Gudsbevis: Den første beveger hos St. Thomas Aquinas
Skrevet av: Daniel Døhlen

Når man snakker om Guds eksistens i dagens samfunn, møter man mye motstand. Gudsbegrepet er noe som behandles som en subjektiv selvhjelp man kan dra frem når man selv føler for det, uten at det ligger noe mer rasjonelt til grunn for det. I dagens samfunn, blir den vitenskapelige metode nærmest ansett som den eneste sikre veien for å oppnå kunnskap. Ideen om Gud, noe den vitenskapelige metode ikke kan bevise, blir derfor et utelukket tema som blir verdt å diskutere. Videre blir klassiske motargumenter presentert, som “Hva skapte Gud?” eller “Hvorfor må Gud ha skapt universet, kan det ikke være noe annet?”, osv. Dette kan virke skremmende og truende for en alminnelig troende. Men, hva kan vi som troende egentlig svare, hvis i det hele tatt noe?

Heldigvis står vi ikke alene med disse spørsmålene. Kirkens største teolog, filosof, og kirkelærer Hellige Thomas Aquinas, har behandlet disse spørsmålene i enorm dybde i sitt mesterverk Summa Theologiae. Her  fremlegger Hellige Thomas  totalt 5 gudsbevis for Guds eksistens. Denne teksten vil se på det første argumentet, som kalles argumentet for “Den første beveger”, og vise hvorfor dette er et solid argument for troen på Gud.
Premissene vi vil se på for den første beveger, kan oppsummeres som:

1: Det er tydelig via våre sanser at ting endrer seg
2: Endring er en prosess hvor et potensiale som blir aktualisert
3: Det som blir beveget/endret, må bli endret av noe annet
4: Det kan ikke være en uendelig rekke med ting satt i bevegelse av noe annet før seg
5: Derfor må den første beveger sette alt annet i bevegelse
6: Dette gir vi navnet Gud

Forord
Før man begynner på selve argumentet, er det viktig å stille seg selv (og de du eventuelt diskuterer med) følgende spørsmål: Hvorfor eksisterer verden på akkurat den måten den gjør, og ikke en annen? Altså, det finnes så mange ulike måter noe kunne vært på. F.eks hvorfor er ikke tyngdekraften på jorden annerledes? Eller, hvorfor har vi mennesker akkurat 46 kromosomer og ikke flere eller færre? Slike spørsmål får oss til å se at det er forskjell på hvordan noe er, og hvordan noe kunne ha vært. Det er akkurat dette som er utgangspunktet for argumentet. Til tross for at argumentet kalles “Den første beveger”, så er det ikke bevegelse i forstand av endring i posisjon det er snakk om, men heller endring i seg selv. Derfor vil “endring” istedet for “bevegelse” benyttes resten av denne teksten.

1 & 2
De to første premissene i argumentene starter nokså greit. Første premiss er ikke vanskelig å akseptere. Det er jo et allment faktum som de færreste benekter, at ting rundt oss endrer seg. Jorda beveger seg rundt sola, planter vokser, atomer er i konstant bevegelse, osv. Det neste premisset, nemlig at endring kan beskrives som at “et potensiale blir aktualisert”, setter kursen nærmere en dypere forståelse av endring, altså en metafysisk analyse. Det var dette den greske filosofen Aristoteles konkluderte at all endring bestod av.
La oss se nærmere på dette. Ordet “potensiale” er et begrep vi bruker i vår dagligtale. Vi motiverer hverandre med utsagnet “Du har et enormt potensiale!”, som understreker hvor mange muligheter noen eller noe har. Ordet “aktualisere” har samme betydning som “realisere”, et begrep som også er kjent i dagligtalen. “Selvrealisering”, og det at vi må “realisere oss selv”, er blitt særlig populært i den individualistiske kulturen vi nå lever i, som handler om at vi må virkeliggjøre den “beste versjonen” av oss selv.

