Den hellige John Henry Newman (1801-1890)

Av Eli Åm, 9. oktober, 2024, 05:00
Meld deg på vårt nyhetsbrev her

John Henry Newman ble født i London som den eldste av seks barn i en velstående familie. Hans far var bankmannen John Newman.  Da han var syv år ble han sendt til Great Ealing School, en av de aller beste privatskolene i England på den tiden. Her gjennomgikk han flere stadier av åndelig utvikling, fra svoren ateist inspirert av Voltaire og Hume til evangelisk kalvinist, som holdt paven i Roma for å være selve anti-krist.

Familiens velstand endte brått da farens bank gikk konkurs som en følge av den økonomiske kollapsen etter Napoleonskrigene. Sjokkert over familiens situasjon befant gutten seg som 15-åring alene og uten fremtidsutsikter på skolen etter terminens slutt, og det var i denne situasjonen at han ble oppfordret av læreren Walter Mayers til å lese evangelisk-kalvinistiske skrifter.

Han kunne fortsette sin utdannelse takket være at han vant et stipend som varte i 9 år. Han ble tatt opp ved Trinity college i Oxford, hvor hans åndelige orientering tok en ny vending. Han begynte å interessere seg for den høykirkelige bevegelsen i Den anglikanske kirke, og ble i 1824 ordinert til diakon. Dette førte ham videre til ordinasjon som anglikansk prest. Prekenene hans ble svært populære, og han tiltrakk seg store skarer av tilhørerere.

Newman ble en ledende skikkelse i den såkalte Oxford-bevegelsen, en religiøs reformbevegelse på 1800-tallet innen Den anglikanske kirken, som la vekt på tradisjonelle liturgier, sakramentenes betydning og kirkens apostoliske suksesjon, alt dette som reformasjonen hadde vendt ryggen til. Bevegelsens ledere utga en serie traktater kalt “Tracts for the Times”, i 39 artikler som skulle forklare og forsvare deres synspunkter. Newman var en viktig bidragsyter.

Han skapte en voldsom kontrovers i den anglikanske kirken med «Tract 90», der han argumenterte for at de 39 artiklene burde tolkes på en måte som var i tråd med konsilet i Trient. For ham var disse artiklene ikke rettet mot den romerske katolisismens autoriserte trosbekjennelse, men bare mot folkelige feiltakelser og overdrivelser. Etter hvert ble han isolert både blant anglikanere generelt og i Oxfordbevegelsen, fordi han ble mistenkt for å bevege seg i retning av Den katolske kirke.

Han trakk seg tilbake til Littlemore i 1842 der han organiserte en gruppe som skulle leve i fysisk askese på monastisk vis. Han satte disiplene sine i gang med å skrive biografier om de engelske helgenene, mens ha selv skrev sitt Essay on the Development of the Christian doctrine. Her uttrykker Newman for første gang at det i Jesu sanne kirke må finnes et ufeilbarlig læreembete.

Etter å ha nedlagt sitt presteembete i St. Mary’s i Oxford, ble han ble opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap den 9. oktober 1845.  Til forsvar for sin beslutning utga han Essay on the Development of Christian Doctrine samme år.

Med ham til Den katolske kirke fulgte mange av de anglikanske prestene som hadde vært hans tilhengere, selv om mange også tok avstand fra anerkjennelsen av paveembetet og fortsatte som anglikanere.

Veien gikk videre til presteseminaret for Propaganda Fide i Roma, som var drevet av jesuitter. Newman valgte deretter å slutte seg til oratorianerne, en kongregasjon innstiftet av den hellige Filip Neri.  Han dro tilbake til England som nyordinert katolsk prest med pavelig fullmakt til å grunnlegge oratorier, der det første ble Oratory of St. Philip Neri i Birmingham. Året etter grunnla han London Oratory, også kjent som Brompton Oratory.

Det var sterke antikatolske strømninger i England på denne tiden, og Newman ble angrepet av Cambridge-historikeren Charles Kingsley for uærlighet og manglende troverdighet i sine skrifter til forsvar for den katolske tro.  Etter flere utilfredsstillende meningsutvekslinger ga Newman ut Apologia pro vita sua (1864), en storslått religiøs selvbiografi som tar for seg hans religiøse tanker frem til han ble tatt opp i kirken. Det er et av de største selvbiografiske verkene på engelsk, en litterær klassiker som sammenlignes med Bekjennelser av den hellige Augustin.

Andre skrifter inkluderer: Loss and Gain (1848, en roman); Callista (1856, en roman); The Dream of Gerontius (1866), et dikt som uttrykker en sjels oppbrudd til Gud, og som ble tonesatt av Edward Elgar (1857-1934); og Idea of a University (1852), som inneholder Newmans visjon om utdannelse.

Pave Leo XIII utnevnte ham til kardinal i 1879. Etter eget ønske fikk han fortsette å bo i sitt oratorium i England, selv om det vanlige var at kardinaler bosatte seg i Roma. To år før dette var han blitt utnevnt til æresstipendiat ved Trinity college i Oxford.

John Henry Newman døde den 11. august i Birmingham Oratory i Edgebaston, hvor han tilbrakte sine siste år. Hans minnedag er 9. oktober, som er dagen for hans konversjon til Den katolske kirke.

Han ble saligkåret den 19. september 2010 under pave Benedikt XVI’s besøk i England, etter at en bekreftet mirakuløs helbredelse hadde funnet sted på hans forbønn. Den permanente diakonen Jack Sullivan i Massachussets ble helbredet fra en svært alvorlig deformasjon av ryggsøylen etter at han ba om kardinal Newmans forbønn.

Da enda en mirakuløs helbredelse ble fastslått i 2019, var det klart for helligkåring. Dette skjedde på Petersplassen den 13. oktober 2019 ved pave Frans. Han ble dermed den første engelske helgen etter 1600-tallet.

Kardinal Newmans innsikt i den kristne tro var preget av en livslang søken etter sannheten, selv med stor personlig kostnad. Hans vektlegging av samvittighetens rolle i den menneskelige søken etter Gud er et tidløst vitnesbyrd om viktigheten av et levende, personlig forhold til Gud.Pave Benedikt XVI, i sin preken ved saligkåringen av Newman, 19. september 2010.

John Henry Newman var en troens profet for vår tid. Hans liv og lære minner oss om at hjertets tro og troens handling alltid må gå foran en abstrakt forståelse av troen. Newman ledet oss til en dypere forståelse av troen som et møte med Gud i sannheten. Pave Frans ved Newmans kanonisering, 13. oktober 2019