Unge europeere gjenoppdager tro og tradisjon i møte med sekularisering

Europa opplever et religiøst skifte: Unge europeere, særlig katolikker, vender seg mot tradisjon og tro som svar på kulturell oppløsning og sekularisering. En ny generasjon søker mening, identitet og røtter – og finner det i den klassiske kristne arven.

Av Solène Tadié, 14. april 2024

Følgende innlegg ble holdt 2. april under en paneldebatt på konferansen til Danube Institute i Budapest, der Solène Tadié, Europa-korrespondent for EWTN, var invitert for å dele praktiske erfaringer fra sitt journalistiske arbeid om hvordan unge europeere gjenoppdager tradisjon og kristendom.

God ettermiddag, og hjertelig takk til Danube Institute for den vennlige invitasjonen.

De ulike aspektene ved den pågående kulturelle og demografiske krisen er allerede blitt belyst på en glimrende måte av tidligere talere, så jeg ønsker å tilføre samtalen noe nytt gjennom mitt perspektiv fra feltarbeidet som journalist for EWTN i Europa. Mitt katolske ståsted gir meg anledning til å observere både de dype utfordringene vi står overfor og de overraskende tegnene på fornyelse som allerede begynner å vise seg.

Svikt i trosformidlingen innen familien

Jonathan Price understreket nettopp at populisme – som enhver annen politisk ideologi – verken kan erstatte fromhet eller transcendens i arbeidet med å gjenoppbygge en virkelig fruktbar sivilisasjon. Min erfaring gjennom journalistikken viser at den iboende skjønnheten i en religions prinsipper – dens intellektuelle rikdom, dybde og overbevisningskraft – alene ikke er tilstrekkelig for å sikre dens overlevelse eller samfunnsmessige suksess.

Fra et samfunnsmessig perspektiv er religion først og fremst en nedarvet kultur. Familiekulturen utgjør det grunnleggende rammeverket for trosformidling, og det er nettopp her kristne – særlig katolikker – i dag møter størst utfordringer i Europa.

Jeg vil flere ganger trekke frem Frankrike i dette korte innlegget, fordi landet er et særlig symptomatisk eksempel for å forstå hva som står på spill og hvilke faktorer som bør vurderes når langsiktige strategier utvikles. Frankrike illustrerer tydelig familieoppløsning, avkristning og rask spredning av islam.

En nylig undersøkelse fra det franske nasjonale instituttet for statistikk og økonomiske studier viser at graden av trosformidling mellom generasjonene er på hele 91 % for islam, 84 % for jøder, og bare 67 % for katolikker.

Denne tendensen ser vi over hele Vest-Europa, med enkelte unntak, som Portugal, der familiebasert trosformidling fortsatt står sterkt. Selv Italia, som tradisjonelt har vært eksemplarisk på dette feltet og lenge holdt stand mot avkristningen, har opplevd en dramatisk omveltning etter COVID-19-pandemien, med en nedgang i religiøs praksis på hele 25 % bare mellom 2020 og 2022. Dette avslører hvor skjørt landets religiøse fundament er.

Til sammenligning ser vi betydelig høyere trosformidlingsrate blant de mest praktiserende katolske familiene – særlig blant såkalte «tradisjonalistiske katolikker». Dette antyder at kristendommens overlevelse i Europa sannsynligvis vil avhenge av familier som bevisst nærer, dyrker og beskytter sin tro.

Katolsk fornyelse: Den paradoksale effekten av en overlevelsesdynamikk

På den ene siden står vi overfor alarmerende statistikk: Ikke-religiøse individer og muslimer kan snart utgjøre flertallet i Europa – et kontinent med røtter uløselig knyttet til kristendommen.

På den andre siden ser det ut til at denne enestående utfordringen vekker en form for eksistensiell oppvåkning blant mange europeere. En «overlevelsesdynamikk» utløses av økt bevissthet om å bli en kulturell og åndelig minoritet i egne forfedres land. Dette gir opphav til en uventet trosfornyelse.

Vi ser tegn på religiøs oppvåkning nettopp på steder som tidligere ble ansett som bastioner for sekulær progressivisme. Sverige, Norge og Frankrike – nasjoner som lenge har gått i front for avkristning – opplever nå en fornyet interesse for troen, spesielt tradisjonell katolisisme. Selv om dette er en fersk utvikling og omfattende tall fortsatt er mangelfulle, er trenden tydelig for dem som følger situasjonen tett.

I Norge er dette ikke helt nytt: Data fra Statistisk sentralbyrå viser at antallet registrerte katolikker økte fra 95 000 i 2015 til over 160 000 i 2019. Denne veksten skyldes ikke bare innvandring – ofte fra Polen eller Litauen – men inkluderer også mange unge nordmenn som søker en dypere mening med livet.

En nøkkelfaktor bak denne utviklingen er islams tilstedeværelse i Europa. Dens synlighet får mange unge med kristen bakgrunn til å revurdere sin egen religiøse identitet. Fenomenet gjenspeiles i suksessen til tradisjonelle kristne initiativer som krever streng åndelig og fysisk disiplin – som Exodus 90, en fasterelatert utfordring for menn som fremmer en svært asketisk livsstil preget av tydelige krav.

Et annet eksempel er pinsevalfarten fra Paris til Chartres, som trekker tusenvis av tilhengere av den tradisjonelle latinske messen. Med nesten 20 000 deltakere årlig har pilegrimsvandringen vokst så raskt at mange søknader nå må avvises av sikkerhetsårsaker.

