Av sr Anne Bente Hadland, 13. september, 2024, 06:00
Meld deg på vårt nyhetsbrev her

Fortsatt er pave Frans’ reise i Sørøst-Asia vår hovedsak. Her hjemme har biskop Erik kommet med et hyrdebrev til de troende i Tromsø stift et år etter at han overtok som administrator, og han er blitt valgt til ny leder for den nordiske bispekonferanse. To unge menn fra Trondheim stift begynner prestestudiene i Frankrike, og dominikanersøstre og -brødre deltok på «mangfoldsfest» i Oslo. I Ecuador foregår nå den 53. internasjonale eukaristiske kongress, biskop Erik har holdt foredrag om kropp og bønn, yoga og kristen tro, Robert Royal spør om kulturkristendom har gått fra å være en vei bort fra troen til nå å føre folk tilbake igjen, og vi presenterer en katolsk dronning.

Den nordiske bispekonferanse

Under bispekonferansens høstmøte i Trondheim denne uken, ble biskop Erik Varden valgt til ny leder. Som nestleder ble biskopen av Helsinki, Raimo Goyarrola valgt, og biskop David Tencer, Reykjavik, ble valgt inn i bispekonferansens permanente råd. Sr. Anna Mirijam Karschner ble fornyet i sin stilling som generalsekretær. Hele pressemeldingen her.

Lytt til biskop Erik Vardens preken om kjærlighet

Hyrdebrev til Tromsø stift

For et år siden overtok biskop Erik Varden det administrative ansvaret for Tromsø stift i påvente av utnevnelsen av en ny biskop. I den anledning har biskop Erik kommet med et hyrdebrev til stiftet. Hyrdebrevet har noe å si oss alle. Biskopen skriver om det å vente. Her noen utdrag:

«Å vente er vanskelig for oss mennesker. Det har det alltid vært. I vår samtid er det blitt verre. Vi lever i umiddelbarhetens epoke. Vi forventer oss, og får stadig løfter om, at all endring vi ønsker oss skal skje raskt. Så blir vi rastløse og frustrerte, kanskje til og med sure, når vi må vente. La oss da huske at en ventetid kan være en salig tid.

Selv om søndagen får forrang, feirer Kirken i dag, den 8. september, festdagen for Jomfru Marias fødsel. Jeg vil gjerne si et par ord om den. Det dreier seg om fullbyrdelsen av et håp næret i hundrevis av år, ja, siden verdens begynnelse. Kirkefedrene nølte ikke med å gjenkjenne et profetisk bilde av Guds Mor i Skriftens ord om Guds evige Visdom — en kvinneskikkelse — som ‘lekte for Guds åsyn’ ved skapelsens opphav (Ordspråkene 8.30).

Målbevisst varsomt forberedte Gud sitt frelsesverk, som Maria ved sitt Ja muliggjorde, gjennom generasjonene. Slektledd etter slektledd forberedte han mennesket. Det forunderlige er: Mennesket visste det ikke. Det forholdt seg slik Jesus forteller i lignelsen om den målløse bonden som en vakker dag våknet om morgenen og så sin åker bugnende av grøde: ‘Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer’. Slik, sier Herren, ‘er det med Guds rike’ simpelthen (Markus 4.26-27).

La oss bruke denne tiden til å forankre oss dypt i Kristus, til å erfare hva det vil si å leve i ham. La oss, lik Jomfru Maria, si ‘Ja!’ til Guds kall også når vi ikke vet hvor hen det leder, i tillit til at Gud vet, og at det er nok. Hans hensikt er å hellige våre liv, å gjøre oss til nye mennesker, bærere av håp for verden, kilder til glede. Han som kaller oss, er trofast. Han forlater ikke sin Kirke. Vær viss på at han virker sin velsignelse midt iblant dere.»

Les hele hyrdebrevet her.

To unge menn fra Trondheim stift på vei til presteseminaret

Den 9. september markerte starten på en ny reise for to unge menn fra Trondheim stift. De satte seg på flyet til Paris, og deretter videre til Évron, hvor de skal ha sitt forberedelsesår som seminarister for Trondheim stift i Communauté Saint-Martin.

