Tilbakeblikk på et pontifikat

Tilbakeblikk på pave Frans’ pontifikat viser en kompleks arv: et varmt engasjement for de marginaliserte, men også teologisk uro som utfordret kontinuiteten med tidligere pontifikater. Hva kan vi lære av disse tolv årene – og hvor bør Kirken gå videre?

George Weigel Kommentar 23. april 2025

KOMMENTAR: Kristne fellesskap som opprettholder en klar forståelse av sin lære og moralske identitet, og sine grenser, har muligheten til å omvende den postmoderne verden.

Under interregnumet i mars 2013, etter pave Benedikt XVIs abdikasjon, og under selve konklavet, beskrev støttespillere av kardinal Jorge Mario Bergoglio, SJ, ham som en ortodoks, besluttsom og modig reformator. Han skulle rydde opp i Vatikanets problemer, samtidig som han ville bevare den teologiske og pastorale linjen som hadde ledet Kirken siden pave Johannes Paul IIs valg i 1978: en dynamisk ortodoksi i tjeneste for en fornyet forkynnelse av evangeliet, i en verden som desperat trengte vitnesbyrdet og kjærligheten fra en Kirke av misjonerende disipler.

Dette samsvarte med mitt eget inntrykk av kardinal Bergoglio da vi møttes i over en time i Buenos Aires ti måneder tidligere. Under samtalen uttrykte kardinalen takknemlighet for mitt arbeid med å formidle Johannes Paul II til verden gjennom boken Witness to Hope. På min side fortalte jeg ham hvor imponert jeg var over dokumentet fra Aparecida fra 2007, der de latinamerikanske biskopene forpliktet seg til en intensivert evangelisering. Det var den beste fremstillingen av den nye evangeliseringen jeg hadde lest, og jeg takket ham for hans ledende rolle i utformingen av dokumentet.

Da kardinal Bergoglio ble valgt til pave den 13. mars 2013, forventet jeg derfor et pontifikat i bred kontinuitet med de to forgjengerne, om enn med tydelige personlige særtrekk. Det samme gjaldt nok de fleste kardinalene som stemte frem erkebiskopen av Buenos Aires som den 266. biskopen av Roma. Frans ble sett på som en pave som skulle reformere og styrke Kirken i hennes misjons- og evangeliseringsoppdrag ved å rydde opp i Vatikanets interne problemer, som hadde skapt uro under Benedikt XVIs pontifikat.

Dette var imidlertid ikke helt det som skjedde de påfølgende tolv årene.

Pave Frans’ åpenbare medfølelse med de fattige og utstøtte hjalp verden å forstå at Den katolske kirke følger sin Herre ved å rekke ut en helbredende hånd til samfunnets marginaliserte. Hans første apostoliske formaning, Evangelii Gaudium (Evangeliets glede), var en klar bekreftelse av evangeliseringsvisjonen fra Det andre Vatikankonsil, i kontinuitet med Johannes Paul IIs store encyklika Redemptoris Missio (Frelserens misjon) og Aparecida-dokumentet. Det samme var pavens utfordring til ungdommen under Verdensungdomsdagene i Brasil: «Ikke vær redd for å prøve nye metoder for å bringe andre til Kristus, selv om noen av disse metodene ikke lykkes.»

Les også:
Pave Frans død og konklavet | Notert spesial

Likevel, allerede innen et år etter valget, gjenåpnet pave Frans det man trodde var et avgjort spørsmål: om katolikker i kirkerettslig uregelmessige ekteskap – som fortsatt er del av kirkefellesskapet – kunne motta nattverd. Dermed satte han i gang dynamikker som ville bli en hindring for re-evangeliseringen av den stadig mer sekulariserte vestlige verden og skapte forvirring der den nye evangeliseringen hadde vært svært vellykket, ikke minst i Afrika sør for Sahara. Denne tendensen til å skape uro rundt tilsynelatende avklarte spørsmål fortsatte gjennom hele pontifikatet, og involverte spørsmål knyttet til moralen (inkludert Kirkens respons på den stadig mer absurde seksuelle revolusjonen), spørsmål om kirkens orden (inkludert hvem Kirken hadde autoritet til å ordinere), og spørsmål om katolisismens forhold til stormakter ivrige etter å tvinge Kirken til lydighet (som i Kina).

Mot slutten av 2016 inviterte pave Frans meg til det som skulle bli min tredje og siste private audiens med ham. Det var en vennlig og åpen samtale, som tidligere møter hadde vært. Men da jeg foreslo at debatten rundt nattverden for dem i uregelmessige ekteskap, som hadde blitt intensivert etter hans apostoliske formaning Amoris Laetitia (Kjærlighetens glede), var et hinder for den lidenskapelige evangeliseringen han hadde foreslått i Evangelii Gaudium, avfeide paven bekymringen min ved å si: «Å, debatt er helt greit.» Det er det selvsagt, tenkte jeg, i mange andre situasjoner. Men er det pavens oppgave å skape uro i det som allerede er avklart?

Det gjenstår fremdeles et betydelig reformarbeid i Roma, økonomisk, teologisk og på andre områder. Enda mer grunnleggende er det imidlertid at det neste pontifikatet må forstå det Frans’ pontifikat ser ut til å ha oversett: Kristne fellesskap som holder fast på en tydelig forståelse av sin lære og moralske identitet, og sine grenser, kan ikke bare overleve postmodernitetens etsende krefter – de har også muligheten til å omvende den postmoderne verden. Kristne fellesskap som mister sin identitet, får uklare grenser, og som speiler kulturen fremfor å omvende den, visner og dør.

Det avgjørende spørsmålet for Kirkens fremtid forblir: «Når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» (Luk 18,8) – «den tro som én gang for alle er overlevert til de hellige» (Jud 1,3), og ingen annen.