Trump: Nødhjelp, abort og katolsk sosiallære

En nyhetskommentar av Alexander Golding, teolog.

Trump-administrasjonen har satt full stans i internasjonal bistand og nødhjelp via USAID, og gjeninnført den såkalte «Global Gag Rule». Skal fremtidig støtte til alle bistandsaktører som promoterer abort stoppes?

Den siste beslutningen om å avstå fra å finansiere tiltak som promoterer abort skal på den ene siden applauderes, med et lite «Deo gratias». Det kan godt forsvares fra et moralsk og teologisk perspektiv, men det forutsetter at det gjøres på en forsvarlig måte.

En umiddelbar stans i bistand og i praksis en midlertidig nedleggelse av USAID er dog et direkte angrep på det samme menneskeverdet som man søker å forsvare ved å forhindre abort. Plutselige kutt, uten overgangsordninger eller tilpasningstid, har satt mange utsatte grupper i fare og skapt alvorlige utfordringer for humanitær bistand.

Abort og «dødens kultur»: Et moralsk forsvar for Trump-administrasjonens prinsippstandpunkt?

Den katolske kirke lærer er soleklar og ufravikelig. Livet er hellig fra unnfangelse til naturlig død. Abort er derfor et fundamentalt moralsk onde, og pave Benedikt XVI har i flere sammenhenger omtalt legaliseringen og normaliseringen av abort som kjernen i «dødens kultur». I sin encyklika Caritas in Veritate understreker pave Benedikt tydelig at åpenhet og «respekt for livet … på ingen måte kan skilles fra spørsmål som gjelder utvikling av folkeslag og samfunn» (CV 28) og er følgelig et sentralt aspekt når vi snakker om utviklingshjelp. Trump-administrasjonens valg om å avstå fra å støtte organisasjoner som fremmer abort, er derfor ikke bare en politisk beslutning, men et prinsipielt forsvar for menneskeverd og livets hellighet.

Denne politikkens mål har vært å sikre at amerikanske skattemidler ikke bidrar til praksiser som strider mot verdien av menneskeliv. Fra et katolsk perspektiv kan dette sees som en innsats for å bekjempe den utbredte ideen om at abort er en rettighet, snarere enn et angrep på livets ukrenkelighet.

Likevel oppstår det et moralsk dilemma når denne tilnærmingen medfører uforholdsmessige negative konsekvenser for mennesker som lever i ekstrem fattigdom. Mange av de organisasjonene som mister finansiering, utfører også livreddende arbeid som vaksinasjonskampanjer, behandling av sykdommer som HIV/AIDS og nødhjelpsinnsats i sultkatastrofer.

I katolsk moralteologi står prinsippet om «dobbel effekt» sentralt. Dette prinsippet innebærer i korte trekk at vi overfor et valg som både har en god og en ond konsekvens, må gjøre nøye vurderinger. Handlingen i seg selv, målet med den og motivasjonen må være god. Men selv om vi tilskriver Trump-administrasjonen en god intensjon – å verne det ufødte liv – så vil ikke dette i seg selv være tilstrekkelig. Det må også kunne forutsettes at de negative effektene ikke er en ønsket handling, og at de gode konsekvensene minst må være like «direkte» som de onde konsekvensene. At utallige mennesker står i fare for å dø eller skyves ut i ekstrem fattigdom som følge av beslutningen, utfordrer det moralske grunnlaget for Trump-administrasjonens politikk på dette området.

Dersom Trump-administrasjonen hadde valgt en mer forsvarlig og mindre skadelig tilnærming for å forsvare det ufødte liv, ville beslutningen om å stoppe støtten til organisasjoner som fremmer abort kunne stått seg bedre, og det kunne vært et reelt forsvar for menneskeverdet til både det fødte og det ufødte liv.

Man vil derfor kunne rose Trump-administrasjonen for å forsøke å forsvare menneskeverdet til det ufødte liv, men når dette gjøres på bekostning av menneskeverdet til verdens fattige, er det en direkte «u-katolsk» tilnærming ved at man setter grupper opp mot hverandre, som om det skulle vært en klassekamp.

Problemet med plutselige kutt: Manglende hensyn til subsidiaritet og solidaritet

USAID har i mange år vært en av verdens største bistandsaktører, og USA står for hele 40 prosent av verdens samlede bistandsbudsjett. Når finansieringen brått stanses, oppstår det et vakuum som rammer de mest sårbare. For eksempel har mange helseprogrammer blitt avviklet, og organisasjoner som arbeider med utdanning, nødhjelp og helse har måttet legge ned prosjekter i utviklingsland over natten.

Dette kan også sies å stride mot subsidiaritetsprinsippet, et grunnleggende prinsipp i katolsk sosiallære, som sier at avgjørelser bør tas så nært som mulig de som blir berørt. Når bistandspolitikken endres dramatisk uten dialog med lokale aktører, fratas lokalsamfunn muligheten til å utvikle egne løsninger. Videre står dette også i kontrast til solidaritetsprinsippet (et annet grunnleggende prinsipp i sosiallæren), som forplikter rike nasjoner til å støtte de fattigste og mest sårbare. I Gaudium et Spes (GS 69) minner Det annet vatikankonsil oss om at de rike nasjonene har et ansvar for å dele sine ressurser, og ikke bare det som eventuelt er «til overs», med dem som lider nød. Ved å innføre slike kutt uten tilstrekkelige overgangsordninger har administrasjonen satt dette ansvaret til side.