Vi ser også en sterk økning i fasteobservanser, særlig på sosiale medier. Mange influencere viste stolt frem korsmerket på pannen på askeonsdag. Flere rapporter noterte at kirkene i hele Frankrike var helt fulle denne dagen – et fenomen uten sidestykke.

Denne økte deltakelsen knyttes tydelig til den økte synligheten av Ramadan. Unge katolikker føler en trang til å gjøre sin tro mer synlig. Hvis de er kristne, ønsker de å vise det tydelig. De avviser enhver lunkenhet i sin trosutøvelse. Denne trangen til modig åndelig uttrykk er unik for denne nye generasjonen.

Like talende er økningen i voksendåp blant unge voksne (18–24 år) i Frankrike. Offisielle tall viser at antallet dåp økte med 28 % i 2023 og over 30 % i 2024, med nye rekorder ventet også i år. Før påsken i fjor intervjuet jeg pater Ramzi Saadé, en libanesisk prest som har ansvaret for katekumener som har konvertert fra islam til kristendom i Paris-regionen. Han forklarte at mange konverterer i hemmelighet på grunn av frykt for represalier fra familiene sine, noe som innebærer at offisielle tall er underrapporterte. Han anslår likevel at nesten 20 % av de nydøpte i Paris hvert år har muslimsk bakgrunn.

Disse svært raske endringene, som primært gjelder unge mennesker, viser at sosiologiske spådommer om kristendommens tilbakegang i Europa, uansett hvor alarmerende og sannsynlige de måtte være, ikke nødvendigvis er sikre og endelige. Trenden kan raskt reverseres gjennom en tilbakevending til tradisjonell tro – preget av transcendens, indre sammenheng og tydelige krav – som stadig flere unge europeere finner attraktiv.

En utfordring for familier og kristne ledere

Et annet avgjørende punkt som bør belyses, er at menn i langt større grad trekkes mot denne fornyede og mer krevende formen for kristendom, som også lettere lar seg videreføre mellom generasjoner. Kvinner trekkes derimot oftere mot mer sekulære spirituelle retninger som New Age eller nyhedenske bevegelser som Wicca, som de opplever som mer forenlige med feministiske verdier.

I tankene hos mange kvinner i dag forbindes kristendommen med patriarkat, konservatisme og historisk undertrykkelse. Men enhver som kjenner kristendommens historie vet at dette er langt fra sannheten.

Forskere som Rodney Stark og den fremstående franske historikeren Régine Pernoud har dokumentert at kristendommen spilte en avgjørende rolle i kvinners frigjøring allerede i antikken. Middelalderen ga kvinner en unik grad av autonomi og innflytelse. Kvinner deltok på like vilkår med menn i en rekke yrker og oppnådde voksenstatus tidligere enn sine mannlige motparter.

Først med renessansen og 1800-tallets borgerlige verdier – ironisk nok i en periode da Kirkens innflytelse avtok – ble kvinner begrenset til snevrere roller og mistet sin tidligere status. Historisk sett har kristendommen altså fungert som en kraft som styrket kvinners verdighet og rettigheter.

Denne historiske sannheten må igjen løftes frem i vår tids samfunnsdebatt. Kristne ledere, intellektuelle og kulturelle aktører må anerkjenne behovet for å tilby både menn og kvinner en engasjerende og meningsfull visjon av religiøs tilhørighet. Uten dette kan ikke trosformidlingen innen familien gjenopprettes. Kristendommen inneholdt opprinnelig nøkkelen til menneskelig blomstring for begge kjønn, utenfor ytterpunktene representert av moderne feminisme med marxistisk retorikk eller den reaksjonære «red pill»-bevegelsen. Kanskje er tiden inne for å gjenoppdage – og tydeliggjøre – denne tapte skatten.

Konklusjon

Spørsmålet er ikke om troen er på vei tilbake – det er den allerede. Det virkelige spørsmålet er om våre vestlige samfunn og institusjoner er klare til å ønske den velkommen.

Her spiller mediene en avgjørende rolle. Det er nettopp dette en kanal som EWTN arbeider for: å bidra til en kultur som igjen kan støtte og fremme kristent liv og kristne verdier. Derfor er jeg overbevist om at kristendommen ikke har sagt sitt siste ord.

La meg avslutte med en henvisning til André Malraux, den kjente kulturministeren under general de Gaulle. Den ofte siterte uttalelsen – «det 21. århundre blir religiøst eller det blir ingenting» – er sannsynligvis apokryf, men den gjenspeiler essensen i en interessant teori hos ham.

Selv om Malraux selv ikke var troende, forstod han at uten en felles opplevelse av transcendens og formål er sivilisasjoner utsatt for selvødeleggelse. I et brev fra 1975 forestilte han seg det kommende århundret som en tid preget av «en stor åndelig bevegelse, sannsynligvis en metamorfose av kristendommen». Han sammenlignet denne potensielle transformasjonen med den kristendommen selv gjennomgikk i sine tidlige århundrer.

Er vi nå på terskelen av en slik metamorfose? Den voksende appellen til tradisjonell kristendom blant unge europeere, oppblomstringen av pilegrimsvandringer og den fornyede interessen for katolske intellektuelle og mystiske tradisjoner tyder alle på at noe dyptgripende er i ferd med å finne sted.

Men for at kristendommen igjen skal få fotfeste, må familieoverføringen av troen styrkes, og en kollektiv religiøs identitet gjenreises. En åndelig fornyelse må følges av en sosial og institusjonell fornyelse. Ingen av disse lovende tendensene vil bære varig frukt uten en solid gjenoppbygging av familien.

Se foredraget her: