De Hellige Nagler: Relikvier fra korsfestelsen?

Av Thomas L. McDonald, oversatt av Eli Åm, 29. oktober 2024

Mellom 326 og 328 reiste Helena, keiser Konstantins mor, til Det hellige land for å lete etter steder og relikvier som kunne knyttes til Jesu liv, død og oppstandelse. Korset, naglene, Kristi kjortel og et tau som ble brukt til å binde ham fast til korset, ble funnet. Hvorvidt alt dette var ekte eller ikke, er et annet spørsmål, men enhver vurdering av disse relikviene begynner med Helena. Med andre ord kan vi kanskje ikke bevise at dette er relikvier av Kristus, men vi kan i hvert fall nærme oss å bevise at det er relikvier funnet av den hellige Helena.

Det finnes kanskje 36 spikre i ulike kirker som hevdes å være ekte vare. Alle kan selvsagt ikke være det, men det er mulig at ikke alle er resultat av åpenbar svindel. Det finnes en mellomting, som vi skal se nærmere på etter hvert.

Når vi skal vurdere relikvier av de hellige nagler, er det et arkeologisk funn som gir oss nyttig informasjon. I 1968 ble det avdekket tre graver i et område kalt Givʿat ha-Mivtar (eller Ras el-Masaref). Grav I, som ble gravd ut av V. Tzaferis fra the Israeli Department of Antiquities and Museums, inneholdt et ossuarium for en ung mann ved navn Yehohanan ben ḤGQWL (Yehoḥanan, sønn av Hagkol). I graven lå knoklene til en voksen mann i alderen 24-28 år og et barn. Den voksnes skinnebein og leggbein var blitt brukket med vilje, og begge hælknoklene var gjennomboret av en spiker som fortsatt var på plass. Etter en rettsmedisinsk undersøkelse av levningene kalte Tzaferis det «utvilsomt et tilfelle av korsfestelse». Basert på andre bevis spekulerte han i om det enten var en opprører som ble henrettet under folketellingsopprøret i år 7 e.Kr. eller en annen korsfestelse i det første århundret. 

Dr. N. Haas, ved anatomisk institutt ved Hebrew University og Hadassah Medical School, konkluderte med at spikeren var blitt slått inn gjennom en liten plate av akasie- eller pistasietre, deretter gjennom hælene, gjennom korsstolpen og deretter bøyd på motsatt side av stolpen. Haas skrev:

«Føttene var sammenføyd nesten parallelt, begge festet av den samme spikeren ved hælene, med bena ved siden av hverandre; knærne var doblet, det høyre overlappet det venstre; overkroppen var forvridd; armene var strukket ut, hver festet med en spiker i underarmen. Nærmere studier viste at føttene ikke hadde vært godt festet til korset. Denne antakelsen krever at man legger til den tradisjonelle ‘sedecula … som var ment å gi et sikkert sete for baken til offeret, for å forhindre kollaps og for å forlenge smerte.» (Fra Israeli Exploration Journal 20, sitert i Joseph A. Fitzmyer, To Advance the Gospel: New Testament Studies)

Haas bemerket at bruddet på høyre skinnebein ble forårsaket av et enkelt, kraftig slag som passerte de allerede knuste høyre leggbeina, et hardt og ødeleggende slag for de venstre, som var festet til det skarpkantede trekorset.

Skadene på kroppen var av en slik art at spikeren ikke kunne trekkes ut, noe som krevde amputasjon av føttene.

Betydningen av dette funnet burde være åpenbar, siden det tilfører konkrete arkeologiske og rettsmedisinske bevis til de skriftlige beretningene om romersk korsfestelse i Palestina i det første århundret.

Det gir oss også en faktisk spiker som ble brukt ved en korsfestelse: en ca. 16 cm lang nagle av jern med fire sider. Dette unike funnet forteller oss hvilken type, størrelse og form spikeren hadde.

Relikviene

Spikeren fra Yehohanan er et håndfast bevis, og sammen med andre faktorer gjør den det mulig å utelukke enkelte av naglene som påståes å være relikvier. For eksempel har spikeren i Notre Dame feil størrelse, mens den som er oppbevart i Trier, ikke er gammel nok og dessuten for kort. Andre som oppbevares i Toul, Köln og Essene, har svake krav på autentisitet.

Det er viktig å merke seg at det ikke nødvendigvis dreier seg om forfalskninger, men snarere om delvise eller tredjeklasses relikvier. De kan inneholde biter av de ekte spikrene, eller de kan ha vært berørt av en ekte spiker, og da denne detaljen gikk tapt for historien, ble de «ekte spiker». At noen av spikrene ligner på den yehohanske spikeren, er en antydning, men ikke avgjørende.

