deres forbønn ikke har noen ting med hedningenes aktelse for flere ulike guder å gjøre. Han skriver: «Nådens kilde i alle helgener er én eneste. Den ene Kristus er nærværende i hver helgen. Samme ånd virker i alle dem som er født i Kristus, og på samme måte virker den samme nåde i alle helgener.» Omtrent samtidig skriver Hieronymus at venerasjonen av relikviene retter seg mot Kristus: «Vi ærer martyrenes relikvier for å tilbe Ham som de er martyrer for. Vi ærer tjenerne, for den ære som vi viser dem, flyter over på deres Herre.»
Anders Piltz artikkel er oversatt til norsk:
https://www.katolsk.no/nyheter/2018/09/den-vanskelige-venerasjonen
Mer om relikvier:
