Ti mulige pavekandidater før neste konklave

Hvem blir den neste paven? Selv om intet valg er forutsigbart, peker mange kirkeobservatører på ti sentrale navn før konklavet i 2025. Disse kardinalene representerer ulike visjoner for Kirkens fremtid – fra tradisjonalister til reformvennlige røster. Her får du oversikten over mulige pavekandidater, og hva som gjør dem aktuelle i kampen om Peters stol.

Edward Pentin, 4. mai 2025

Å forutsi hvem som blir den neste paven er, som en kollega en gang treffende uttrykte det, som å kaste dart med bind for øynene.

Selv om vi har en viss idé om hvem de fremste kandidatene er, er det nesten umulig å vite sikkert hvem kardinalene i Det hellige kollegium vil velge som Peters etterfølger.

Nesten ingen vatikaneksperter hadde for eksempel kardinal Jorge Mario Bergoglio på sin liste i 2013. Spilleselskaper har heller ikke større suksess: ofte gis best odds til lite sannsynlige kandidater, eller til kardinaler over 80 år som vanligvis har minst sjanse for å bli valgt.

Dette konklavet vil bli særlig uforutsigbart. Mange av kardinalene kommer fra det globale sør, og flere er lite kjent internasjonalt.

Likevel kan vi peke på enkelte kandidater som synes å ha egenskaper som trengs hos en pave, samt fordelaktige faktorer som alder, geografisk bakgrunn, teologiske holdninger, erfaring og personlig helse.

Det er også verdt å ta hensyn til det gamle ordtaket om pavevalg, at en «tykk pave følger en tynn pave», noe som betyr at den nyvalgte paven sannsynligvis vil ha en svært forskjellig visjon og teologisk profil enn sin forgjenger.

Les også:
Kardinalene fra Latin-Amerika: Innflytelsesrik blokk i Kirkens hjerte
Østeuropeiske kardinaler før pavevalg i Vatikanet
Vesteuropeiske kardinaler dominerer før neste pavevalg
Kardinaler i Asia-Stillehavsregionen: En voksende stemme i verdenskirken

Et annet gammelt uttrykk sier at «den som går inn i konklavet som pave, kommer ut som kardinal» – med andre ord blir forventninger ofte snudd på hodet. Selv ikke det faktum at en pave har utnevnt flertallet av kardinalene garanterer at de velger en som ligner ham; tvert imot hender ofte det motsatte.

I motsetning til vanlig oppfatning velger ikke Den hellige ånd direkte den neste paven, men overlater det til kardinalenes frie vilje. Forhåpentlig er de åpne og lydhøre overfor Den hellige ånds inspirasjon.

Med disse faktorene i mente følger her en generell liste over noen kardinaler som blir regnet som sentrale skikkelser i konklavet. Listen er på ingen måte komplett, ei heller en oversikt over personlige favoritter, men et utvalg av kardinaler som har vært omtalt som mulige kandidater. (For å lese grundige profiler av disse og andre pavekandidater, og finne ut hvor de står i ulike spørsmål, se The College of Cardinals Report, som jeg – i full åpenhet – er medgrunnlegger av.)

Kardinalen Péter Erdő

Den ungarske kardinalen Péter Erdő (72), erkebiskop av Esztergom-Budapest, vokste opp under kommunismen – en traumatisk erfaring som har preget ham betydelig. Han er en svært dyktig kirkerettsjurist, studerte og underviste i Roma, og var forsker ved University of California på midten av 1990-tallet. Han har vært primas for den ungarske kirken og tidligere president for Rådet for europeiske bispekonferanser, noe som har gitt ham innsikt i utfordringene kristendommen møter i et sekulært Europa. Han ledet de kontroversielle familiesynodene i 2014 og 2015 som generalrelator – en rolle som ofte blir ansett som et springbrett til pavestolen. Læremessig ortodoks på de fleste områder, vil hans juridiske kompetanse være viktig hvis kardinalene ønsker å omgjøre mange av pave Frans’ reformer og søke kontinuitet med tidligere paver som Benedikt XVI og den hellige Johannes Paul II. Han har en rolig og tilbakeholden personlighet, kan virke forsiktig og konfliktsky, og unngår offentlige kontroverser. Han fokuserer heller på Kirkens åndelige og moralske oppdrag. Kardinal Erdő er en begavet lærer – et yrke han er svært glad i – og understreker troens betydning i kampen mot autoritære og totalitære regimer. En av «livets største gaver», sa han i 2024, er «å tjene under liturgien», fordi det handler om å formidle og undervise troen. Han behersker flere språk og beundrer pave Paul VI. Erdő var en favoritt hos den avdøde kardinal George Pell, som anså ham som en ypperlig kandidat til Peters stol, og mente han kunne gjenopprette orden og rette Kirkens fokus mot hennes primære oppgave: sjelenes frelse.