Mangfoldsdag

Søndag 8. september arrangerte Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i Oslo mangfoldsdag i Oslo sentrum. Under mottoet «samhold i mangfold» stilte representanter fra ulike trossamfunn opp med stands, samtaler, opptredener, mat og aktiviteter. Hele poenget var å være til stede for folk, samtale, svare på spørsmål, være tilgjengelig, rett og slett. Den katolske kirke var representert ved søstrene på Katarinahjemmet og brødrene i St. Dominikus kloster. De deltok i samtaler og med eget rosenkransverksted.  Sr. Ane Elisabet som er primus motor både her og i de andre arrangementene som Katarinahjemmet er involvert i; generasjonsleker i bydelen, mangfoldsfesten, og kulturdagen i Akersveien nå førstkommende lørdag, kan snart ta en velfortjent pause. Katarinahjemmets «Åpne dag» er ikke før 30. november!

Pavereisen

Her følger noen glimt fra pavens omfattende reise i Sørøst-Asia:

Indonesia

På tampen av pavens besøk i Indonesia, ble det opplyst at 7 personer var arrestert, mistenkt for terrorplaner mot paven. Indonesia har vært utsatt for islamistiske angrep de siste tiårene, først og fremst bombeangrepet på Bali i 2002, der over 200 mennesker ble drept.

Under besøket i Indonesia undertegnet paven og storimamen i Istiqlal moskeen en felles erklæring. Felleserklæringen uttrykker bekymring over klimaendringene og «dehumanisering». Dehumanisering, heter det i erklæringen, «kjennetegnes særlig av utbredt vold og konflikt, noe som ofte fører til et alarmerende antall ofre». «Det er spesielt bekymringsfullt at religion ofte blir instrumentalisert i denne forbindelse, noe som fører til lidelse for mange, særlig kvinner, barn og eldre», heter det i erklæringen, som sier at religionens globale rolle ‘bør være å fremme og beskytte verdigheten til ethvert menneskeliv’.»

Les mer:
Indonesia arrests terrorist suspects planning attack on Pope Francis
Pope to canonize martyrs killed by Islamic extremists

Papua Ny-Guinea

Bildene fra pavens besøk her, viser mennesker med fargerike masker, klær og hodeplagg. Landet er lite, men har omkring 800 forskjellige stammer med ulike språk, noe som utgjør en sterk identitet. Her noen utdrag fra Elise Ann Allens artikkel i Catholic Herald:

«Hovedstaden i Papua Ny-Guinea, som er en av verdens mest kriminalitetsbelastede byer, er et klassisk eksempel på hva pave Frans mener når han snakker om å engasjere seg i og ikke neglisjere verdens «periferier». Når man flyr inn til byen, er noe av det mest iøynefallende ved Port Moresby hvor tettpakket den er, med nedslitte hus som er stuet sammen i det som ser ut som en gigantisk ghetto uten noe klart skille mellom nabolagene eller de ulike bydelene.

På bakken ligger folk strødd utover gatene og de åpne områdene. Mange sitter bare og henger rundt omkring. Det er ikke som i en vestlig by, der folk er travelt opptatt med å være på vei til et møte eller med «ting å gjøre». Man blir også slått av mørket om natten, da det ofte heller ikke er belysning; bare noen innbyggere klarer å få tilgang til strøm, selv om de er på strømnettet. Til tross for at Port Moresby er kjent for sine vakre kyster, er strendene skitne, og det er ingen lokalbefolkning som bader eller soler seg.

Det er også en dypt forankret kulturell tilknytning til trolldom og hekseri, og folk som mistenkes for å praktisere mørk magi, blir ofte torturert og noen ganger drept.

Det er også en dyp følelse av åndelighet blant befolkningen, særlig blant katolikkene, som beskrev pave Frans’ besøk som en velsignelse, og som sa at de var rørt og ydmyke over å være i nærvær av Guds representant på jorden.

Under pave Frans’ apostoliske reise til Papua Ny-Guinea reflekterte paven over de store ofrene som ble gjort av de tidlige katolske misjonærene og martyrene i regionen, som våget seg dypt inn i de uutforskede regnskogene for å bringe evangeliet til «jordens ender».

Befolkningen i Papua Ny-Guinea møtte opp i hopetall for å se paven, og mange gikk lange avstander over flere dager for å delta på pavens arrangementer; bare to bispedømmer kan komme seg til Port Moresby med bil, og de fleste har ikke råd til en flybillett.

Denne merkelige blandingen; noen ganger urovekkende, andre ganger oppløftende, er den globale «periferien» som pave Frans kom for å se, og det er et sted der misjonærer fra hele verden fortsetter det vanskelige arbeidet med daglig evangelisering, til tross for ulike trusler, kamper og tilbakeslag.

