Thérèse av Lisieux en stor helgen med en liten vei

Av Anne Samuelsen, 16. mai 2025

Karmelittnonnen Thérèse av Lisieux med fødenavn Marie Françoise-Thérèse Martin; (1873 – 30 1897), fikk i klosteret tilnavnet av Jesusbarnet og Det Hellige Ansikt, et navn som skulle lede henne til store innsikter og et intimt forhold til sin elskede Jesus. Fordi hennes søster ba henne skrive ned sin historie: (På norsk: En sjels historie)[1], fikk omverdenen del i hennes erfaringer etter hennes død av tuberkulose bare 24 år gammel, og hun fikk ry som hellig i ekspressfart. En ting er at mirakler og omvendelser skjer ved kontakt med hennes skrifter. En annen ting er at dette gjenkjennes og promulgeres av Kirkens hyrder. Da helbredelser begynte å skje ved hennes grav på begynnelsen av 1900-tallet gikk det ikke lenge før hennes helligkåringsprosess var i gang. Vi sakser noen formaliteter fra P Einar Oddens ord på katolsk.no:

I 1910 ble hennes saligkåringsprosess innledet av biskop Lemonnier av Bayeux. I 1915 ble prosessens annet stadium innledet. I 1921 ble dekretet som anerkjente hennes «heroiske dyder», promulgert av pave Benedikt XV (1914-22), og hun fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig».

Teresa ble saligkåret den 29. april 1923 og helligkåret den 17. mai 1925 av pave Pius XI (1922-39). Ved saligkåringen ble hennes legeme flyttet fra kirkegården i Lisieux til karmelittklosteret. Ved helligkåringen i 1925 deltok 500.000 pilegrimer. 

Som tredje kvinne og foreløpig siste kirkelærer ble hun utropt den 19. oktober 1997 (Misjonssøndagen) av pave Johannes Paul II (1978-2005).

Pave Pius den XI, som fikk æren av både å salig- og helligkåre henne, skal ha sagt at hun var «hans pontifikats stjerne». [2] Det var også ham som slo fast at Thérèse så absolutt ikke er noen liten helgen. Så stor er hun at pave Pius XI i en privataudiens med biskopen av Bayeux i 1932 beskriver henne som en «stor mann»![3], i et forsøk på å begrense den skaden han mente at sentimentaliseringen av hennes liv voldte. Allerede elleve år før Thérèses helligkåring i 1925 erklærte pave Pius X henne som «den største helgen i moderne tid» – fordi han ønsket å gi de troende en modell for deres liv.[4] Det kan Thérèse absolutt være. Heroisk og kompromissløst virkeliggjorde hun kjærligheten i sitt enkle liv. Det var alt annet enn sentimentalt og fikk enorme ringvirkninger både for enkeltindivider som fikk oppleve mirakuløse omvendelser, og for Kirken, som så sårt trengte å gjenoppdage den evangeliske sannhet og enkelhet i forholdet mellom sjelene og deres Gud. Selv innser hun:

I dag tenkte jeg tilbake på mitt liv og det mot som jeg en jul vitnet om,[5] og da kom jeg til å huske på lovordene man ga Judit: «Du handlet med mannlig mot, og ditt hjerte ble styrket» (jf. Judit 15,10).[6] Mange er de sjeler som sier: Men jeg har jo ikke styrke til å gjøre et slikt offer. Men da må de gjøre som meg: en stor anstrengelse. Gud nekter oss aldri denne første nåden som gir oss mot til å handle, og deretter får hjertet styrke, og man går fra seier til seier.[7]

Til tross for sitt «blomsterspråk» og mange diminutiver, har hellige menn og kvinner skjønt hennes gave til verden. Man har sett igjennom hennes barnlige billedspråk og betegnelsen av henne som «den lille blomsten». Ikke bare så Pius XI hennes styrke, også Pave Johannes Paul gjorde det. Og den 7. oktober 1997 ble hun utropt til kirkelærer av (som tredje kvinne Johannes Paul II. Til tross for dette, står hun alltid i fare for å bli misforstått eller forenklet. Mange ønsker å ha del i henne, men uten å måtte forholde seg til det som ligger under hennes fromhet. En reparasjons- og offerteologi som, til tross for at den blir ivaretatt blant annet i Karmel synes fremmed for mange. Hennes Offerakt til den barmhjertige kjærligheten[8] synes å gå mange hus forbi enda så sentral den er. Men også her får Therese hjelp fra en pave: Det følgende er utdrag fra et lengre kapittel i boken Kom, la oss løpe![9] Som kommer ut på St Olav forlag senere i år:

Thérèses offerakt er monumental og får kan hende ikke den oppmerksomheten den burde hatt. Mange liker å snakke om hennes lille vei og små offer her og der i hverdagen og forestiller seg en slags overkommelig fromhet innimellom alt det andre som opptar vår oppmerksomhet. Mange regner dessuten andakter til Jesu Hjerte, Jesu Ansikt og offerakter som tilhørende en svunnen tid. Dette er en massiv feiltolkning av Thérèses budskap. For henne foregikk alt i stort alvor, det minste lille «nå»[10], fordi hun visste at alle øyeblikk som var innkapslet i Jesus brennende kjærlighet, hadde evighetsstempel – så også hennes offerakt. Heri ligger hele hennes livsprogram, som er å overgi sitt liv som offer for den barmhjertige kjærlighet. Men hun gjør det ikke bare for sin egen del – hun gjør det for Kirken og sjelene og ønsker seg en hær av små ofre, og ikke bare på 1900-tallet!