Jeg tror imidlertid vi kan slå fast at spikrene i Roma, Siena og Milano har gode muligheter til å være de naglene som Helena fant. 

Naglen fra det hellige kors (Roma)

Det første stedet vi må vende oss til, er Basilica di Santa Croce in Gerusalemme i Roma, som ble innviet i 325 med et gulv som inneholdt jord fra Det hellige land. Navnet «i Jerusalem» refererer derfor ikke til korset, men til selve basilikaen, som er «i Jerusalem» fordi den står på jord fra Jerusalem. Ifølge tradisjonen ble basilikaen bygget rundt Helenas private slottskapell, som i sin tur var bygget på stedet der det tidligere sto et tempel for Sol Invictus (den uovervinnelige solen). Det er blitt restaurert og utvidet mange ganger opp gjennom århundrene. Et av kapellene i kirken huser ulike relikvier fra korsfestelsen.

Det hellige korsets nagle har samme form som Yehohanan-spikeren, men er med sine 11,5 cm betydelig kortere. Dette ser ut til å skyldes at det opprinnelige hodet og spissen er brukket av. Andre deler ble sannsynligvis fjernet i årenes løp som relikvier. Siden noen av spikrene som hevder å være ekte, stemmer overens med Helligkorsnaglen, er det godt mulig at spon eller hele biter av originalen ble innlemmet i kopiene. Det betyr at noen av de mange spikrene fortsatt kan gjøre krav på å være relikvier selv om de inneholder annet materiale, siden en del i en relikvie står for helheten. Med tanke på basilikaens kontinuerlige historie, forbindelsen til Helena og dens nåværende størrelse og form, er det Helligkorsspikeren som mest sannsynlig kan være ekte. Hvis Helena virkelig fant relikviene fra korsfestelsen og returnerte med dem til Roma, er det her de burde befinne seg, og de ser ut til å være av riktig materiale, form og størrelse. Bredden på Yehonanan-spikeren og Helligkors-spikeren (0,9 cm) er faktisk nesten identiske.

Siena-naglen

Da gjenstår de to Konstantin-spikrene. De ble oppbevart i mange århundrer i det bysantinske keiserlige skattkammeret. I 1354 ble den ene kjøpt av en venetiansk kjøpmann, som innhentet uttalelse fra den pavelige nuntius i Konstantinopel. Bekreftelsen kom fra keiserinne Irene Asanina, som solgte den etter at hennes mann, keiser Johannes VI, hadde abdisert. Siden det var forbudt å selge relikvier, ble spikeren overdratt som en «gave» til Santa Maria della Scala-hospitalet i Siena. Den ankom Siena i en prosesjon i 1359, og Manto-kapellet ble etter hvert bygget for å huse den.

Er den ekte? Også her er bevisene sterke. Selve spikeren har samme størrelse og form som både Helligkorsspikeren og spikeren fra Yehohanan, og mer kan vi egentlig ikke si.

Milano-naglen

Det sies at denne naglen ble smidd til et hodelag og en hjelm til keiser Konstantin. Theodoret av Cyrus skrev på 500-tallet at dette var en enkelt spiker som ble splittet i to, der den ene ble satt inn i hjelmen, mens den andre ble smeltet om og brukt i et hodelag.

I dag gjør både Milano og Carpentras krav på hodelaget. Milanos krav er sterkere, fordi det var her keiser Theodosius I døde i 395 og etterlot sine keiserlige insignier til Ambrosius. Det vridde metallstykket kunne godt være en del av et hodelag. Det ble stående i Theklakirken frem til 1389, da det ble flyttet i prosesjon til katedralen i Milano, der det oppbevares i dag. Da byen ble rammet av pest i 1567, gikk Karl Borromeus barbeint gjennom gatene med et kors og relikvieskrinet med naglen. Denne handlingen ble tilskrevet slutten på pesten.

For å feire befrielsen ble det laget en spesiell heis med tak, malt som en sky og prydet med engler. Ved hjelp av et sinnrikt system av tau og taljer løftes kurven opp til katedralens hvelv 45 meter over gulvet, der relikvieskrinet med spikeren oppbevares det meste av året. Hvert år de siste 400 årene har den blitt hentet ned i det årlige Nivola-ritualet. Dette var den 3. mai, festen for gjenoppdagelsen av Det hellige kors, som etter hvert ble slått sammen med esten for korsets opphøyelse, som feires 14. september.

Når det gjelder Konstantins hjelm, er historien taus. 

Dette innlegget, er tilpasset fra en artikkel som inneholder en lengre omtale av naglen,  publisert på WeirdCatholic.com.