De som utfører dette arbeidet, viste et utrolig engasjement og en intens kjærlighet til evangeliet, som de ydmykt beskrev som en velsignelse og en kilde til håp og styrke. «Vi ønsker å spre de gode nyhetene til folk slik at de kan leve i harmoni og elske hverandre, dele det vi har og ta vare på hverandre», sa en av prestene, og la til: ‘Det er derfor pave Frans bringer oss stor glede og fred til dette landet’.»

Les mer:
The subtle Catholic spirituality vying with the dangerous darkness in Pope Francis’s ‘peripheries’
Pavens preken

Øst-Timor

Ca 600.000 øst-timoresere deltok i pavemessen tirsdag denne uken. Det er nesten halvparten av Øst-Timors befolkning. Messen ble holdt på den samme plassen der Johannes Paul II ba for 35 år siden under landets kamp for uavhengighet fra Indonesia.

Oppmøtet til messen ses på som et vitnesbyrd om det overveldende katolske landet i Sørøst-Asia og den aktelsen som befolkningen har for kirken. Kirken sto ved timoresernes side i deres traumatiske kamp for frihet og bidro til å rette internasjonal oppmerksomhet mot deres vanskelige situasjon.

Denne parken, Tasitolu, skal også ha vært et sted der indonesiske tropper kvittet seg med lik som ble drept under deres 24 år lange styre av Øst-Timor. Så mange som 200 000 mennesker ble drept i løpet av et kvart århundre. Nå er den kjent som «Fredsparken» og har en statue av Johannes Paul II til minne om hans messe den 12. oktober 1989, da den polske paven anklaget Indonesia for brudd på menneskerettighetene og oppmuntret de katolske timoreserne.

Pave Frans fulgte i Johannes Pauls fotspor under sitt besøk for å oppmuntre den unge nasjonen to tiår etter at den den ble uavhengig i 2002. Øst-Timor er fortsatt et av de fattigste landene i verden, med rundt 42 % som lever under fattigdomsgrensen, ifølge FNs utviklingsprogram. Men timoreserne er dypt troende – rundt 97 % har vært katolikker helt siden de første portugisiske oppdagelsesreisende ankom tidlig på 1500-tallet.

Kardinal Carmo da Silva, erkebiskopen av Dili, sa til de fremmøtte på slutten av messen at pave Johannes Pauls besøk «markerte det avgjørende skrittet i vår selvbestemmelsesprosess», og at pave Frans’ besøk til samme sted «markerer et fundamentalt skritt i prosessen med å bygge opp vårt land, vår identitet og kultur».

I møtet med ordensfolk og prester, sa pave Frans: «Kirken er til for å evangelisere, og vi er kalt til å bringe evangeliets nye liv til andre. … Evangeliet om Jesus har kraft til å forvandle og skape et nytt samfunn.» «For vi vet at i Kristi hjerte er de eksistensielle periferiene faktisk sentrum», sa paven.

Søster Rosa Sarmento fremhevet Øst-Timors status som det mest katolske landet i Sørøst-Asia og kaller det «en oase av prestelige og religiøse kall». Hun bemerket at timoresiske ordensfolk nå tjenestegjør i andre deler av verden, noe som snur den historiske trenden med europeiske misjonærer som kommer til Timor.

Ved ankomsten til Øst-Timor understreket paven behovet for «å gjøre alt som er mulig for å forhindre enhver form for overgrep». Dette i erkjennelsen av at en av heltene som hjalp Øst-Timor til uavhengighet, og som sammen med president Ramos Horta mottok Nobels fredspris, biskop Belo, er involvert i en overgrepsskandale. I møte med myndighetene tok paven også opp utdanning som vei ut av fattigdom, og han berørte også migrasjonsspørsmålet der han fremhevet avsenderlandenes ansvar og deres manglende evne til å tilby befolkningen anstendige levekår.  

Pope Francis’ Mass in East Timor draws 600,000 people, nearly half the population
Catholics in East Timor welcome Pope Francis to their island ‘oasis’ of religious vocations
How the Catholic Faith Has Helped East Timor Forgive
Voyage du pape : au Timor oriental, François dénonce les causes de l’émigration

Singapore

Fra Øst-Timor reiser paven til Singapore, et land som er totalt forskjellig fra landene han kommer fra; Indonesia, Papua-Ny-Guinea og Øst-Timor, både hva velstand angår og kirkelig oppslutning.

