Preken | Julenatt | Biskop Erik Varden

Av biskop Erik Varden, 25. november, 2024, 00:30
Meld deg på vårt nyhetsbrev her

Prekene for Julenatt av biskop Erik Varden

Vi får aldri undret oss nok over dét, at Gud, den allmektige himmelens og jordens Saper, valgte å gjøre seg fattig, sårbar. Bildet av krybben er ofte blitt brukt, i de senere år, for å gjøre oss oppmerksom på Herrens solidaritet med lidende mennesker. 

Før Den hellige Familie, hyrdene og englene trer frem i juleevangeliet, registreres en historisk begivenhet: ‘Det utgikk befaling fra Caesar Augustus’. Manntallet spiller en viktig rolle i beretningen, dramatisk sett. Det var keiserens befaling som fikk Josef til å utsette sin høygravide hustru for reisen fra Nasaret til Betlehem. Slik oppfyltes profetien vi leser med ærefrykt til jul: ‘Men du Betlehem, som er liten; av deg skal utgå for meg én som skal være hersker over Israel’ (Mika 5:1). Allerede her finner vi evangelium, godt nytt, av gigantiske proporsjoner: Oppfyllelsen av Guds frelsesplan muliggjøres av en verdslig instans som knapt vet hva ‘frelse’ står for. Når vi sukker over samfunnets sekularisering, skal vi huske dét. Gud, som skapte alt av intet, kan utmerket godt bruke ateistiske institusjoner også til sitt signede formål.  

Lenge trodde man dog at folketellingen var oppspinn. Man fant ingen henvisning til den i historiske kilder. Det var snakk, ble det sagt, om fake news med tilbakevirkende kraft. Så skjedde noe forunderlig. En engelsk arkeolog fikk det for seg å studere en innskrift fra et tempel i oldtidens Angora,  byen vi nå kaller Ankara. Det dreide seg om memoarer August fikk oppført da han nærmet seg de 80. De er fulle av edle og heroiske bedrifter. Blant disse nevnes tre folketellinger, den midterste utført ‘mens Censorinus var konsul’, det vil si mellom år 8 f. Kr. og år 2 e. Kr. Dermed var Lukas’ beretning bekreftet. Det er snodig å tenke seg at evangeliets historiske troverdighet fant sitt bevis i Erdogans hovedstad. Som jeg alt har sagt: Gud kan benytte seg av alt og har uendelig større kreativ oppfinnsomhet enn dere og jeg. 

For Lukas, er det to samfunnsmodeller som møtes i Betlehem. Keiseren forener den siviliserte verden under den romerske ørns emblem. Jomfruen, i lønn, føder til verden ham som i sitt legeme vil samle alle folk. Caesar Augustus’ statskonsept bidrar til at budskapet om Jesus får spres for alle vinder veldig raskt. Innen apostlenes levetid, forkynnes det i Nord-Afrika, India og store deler av det sørlige Europa. Vi beklager oss idag over Kirkens minkende ressurser. Vi skal huske, derfor, hva vår tros opphav var. For få dager siden, i Tidebønnene, leste vi Jesajas formaning: ‘Se på fjellet dere er hugget av, brønnen dere er gravd ut av!’ Krybben er et bedre eksempel på kristen normativ virkelighet enn våre gedigne katedraler. Vår Frelser valgte å fødes i armod. Utfra armoden, beseiret han verden. Skal vi da syte over svinnende ressurser?

Vi får aldri undret oss nok over dét, at Gud, den allmektige himmelens og jordens Saper, valgte å gjøre seg fattig, sårbar. Bildet av krybben er ofte blitt brukt, i de senere år, for å gjøre oss oppmerksom på Herrens solidaritet med lidende mennesker. Dette er én side av julens mysterium, men ikke den eneste. Gud blir menneske, ikke bare for å trøste, men for å oppløfte oss. Vi som lett lever kun horisontalt, oppslukt av det som skjer rundt oss og inni oss, får løfte hodet, deretter hjertet. Det er himmelen som åpnes. Har vi først begrepet det, blir jorden aldri mer den samme. Da benådes det vi gjennomlever nå med mystisk letthet, også når vi bærer tungt. 

‘Guds nåde har stått synlig frem for verden’, sier Paulus, ‘med frelse for alle mennesker.’ Engang var ‘frelse’ en grei sak i Norge. Spurte man folk om de var frelst, fikk man klare svar. Det var ja eller nei. Det er ikke så dumt, kanskje, at det kom noen små nyanser inn i den problematikken. Men pendelen har svingt i motsatt retning. Nå om dagen, får man inntrykk av at ‘frelse’ er et avleggs begrep, selv blant troende. Vi er så til de grader vant til å være behovløse, at vi ikke går og venter på en redning. Skorter det på egne krefter, kan vi jo lene oss på staten — eller på internett, som lover oss at løsningen på alt kan leveres på døren, emballert i brun papp, så langt kredittgrensen rekker. Kanskje er det et Guds forsyn i skjørheten som sprer seg i verden. Det er noe trolsk ved å være seg selv nok. Det har vi vært for lenge. Og litt trolske er vi blitt. Helserelaterte, økologiske og politiske kriser skaper utrygghet, javisst. Men hvilke sjanser har Guds nåde for å trenge inn i sinn trygt forskanset av skråsikkerhet? Da Ahas, Judas konge, mottok budskapet om Immanuel, befant han seg i en tilstand av slik redsel at hans hjerte skalv ‘slik skogens trær skjelver i vinden’. Sånn står det hos Jesaja. Angst kan være trøstens forløper, hvis vi lar oss trøste.  

I denne høyhellige natt erindrer vi at Gud lyser om oss mennesker; ja, at Gud setter oss i stand, ved nåde, til å bli lys. Barnet vi hyller, er lysets opphav og prinsipp. Mitt juleønske til meg selv og dere, er ny bevissthet om hvem Vårherre Jesus Kristus virkelig er. Hvis Kirken i dag går gjennom store kriser, er det først og fremst fordi vår tro er blitt platt. Vi har omgjort den til et velferdsprodukt som forventes å tjene oss; mens troens vesen er det motsatte: Den setter oss i stand til å tjene Gud ydmykt, ærbødig og raust for derved å finne salighet og sann frihet. ‘I dag er deres Frelser født, han er Kristus Herren’, har vi hørt. En god bønn å be til jul, og året rundt, er: ‘Herre, la meg kjenne deg som min Frelser’. Først når vi, på kne foran krybben, kan utbryte, ‘Min Herre og min Gud’, går det opp for oss hva det vil si å leve ved tro. Da opplyser Guds herlighet natten også her oppe hos oss, hvor den er lang og kompakt.

Til alle og enhver: Signet jul. Måtte Kristus fornye våre liv!