Går vi nå tilbake til premisset, kan vi se at den blir mer tydelig. Et “potensial” er rett og slett hva noe kan være, og når det er realisert/aktualisert, så er den faktisk/virkelig på en bestemt måte. For eksempel, en varm kopp kaffe er faktisk varm, men den kan potensielt sett bli lunken, om den står lenge nok i romtemperatur. Etter en stund blir kaffen lunken, og den har fått sitt potensial aktualisert.  Derfor handler de to første premissene om at 1) ting rundt oss endrer seg, og 2) endring består av et potensiale som blir aktualisert.

3 & 4
3. og 4. premiss tar nå et steg videre i spørsmålet om hvorfor ting endrer seg. Premiss 3 forteller oss at “det som blir beveget/endret, må bli endret av noe annet”. Det dette betyr, er at når noe går fra å eksistere bare som et potensiale, (hva det kan bli) til å faktisk eksistere på en virkelig måte, så må ting som allerede eksisterer på en faktisk måte gjøre dette mulig.  For å forstå dette nærmere, kan vi gå tilbake til eksemplet med kaffekoppen. Når kaffen ble lunken, og hadde fått sitt potensiale aktualisert, så må noe annet enn kaffens potensiale alene virkeliggjøre eller få endringen til å skje. For eksempel, så må man jo ha faktiske kaffebønner som er  blitt filtrert til kaffe. Videre må man ha noe kaffen i, f.eks en kaffekopp, videre må temperaturen i rommet kaffen befinner seg i, faktisk være lavere enn kaffen selv, osv. Som vi ser, er det mange ting man kan peke på som muliggjorde at kaffen ble lunken. Poenget er at disse tingene kan ikke eksistere bare som et potensiale, for da hadde ikke noe skjedd. Alle disse tingene eksisterer fysisk, og hadde det ikke vært for disse tingene, ville kaffens temperatur aldri ha endret seg i første omgang.

Dermed ser vi at når noe endrer seg, så må noe annet igjen få endringen til å skje. Men, argumentet stopper ikke her. For, hva er det som får dette “annet” til å endre seg, eller til å bli det det er? I vårt eksempel med kaffen pekte vi på kaffebønner, kaffekopp, temperaturen i rommet, til å forklare årsaken til endringen. Men, alle disse tingene har jo også eksistert som et potensiale tidligere. Disse tingene har selv gjennomgått sin egen endring. Kaffebønnene må ha gått fra å være på en plante, til å bli plukket, og brent og filtrert i en kaffefilter. En kaffekopp må ha gått fra å eksistere som en idé hos en glassmaker, til å faktisk bli formet ut av glassmateriale og bli en kopp, osv.

Det vi sitter igjen med da, er at vi begynner å se en lang rekke med noe som endrer noe, som endrer noe, osv. Her kommer premiss 4. inn, og blir viktig å se på: “Det kan ikke være en uendelig rekke med ting satt i bevegelse av noe annet før seg”. Grunnlaget for å si at det kan ikke være en uendelig rekke med ting som blir satt i bevegelse, er fordi det blir et paradoks, og forklarer ikke hvor endring til syvende og sist stammer fra. La oss ta et nytt eksempel: Si at du henger utenfor en klippe. Grunnen til at du ikke faller, er fordi vennen din har tak i armen din og holder deg oppe. Men, si at vennen din også henger utenfor klippen, og blir holdt opp av sin venn, som blir holdt opp av sin venn, og til det uendelige. Uavhengig av hvor mange venner du har som holder hverandre oppe, så vil det ikke kunne forklare hvorfor du ikke faller i første omgang.