I motsetning til Øst-Timor, som er overveldende katolsk, har Singapore bare en liten katolsk befolkning. Singapore er i stor grad en agnostisk nasjon, med rundt 20 prosent av befolkningen som ikke tilhører noen bestemt religion. Rundt 31 prosent av befolkningen på 6,2 millioner identifiserer seg som buddhister, og rundt 18,9 prosent som kristne, mens rundt 6,7 prosent – eller 395 000 mennesker – tilhører Den katolske kirke, som bare har ett bispedømme. Resten av befolkningen er hovedsakelig fordelt mellom muslimer, som utgjør rundt 15,6 prosent av befolkningen, taoister, som utgjør 8,8 prosent, og hinduer, som representerer rundt fem prosent. Men når det er sagt; den katolske kirker vokser raskest blant de ulike religionene i landet.

Under sitt besøk i Singapore 11.-13. september har pave Frans møtt presidenten og statsministeren i Singapore, Tharman Shanmugaratnam og Lawrence Wong, og han har talt til sivile myndigheter og medlemmer av det diplomatiske korpset. Han avsluttet sin andre dag i Singapore med å feire en offentlig messe på SportsHub National Stadium.

Pave Frans roste Singapore for å være et «lysende eksempel» når det gjelder å bygge et forenet land basert på harmoni og samarbeid, men pave Frans understreket samtidig risikoen for at den raske utviklingen kan gå ut over de svakeste i samfunnet. I talen oppfordret han myndighetene til å ta særlig hensyn til de fattige, de eldre og å beskytte migrantarbeideres verdighet og rettigheter.

Paven sa også: «Hvis det finnes noe godt som eksisterer og består i denne verden, er det bare fordi kjærligheten i utallige situasjoner har seiret over hatet, solidariteten over likegyldigheten, generøsiteten over egoismen.»

Like før avreise, fredag morgen, møtte paven beboerne ved et senter for eldre og handicappede, for deretter å møte ordensfolk, prester og biskoper. Blant biskopene var også lederne for bispekonferansen i Malaysia, Singapore og Brunei. I sin hilsen til deltakerne nevnte paven noen karakteristiske trekk ved hyrdens rolle, nemlig at de er «midt blant folket, forenet med Gud, en bror blant brødre, forenet med biskopen». Og til de tilstedeværende søstrene, sa han: «Glem ikke å gi uttrykk for Kirkens moderskap.» For de blomsterglade blant leserne; paven fikk overrakt en ny orkidé ved ankomsten, og den er oppkalt etter ham: Hans hellighet Pave Frans’ dendrobium – med vakre, helt hvite blomster.

Pavens fly lettet fra Singapore kl. 12:25 (lokal tid), 35 minutter etter skjema, fylt med en gjeng slitne journalister og antagelig også en sliten pave.

Les mer:
Singaporean Catholics prepare for pope’s arrival
Pope Francis praises Singapore’s spirit of progress, reminds leaders not to exclude the weak
Catholic Church is in the midst of a growth spurt in Singapore
Pope discusses prayer and vocation with Jesuits in Singapore
As Pope arrives in Singapore, all eyes are on China

Eukaristisk kongress

Mens paven er i Øst-Asia og «stjeler» overskriftene, foregår den 53. internasjonale eukaristiske kongress i Quito, Ecuador. Med omkring 20.000 deltagere fra mer enn 40 land, åpnet den sist søndag, 8. september, med en sterk oppfordring til å bygge brorskap og slik lege sårene i en verden full av brudd og vold. Møtet, som avsluttes 15. september, var planlagt for å fremme – i tråd med den eukaristiske invitasjonen – menneskelig brorskap, til tross for mange splittelser, under temaet «Broderskap for å helbrede verden».

Erkebiskop Alfredo Espinoza av Quito sa i sin preken under åpningsmessen at byen under kongressen ble «et stort eukaristisk telt», og at mennesker fra hele verden vil tenke over et mysterium som «utfordrer oss til å være virkelige byggere av brorskap for å lege verdens sår» i en tid «full av vold, død og kriger». Åpningsmessen fant sted i Quitos Bicentennial Park i nærvær av tusenvis av mennesker og dusinvis av biskoper. For å gjøre feiringen enda mer gledelig mottok 1600 barn sin første kommunion under messen.