Den 24. oktober 2024 fikk hun overraskende drahjelp. Ikke bare vier pave Frans en del av sin encyklika Dilexit nos, «Han elsket oss»,[11] til Thérèses revolusjonerende nytolkning av Jesu hellige hjerte, som brenner av den kjærlighet som innkapsler til og med dommen – han vier flere punkter til å forklare hvordan hennes offerakt kan hjelpe dagens troende til å trenge dypere inn det mysterium som skal bidra til å helbrede denne verden, gjennomsyret som den er av syndens strukturer. Denne prosessen, som han kaller «reparasjon», er vår tids store kristne arbeid, hevder han, og det har både åndelige og praktiske konsekvenser for oss.

Reparasjon kan forstås som at vi fjerner de hindringer som vi ved vår manglende tillit, takknemlighet og selvoppofrelse setter for utbredelsen av Kristi kjærlighet i verden.[12]

Ifølge pave Frans roper verden etter kristne som elsker i Kristi hjerte, som forener seg med ham der, som lyser av hans kjærlighet og gjør hans kjærlighetsverk – ikke bare i from bønn, men i anger og forsoning som viser seg i praksis. Thérèse kan lede oss til Jesu hjerte så hans kjærlighet kan få elske i verden, slår han fast, idet han siterer fra En sjels historie:

Å, min Gud, skal din foraktede kjærlighet kun eksistere i ditt hjerte? Jeg tror at hvis du finner sjeler som gir seg selv som brennoffer for din kjærlighet, vil du raskt fortære dem, for jeg tror at du ville bli glad om du ikke lenger behøver å holde tilbake det hav av uendelig kjærlig godhet som finnes i deg …[13]

Pave Frans konkluderer:

Herren aksepterte hennes offerakt. Vi kan se at hun kort tid etter fastslo at hun kjente en intens kjærlighet for andre, og hun stod ved at det kom fra Kristi hjerte, forlenget gjennom henne. Så hun sa til sin søster Léonie: «Jeg elsker deg tusen ganger ømmere enn med vanlig søsterkjærlighet, for jeg kan elske deg vår himmelske brudgoms hjerte.»[14] Senere, til Maurice Bellière skrev hun: «Hvor gjerne jeg skulle ha deg til å forstå ømheten fra Jesu hjerte, hva han forventer av deg!»[15]

Kanskje kunne vi bruke dette 100-årsjubileet for hennes helligkåring som inspirasjon til et dypere forhold til Kristus? Det krever intet annet av oss enn å ville og prøve. Da kan vi bli med i hennes legion av små sjeler som skal være med i Kristi Frelsesverk, og i bønn og offer å frelse sjeler!

[1] Thérèse av Lisieux: En sjels historie (St. Olav forlag 2014)

[2] https://en.wikipedia.org/wiki/Th%C3%A9r%C3%A8se_of_Lisieux

[3] Bro, Bernard OP: The Little Way (D.L.T. 1997). S .8.

[4] The Little Way, s. 3.

[5] Her refererer hun til «julens nådegave» som hun beskriver i En sjels historie, s. 105-106.

[6] I Bibelen 2024 får verset en litt annen valør: «Alt dette har du gjort med din egen hånd, du har gjort det gode sammen med Israel, og Gud gleder seg over det.»

[7]Martin, Pauline O.C.D: Thérèse av Jesusbarnet, Sista samtal (Karmeliterna 2009) s. 122, (8. august 1897).

[8] En sjels historie s. 280-282.

[9] Samuelsen, Anne: Kom la oss løpe! En introduksjon til Karmels spiritualitet. St Olav forlag.

[10] En vakker bok som virkelig mediterer over våre kristne «nå» er Arborelius, Anders O.C.D: Hverdagsmystikk – kunsten å leve i Guds nærvær (St. Olav 2024). Det er ingen hemmelighet at Thérèse har spilt en viktig rolle for hans åndelige vei.

[11] Vatikanet 24. oktober 2024, pkt. 133-142: «En kjærlighet som gir seg selv som drikke».

[12] Dilexit nos, Pkt. 194.

[13] Dilexit nos, pkt. 196; En sjels historie, s.189;

[14] Letters of St Thérèse of Lisieux, Vol II, s. 951. Brev til Léonie 11. april 1896. Dilexit nos, pkt 199.

[15] Dilexit nos, pkt. 199; Letters of St Thérèse of Lisieux, Vol II, s. 1152. Brev til p. Maurice Bellière 18. juli 1896.