5 & 6
Nå beveger vi oss mot konklusjonen og avslutningen av dette argumentet. Ettersom vi har sett nå at en uendelig rekke hendelser som setter noe i bevegelse ikke er en tilstrekkelig forklaring på hvorfor endring i det hele tatt skjer, avsluttes argumentet med å si at det må være en første beveger, som er kilden til hvorfor endring skjer i første omgang. Det vil si, at den ultimate årsaken til at et potensiale blir aktualisert, er at en form for eksistens, som ikke inneholder noe potensialer, aktualiserer alle andre potensialer. Denne “første beveger” blir det som kan virkeliggjøre alle former for endringer. Uten en slik “første beveger”, ville vi imidlertid ikke hatt et fundament for hvorfor noe endrer seg her og nå. Kaffen som i vårt eksempel ble lunken, har sin ultimate fundament og forklaring i den første beveger, som la forutsetningene til at kaffen kunne bli kald i det hele tatt.

Hvorfor er den Første Beveger Gud?
Til nå har vi fastsatt at den første beveger er den ultimate årsaken som iverksetter alle endringer, uten å selv ha mulighet for å endre seg. Men, hvorfor er en slik eksistens en Gud? Kan det ikke være noe annet? Når man svarer på dette, er det viktig å definere hva som ligger i gudsbegrepet i denne konteksten. Dette argumentet tar ikke for seg en spesifikk forståelse av Gud, men heller Gud som et filosofisk begrep, som er fundamentet for hvorfor noe eksisterer/endrer seg.

En slik form for eksistens kan derfor fortelle oss flere ting. For det første, så ser man at noe uforanderlig er også evig, ettersom en avslutning er en endring i tilstand. Den første beveger må derfor alltid ha eksistert. Deretter kan man også se at den første beveger må eksistere av nødvendighet, på samme måte som sannheten om 1+1=2 alltid forblir sann av logisk nødvendighet og gjennomgår ingen endringer. Endring forutsetter nemlig at den tilstand noe er i, ikke er nødt til å være slik. Det vet vi, på samme måte som at din nåværende vekt, hårlengde, eller alder, vil på et tidspunkt endre seg, og er ikke nødt til å være slik de er nå.

Hvordan vil da noe evig og uforanderlig se ut? Om vi løfter våre øyne og observerer verden, ser vi ikke spor av noe evig og uforanderlig. Været og klima er i stadig endring, atomer er i bevegelse, universet ekspanderer osv. Derfor må den første beveger, være en eksistens som finnes utenfor den fysiske verden, for å kunne oppfylle kriteriene. Egenskapene til den første beveger må da være immateriell og tidløs. Men, hvordan kan noe ikke fysisk, altså noe immaterielt forårsake endring?  Det eneste logiske svaret her er at årsaken har en slags “vilje” til å få noe til å skje. En vilje forutsetter også et intellekt og bevissthet, noe den klassiske forståelsen av Gud også inkluderer. Denne viljen omfavne allmektighet, ettersom viljen betegner makten denne årsaken har til å forårsake noe. Hvis den første beveger er den ultimate årsaken for all form for endring, må derfor den ha all makt til å gjøre hvilken som helst endring, som vi ser i verden. Viljen står dog ikke alene med prosessen av å forårsake, ettersom viljen må aktiveres gjennom et intellekt/bevissthet, som nødvendigvis må ha kunnskapen eller forståelsen til å iverksette prosessen for å forårsake endring. Dette betyr at den første beveger må ha all kunnskap om verden rundt oss, fordi den er årsaken bak den, og derav får man de klassiske egenskapene til Gud: allmektighet og allvitenhet.

Konklusjon
Kirken har altså vektige filosofiske argumenter i møte med innvendinger mot Guds eksistens, deriblant beviset som skildres i denne artikkelen. All form for forandring må til syvende og sist iverksettes og ha sin ultimate forklaring i en uforanderlig og evig Første Årsak, som selv ikke har noe opphav, og dette gir vi navnet Gud. Det er imidlertid nødvendig med troens nåde for å kjenne Ham, men fornuften vår strekker til for å kunne erkjenne hans eksistens.  “For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger” (Rom 1,20).