Den katolske kirkes lære om nattverden er dypt forankret i Jesu ord i Bibelen, og denne læren har blitt konsekvent forsterket av pavene opp gjennom århundrene. Pave Frans viderefører denne tradisjonen med klare og gjennomtenkte refleksjoner over nattverdens betydning.

I sitt Angelus-budskap den 18. august 2024 forklarte pave Frans: «Det himmelske brødet, som kommer fra Faderen, er Sønnen selv som er blitt kjøtt for oss.» Han spurte: «Når jeg mottar eukaristien, som er barmhjertighetens mirakel, står jeg da i ærefrykt foran Herrens legeme, som døde og oppstod for oss?» For at Jesus Kristus virkelig skal forvandle et menneske gjennom eukaristien, er både ytre gester og indre innstilling avgjørende. Som pave Frans understreket: «La oss motta den med takknemlighet, ikke på en passiv, vanemessig måte. Vi skal ikke bli vant til eukaristien og gå til nattverd som en vane: nei!» Han fortsatte: «Det er Jesus, den levende Jesus. Vi må ikke bli vant til det: vi må motta Kristus hver gang som om det var den første nattverden.»

Når kristne over hele verden fokuserer på den eukaristiske kongressen i Quito i Ecuador, er målet å utdype forståelsen av eukaristien – et dypt mysterium som er helt sentralt i troen, og som forener Kirken som én kropp i Kristus.

The Eucharist: Sacrament of Unity
International Eucharistic Congress begins in Ecuador with call to fraternity
Pope Francis to 2024 International Eucharistic Congress: The Eucharist teaches us fraternity

Om kropp og bønn, yoga og kristen tro

I et foredrag i Sverige, under et økumenisk symposium organisert av tidsskriftet Pilgrim på Bjärka-Säby, snakket biskop Erik Varden om kropp og bønn, yoga og kristen tro, gamle former og nye. «Parolen fra Det annet Vatikankonsil var: «Gå tilbake til kildene! Å drikke dypt fra kildene er nettopp det de unge ønsker. Hvorfor ikke hjelpe dem? Hvorfor ikke gjøre dem i stand til å finne i sin egen tradisjon, en arv som rettmessig er deres, en velprøvd praksis som er egnet til å hjelpe dem til å vokse i Kristus?» Foredraget (på engelsk) gir stoff til ettertanke.

«Kulturelt kristen»

Har kulturkristendommen gått fra å være «siste stopp på veien ut av troen» til å bli «første skritt inn igjen»? Det spørsmålet tar Robert Royal opp i en lederartikkel i The Catholic Thing (hvor han er sjefredaktør). Han skriver blant annet:

«De siste månedene har vi sett Richard Dawkins, den store helten for «de nye ateistene», offentlig proklamere (ettersom han ser Storbritannia bli overkjørt av islam) at han nå ser på seg selv som en «kulturkristen». Det samme gjør Elon Musk, av andre grunner. Og, på sin egen unnvikende måte, kanskje Jordan Peterson. Og Ayaan Hirsi Ali – tidligere somalisk muslim – nå eks-ateist som formelt har omfavnet kristendommen, og tatt avstand fra vestlig feministisk og progressivt tankegods som hun mener ødelegger den vestlige arven.

Kulturkristendommen, som tidligere var siste stopp på veien ut av troen, kan nå være det første skrittet inn igjen, sier Royal. Tallene er foreløpig små, men det sier noe at de i det hele tatt finnes.

«De nye kulturkristne har innsett at kristendommen historisk sett har vært kilden til respekten for alle menneskers iboende verdighet. Og derfor også er grunnlaget for mange andre ting som vi tidligere anså som unødvendige å forsvare.» Men, innvender Royal, de nye kulturkristne vil ha fordelene ved troen – som er betydelige og ubestridelige – uten læren og disiplinen. Les hele her:
The Curious Career of Cultural Christianity

Katolsk dronning

Nei, det er ikke dronning Kristina det dreier seg om, heller ikke dronning Josefine, men en maori-dronning på New Zealand. Dronning Ngawai Hono ki Parakino er nemlig katolikk. Hun tiltrådte etter farens død nylig og er den andre maori-dronningen i landet.

Dronning Ngawai Hono ki Parakino blir den åttende maori-monarken og viderefører den direkte linjen fra den første maori-kongen.