En mer ansvarlig tilnærming ville vært å varsle endringer på forhånd og gi en overgangsperiode for organisasjoner til å tilpasse seg nye krav. Dette ville også gitt tid til å identifisere alternativer for å sikre at nødhjelp og utviklingsarbeid ikke blir avbrutt.

Ordo Amoris: Kjærlighetens orden og prioritering av liv

Trump-administrasjonens politikk har blitt forsvart blant annet av visepresident Vance med henvisning til St. Augustins prinsipp om Ordo Amoris (kjærlighetens rette orden), som han blant annet redegjør for i De Civitate Dei, og som St. Thomas Aquinas videreutvikler i Summa Theologiæ. Dette prinsippet, forankret i katolsk moralteologi, handler om å prioritere det som er mest verdifullt først. Visepresident Vance forsøker å benytte dette prinsippet for å forsvare hvorfor det ikke bare er ok, men moralsk rett, av Trump-administrasjonen å stoppe bistand og å «sette amerikanske borgere først», og at dette forsvarer dramatiske kutt i bistand til verdens fattige.

Denne tolkningen av Ordo Amoris kan virke forståelig. Ordo Amoris understreker nettopp at kjærligheten til Gud, en selv, sin familie og sine nærmeste kommer i første rekke. Men som blant annet pave Frans har tydeliggjort, er dette en pervertering av prinsippet. For en av verdens største økonomier fremstår det som absurd å skulle avstå fra å «elske sin neste» med en begrunnelse om at ens egne må komme først. En slik prioritering kan ikke forsvares ut fra en universell forståelse av menneskeverdet, og står i direkte kontrast til sosiallærens prinsipper som «det felles gode» og «solidaritetsprinsippet». I Fratelli Tutti, med henvisning til St. Thomas Aquinas, understreker pave Frans at den sanne kjærlighet ikke er selektiv; den strekker seg til alle (FT 93). Å prioritere det ufødte liv betyr ikke at man kan ignorere de allerede fødte. Å prioritere amerikanske borgere betyr ikke at man kan ignorere verdens fattigste, de som lider av sult og sykdom. Ordo Amoris forplikter oss til å handle i samsvar med kjærlighetens orden på alle nivåer og kan aldri benyttes som et argument for unnlatelser.

Bistand og verdibetingelser: Et nødvendig oppgjør med vestlig dominans

En annen viktig dimensjon av denne debatten er spørsmålet om hvordan bistand ofte brukes som et verktøy for å påtvinge mottakerland verdier og politiske agendaer. Dette gjelder ikke bare Trump-administrasjonens politikk, men også europeiske lands tilnærming, der støtte kan knyttes til krav om politiske prioriteringer. Dette skaper et paradoks i utviklingsarbeidet. Bistand som burde fokusere på å redde liv og styrke lokalsamfunn, blir nok dessverre brukt som en arena for verdikonflikter eller verdi-imperialisme.

Pave Benedikt XVI påpekte i Caritas in Veritate at bistand må være en kjærlighetshandling, og at utviklingshjelpen må forstås i lys av solidaritetsprinsippet og subsidiaritetsprinsippet (Caritas in Veritate, 58). Dette vil bidra til å skape en større grad av likeverd mellom mottaker og giver, men det vil også innebære at giveren i stor grad må avstå fra å knytte støtte til en forventning om verdimessig tilpasning. Samtidig må mottaker respektere at en giver ikke vil støtte opp om aktiviteter som strider mot deres eget verdigrunnlag, hverken direkte eller indirekte.

En vei videre: Mot en helhetlig og ansvarlig bistandspolitikk

Trump-administrasjonens motstand mot å støtte organisasjoner som fremmer abort er et moralsk standpunkt som fortjener respekt og støtte, særlig i lys av Kirkens lære om livets ukrenkelighet. Samtidig må implementeringen av slike prinsipper gjøres på en måte som tar hensyn til solidaritet, subsidiaritet og den dobbelte effekt. Vi kan ikke tillate at det gjøres urett mot verdens fattige og forsvare det med at det gjøres rett mot det ufødte liv. Dersom man skal gjøre et slikt skifte, og eventuelt slutte helt å støtte organisasjoner som fremmer abort, må det gis tydelig beskjed, men også tilstrekkelig med tid til at de kan tilpasse sin virksomhet, eller man kan finne andre aktører som kan overta den livsviktige hjelpen som hver dag gjøres av organisasjoner som også er positive til abort.

En ansvarlig vei fremover kan innebære:

• Gradvis implementering av politikkendringer: Ved å varsle endringer og gi tilpasningstid, unngår man plutselige brudd i kritiske bistandsprogrammer.
• Styrking av lokale aktører: Ved å respektere subsidiaritetsprinsippet, kan bistand utformes slik at den bygger opp under mottakernes egen kapasitet.
• Helhetlig tilnærming til menneskeverd: Bistandspolitikk må balansere beskyttelsen av ufødt liv med ansvar for å redde liv i alle faser.

Pave Frans påpeker i Laudato Si’ at «alt henger sammen» (LS 138). Dette gjelder også bistandspolitikken: Vi kan ikke skille kampen for det ufødte liv fra kampen mot fattigdom, sykdom og nød. Begge deler dreier seg i bunn og grunn om menneskets iboende verdighet og vårt personlige og kollektive ansvar for hverandre. En helhetlig tilnærming, forankret i kjærlighetens orden og grunnleggende prinsipper som solidaritet, subsidiaritet og det felles gode, må være veien videre både i amerikansk og internasjonal bistandspolitikk.