Kardinal Pietro Parolin (70)
Kardinal Pietro Parolin, tidligere statssekretær i Vatikanet, fremstår som en av de ledende kandidatene. Han mangler pastoral erfaring, da hele hans karriere har vært viet diplomatiske oppgaver for Vatikanet. Den italienske kardinalen har spilt sentrale roller i internasjonale forhandlinger med Kina, Venezuela og Midtøsten. Parolin var en nær og betrodd rådgiver for pave Frans, og deler hans visjon om reform av Kirken. Han var også den eneste av pave Frans’ utnevnelser som beholdt sin posisjon gjennom hele pontifikatet, og medlem av kardinalrådet C9. Som pragmatiker og tidligere elev av kardinal Achille Silvestrini, kjent for sine avvik fra Kirkens lære, prioriterer Parolin dialog, diplomati og fredelige løsninger fremfor læremessige spørsmål. Han har uttalt at han betrakter Det andre Vatikankonsil som revolusjonært – «det nye paradigmet for en verdenskirke» – noe som bekymrer enkelte for at Kirken vil utvikle seg til en permanent synodal struktur. Han er kjent for en forsiktig og tilbakeholden kommunikasjonsstil, unngår kontroverser og arbeider bak kulissene. I en tid der mange kardinaler knapt kjenner hverandre, er Parolin godt kjent, noe som styrker hans kandidatur. Hans manglende pastorale erfaring og den kontroversielle provisoriske avtalen mellom Vatikanet og Kina fra 2018, sterkt kritisert av blant annet kardinal Joseph Zen Ze-Kiun, er klare svakheter. Han er sterkt imot den tradisjonelle latinske messen og støtter økt innflytelse for kvinner i Kirken, men er motstander av å ordinere kvinner til diakoner eller prester.

Kardinal Matteo Zuppi (69)
Kardinal Matteo Zuppi, erkebiskopen av Bologna, er en fremtredende skikkelse på den progressive fløyen av Kirken, og nevnes ofte som en mulig pavekandidat av dem som ønsker en pave i klar kontinuitet med pave Frans. Zuppi er kjent for sin vennlige, tilgjengelige og medievante fremtoning, og sammenlignes ofte med pave Frans på grunn av sin vektlegging av barmhjertighet og sosialt engasjement, særlig overfor fattige og marginaliserte. Selv om han ikke har diplomatisk utdanning, har han vært involvert i internasjonale fredsforhandlinger, spesielt i Mosambik, og har tette bånd til legfellesskapet Sant’Egidio. Pave Frans sendte ham på stort sett resultatløse fredsoppdrag til Ukraina, Russland og Midtøsten. Zuppis teologi har vært kritisert fra flere hold. Selv om han forsøker å favne bredt innen Kirken og har feiret den tradisjonelle latinske messen, ligger hans fokus klart på progressive saker, noe som humoristisk har gitt ham tilnavnet «kapellan» for Italias sentrum-venstre-parti PD. Kardinal Zuppi er spesielt engasjert i saker knyttet til fattigdom, migrasjon og marginaliserte grupper, inkludert personer med tiltrekning til samme kjønn. Han har støttet velsignelse av par av samme kjønn. Ifølge College of Cardinals Report går han inn for frivillig sølibat for prester, begrensning av den tradisjonelle latinske messen, klimaengasjement, revurdering av Humanae Vitae, kommunion for gjengifte skilte, og fremming av en synodal kirke.

Kardinal Willem Eijk (71)
Kardinal Willem Eijk, erkebiskopen av Utrecht, er en velkjent og teologisk konservativ nederlandsk prelat. Han er en urokkelig forsvarer av tradisjonell katolsk lære, særlig innen moralske og etiske spørsmål som eutanasi og likekjønnet «ekteskap», og har lenge vært medlem av Det pavelige akademiet for livet. Som tidligere lege har kardinal Eijk solid kompetanse innen bioetikk, noe som gjør ham godt rustet til å håndtere moderne medisinsk-etiske utfordringer. Han har ledet den nederlandske kirken gjennom vanskelige tider preget av synkende kirkedeltakelse og kirkestengninger. Som ung biskop sto han fast på Kirkens lære om homofili til tross for sterk motstand fra LHBTQ-grupper – en konflikt som påvirket hans helse negativt. Disse erfaringene, sammen med utfordringene ved å lede Kirken i et stadig mer sekularisert Nederland, har gitt ham en dyp forståelse av kristendommens situasjon i Europa. Under Covid-pandemien brukte han sin medisinske bakgrunn til å tydelig støtte vaksinasjon, til tross for kontroverser rundt sikkerhet og effektivitet. Kardinal Eijk er kjent for sin disiplinerte, strukturerte og til tider strenge lederstil. Gjennom årene har han stått støtt i møte med kritikk på grunn av sin klare troskap til Kirkens lære, og han er et forbilde for hyrder som ønsker å «fø den flokken» Kristus har betrodd dem, uansett hvilke ulver som lusker rundt.

Kardinal Pierbattista Pizzaballa
Kardinal Pierbattista Pizzaballa, patriark av Jerusalem, har en personlighet formet av sin enkle, landlige oppvekst i Lombardia, som ga ham en nøkternhet og ærlighet som senere fant sin oppfyllelse i det fransiskanske livet. Hans sterke tidlige kall og påvirkningen fra en elsket lokal prest har gjort ham kjent for tydelighet, besluttsomhet og klokt skjønn. Lite er kjent om kardinalens teologiske eller doktrinære ståsted, delvis fordi han sjelden uttaler seg om kontroversielle saker. Likevel fremstår han som en som ønsker å være trofast mot Kirkens ortodokse tradisjoner og praksis, samtidig som han er åpen for moderne impulser. Erfaringene fra Det hellige land, hvor han ankom under vanskelige forhold under den første intifadaen, har gitt ham dyp innsikt i regionens kompleksitet og et sterkt engasjement for interreligiøs dialog, særlig med det jødiske fellesskapet. Pizzaballa ble særlig kjent få uker etter at han ble kardinal i 2023, da han tilbød seg å være gissel i bytte mot barn tatt av Hamas-terrorister. Som leder er han uredd i sin tale, og han behandler konflikten mellom Israel og Palestina med likevekt, samtidig som han viser særlig medfølelse med det palestinske folket. Han avskyr klerikalisme, har et sterkt engasjement for sosial rettferdighet, og en lidenskap for Den hellige skrift, alt preget av dyp fransiskansk spiritualitet. Hvis, som noen spekulerer, pavedømmet igjen går til en italiener for en periode med ro, kan Pizzaballa bli den utvalgte. Kardinalen, som fylte 60 samme dag som pave Frans døde, kan oppfattes som for ung til å velges nå, men virker forutbestemt til høyere embeter i fremtiden.

Kardinal Mario Grech
En annen mulig kandidat er den maltesiske kardinalen Mario Grech (68), generalsekretær for Bispesynodens sekretariat, og naturligvis en sterk tilhenger av synodalitet. Han var foretrukket av pave Frans og kjent for sin generelt vennlige og tilgjengelige stil, men hans liv som biskop har vært preget av kontroverser. Tidlig i sin karriere var kardinal Grech kjent for teologisk konservative standpunkter, som motstand mot legalisering av skilsmisse på Malta. Etter pave Frans’ valg begynte han imidlertid å vise støtte til saker som partnerskap mellom personer av samme kjønn, samtidig som han forble klart mot abort. Han støtter kvinnelige diakoner. Grech spilte en sentral rolle i utformingen av et kontroversielt dokument som virket mer åpent for kommunion for gjengifte skilte enn Amoris Laetitia. Kritikere anklaget ham for autoritære metoder under implementeringen. Nylig møtte Grech kritikk for å ha avvist innvendinger fra 85 biskoper mot den splittende tyske synodale veien, som han beskrev som «lite nyttig» og «polariserende», samtidig som han uttrykte tillit til at de tyske synodale lederne «vet hva de gjør». Til tross for kontroversene forble han en lojal støttespiller for pave Frans, med en lignende visjon for Kirkens fremtid. Han har et generelt godt forhold til mediene og var under synodene åpen for kritiske spørsmål om prosessen og bekymringer om at den kunne svekke katolsk lære og protestantisere Kirken.

Kardinal Robert Sarah
Guineanske kardinal Robert Sarah er kjent for sin dype tro, intellektuelle styrke og urokkelige troskap til tradisjonell katolsk lære, noe som appellerer til ortodokse katolikker verden over. Som forfatter av flere anerkjente bøker og tidligere prefekt for Dikasteriet for gudstjeneste og sakramentsordningen, er Sarah kjent for personlig hellighet og kjærlighet til Kirken. Han beundres for sin fryktløse, profetiske røst, kombinert med balansert tydelighet når han forsvarer troen, spesielt Kirkens morallære. Erfaringen med å motstå et marxistisk diktatur i Guinea, hvor han ble satt på dødslisten av diktatoren Ahmed Sékou Touré, tilskrives ofte hans evne til å vite når han skal tale modig og når han bør tie. Han ønsker en «reform av reformen» av liturgien, med mål om å tydeliggjøre liturgien i tråd med Det andre Vatikankonsil for å stanse misbruk. Som afrikansk kardinal ville hans valg representere et historisk skifte. Kardinal Sarah fyller snart 80 år og deltar derfor så vidt i dette konklavet. Hans kritikk av aspekter ved pave Frans’ pontifikat kan svekke hans sjanser blant kardinalelektorene, selv om synspunktene hans deles av mange praktiserende katolikker. Han forblir likevel populær og anerkjent som en urokkelig trosforsvarer. Hvis han velges, ville han bli den første afrikanske Peters etterfølger siden pave Gelasius I på 400-tallet.

Kardinal José Tolentino Calaça de Mendonça (59)
Kardinal José Tolentino Calaça de Mendonça ses av sine støttespillere som en potensiell kandidat til å videreføre og befeste pave Frans’ reformer, samt introdusere betydelige nye endringer. Som poet, bibelforsker og pedagog fra Portugal vokste kardinal Tolentino opp i det portugisisk-styrte Angola. Han har innehatt flere viktige akademiske og kirkelige stillinger, med høydepunktet som prefekt for Dikasteriet for kultur og utdanning under pave Frans. Kardinal Tolentino, som han vanligvis omtales som, hadde en rask karriereoppgang og ble særlig kjent i 2018 da pave Frans valgte ham til å lede de åndelige øvelsene for den romerske kurien. Fire måneder senere ble han utnevnt til arkivar og bibliotekar for Den hellige romerske kirke; året etter ble han kardinal med sentrale oppgaver i Vatikanets dikasterier. Kardinalen har fått oppmerksomhet for sin åpenhet for alle mennesker, inkludert par av samme kjønn. Han har også vært knyttet til den feministiske benediktinerinnen, søster Teresa Forcades, som har fremmet abort, kvinnelige prester, «queer-teologi» og likekjønnet «ekteskap». Kardinal Tolentino skrev forord til en av hennes bøker, og hun bidro til lanseringen av et av hans verker. Han har aldri tatt avstand fra støtten til hennes skrifter. Han er en lidenskapelig og produktiv leser og elsker av litteratur; poesien hans er høyt verdsatt i portugisiske litterære kretser, hovedsakelig i sekulære miljøer snarere enn religiøse. Hans rolle som dikasteriprefekt og forbindelser med innflytelsesrike grupper som Sant’Egidio-fellesskapet, FN og allierte i den romerske kurien, plasserer ham klart innenfor den mer modernistiske fløyen i kardinalkollegiet.

Kardinal Robert Francis Prevost (69)
Kardinal Robert Francis Prevost, tidligere prefekt for det innflytelsesrike Dikasteriet for biskoper siden april 2023, er født i Chicago og tilbrakte mange år som misjonær i Peru før han ble valgt til leder for augustinerordenen i to sammenhengende perioder. Han er tett knyttet til pave Frans’ visjon, særlig med tanke på pastoral prioritering av miljøvern, fattigdomsbekjempelse, migrasjonsspørsmål og en pastoral tilnærming som legger vekt på å møte mennesker der de befinner seg. Han har offentlig uttalt at biskoper ikke skal opptre som «små prinser i sine riker». Kardinal Prevost støttet beslutningen om å tillate at skilte og gjengifte katolikker kunne motta den hellige kommunion under visse omstendigheter. Han viste moderat støtte til Vatikanets dokument Fiducia Supplicans fra 2023, som understreket bispekonferansenes rolle i implementeringen. Kardinalen har vært involvert i kontroverser knyttet til håndteringen av seksuelle overgrepssaker blant presteskapet, men har blitt kraftig forsvart mot anklagene. Han er kjent for sin diskrete og reflekterte fremtoning, og blir rost av sine medbrødre for å være en god lytter, med evne til å sammenfatte komplekse saker og stille kloke spørsmål. Kardinal Prevost fremheves som en mulig kompromisskandidat dersom mer fremtredende kandidater ikke oppnår nok stemmer. Hans omfattende misjonstjeneste i Peru, først som prest og senere som biskop gjennom totalt 22 år, gjør at han betraktes mer som en internasjonal enn en amerikansk kandidat, noe som kan redusere betenkelighetene ved å velge en pave fra en supermakt. Imidlertid kan hans relativt unge alder og det faktum at han nylig ble kardinal (2023) svekke hans reelle sjanser til å bli valgt som pave i dette konklavet.

Kardinal Raymond Burke (76)
Den amerikanske kardinalen Raymond Burke er vidt respektert, men regnes samtidig som en outsider, delvis på grunn av sine engasjerte, men respektfulle kritikker av pave Frans. Kardinal Burke, som kommer fra Richland Center i Wisconsin, er en av Kirkens fremste kirkerettseksperter og er kjent for sine tradisjonelle og ortodokse synspunkter samt sitt kompromissløse forsvar av Kirkens læreembete. Tidligere var han prefekt for Den apostoliske signatura. Burke er tradisjonell innen liturgi, moralsk lære og kirkelig disiplin, og han har tydelig kritisert teologiske tolkninger som bryter med Kirkens magisterium. Han anses som en leder blant dem som ønsker å bevare den apostoliske tradisjonen. Han skårer høyt på de tre bispelige oppgavene (munera): å undervise, helliggjøre og styre, samt å forsvare Kirkens moralske lære. Kardinalen har ikke nølt med å utfordre høytstående kirkeledere, inkludert pave Frans under hans pontifikat, om temaer som gjengifte skilte katolikkers og pro-abort-politikeres mottakelse av den hellige kommunion, normalisering av homofili i Kirken og lignende spørsmål. Han har betalt en høy pris for sin troskap: han mistet stillingen som prefekt for Den apostoliske signatura og patron for Malteserordenen, og ifølge Register har pave Frans også kuttet kardinalens lønn og helseforsikring, samt økt leien betraktelig på hans leilighet i Vatikanet. Burke er en sterk forsvarer av den tradisjonelle latinske messen (Tridentinsk ritus) og har forsvart dens plass i Kirken, særlig etter at pave Frans innførte begrensninger på dens feiring. Hans sjanser for å bli valgt til pave anses som små, siden mange kardinaler ble utnevnt av pave Frans og deler den avdøde pavens synspunkter, og fordi kardinaler fra supermakter sjelden blir valgt. Han nevnes likevel her fordi mange praktiserende katolikker ofte uttrykker ønske om at han skal bli pave, selv om de erkjenner at valget er usannsynlig. Et svært langvarig konklave kunne muligens øke hans sjanser, men det er mer sannsynlig at han vil spille en avgjørende rolle som innflytelsesrik støttespiller.