Jesu tørst etter tro: Pave Frans om møtet med den samaritanske kvinnen

Pave Frans’ katekese ved generalaudiensen 26. mars 2025: Den samaritanske kvinnen – «Gi meg noe å drikke!» (Joh 4,7)

På grunn av pave Frans’ helsetilstand ble det heller ikke denne onsdagen avholdt generell audiens i Vatikanet, men pavens katekese ble likevel publisert som en skriftlig refleksjon. 

Kjære brødre og søstre,

Etter å ha betraktet møtet mellom Jesus og Nikodemus, som aktivt oppsøkte Jesus, vil vi i dag reflektere over øyeblikkene der Han ser ut til å vente på oss i livets veikryss. Disse møtene overrasker oss, og i begynnelsen er vi kanskje litt reserverte; vi forsøker å være varsomme og forstå hva som skjer.

Dette var trolig også erfaringen til den samaritanske kvinnen, omtalt i kapittel fire i Johannesevangeliet (jf. Joh 4,5–26). Hun forventet ikke å møte en mann ved brønnen midt på dagen; faktisk håpet hun ikke å treffe noen i det hele tatt. Hun går for å hente vann på et uvanlig tidspunkt, når det er svært varmt. Kanskje skammet denne kvinnen seg over livet sitt; kanskje hadde hun opplevd fordømmelse, avvisning og manglende forståelse, og derfor hadde hun isolert seg og brutt forbindelsene med alle rundt seg.

For å reise til Galilea fra Judea måtte Jesus egentlig ha valgt en annen vei som ikke gikk gjennom Samaria. Det ville også ha vært tryggere, gitt det spente forholdet mellom jødene og samaritanerne. Likevel valgte Han å gå denne veien og stoppet akkurat ved den brønnen på nettopp dette tidspunktet! Jesus venter på oss og lar seg finne nettopp når vi tror at det ikke lenger finnes noe håp. I Midtøstens gamle kultur var brønnen et sted for møter, hvor ekteskap ofte ble arrangert – et sted for forlovelse. Jesus ønsker å hjelpe denne kvinnen med å forstå hvor hun kan finne det sanne svaret på sin lengsel etter kjærlighet.

Temaet lengsel er avgjørende for å forstå dette møtet. Jesus er den første som uttrykker sin lengsel: «Gi meg noe å drikke!» (v. 7). For å åpne en dialog viser Jesus seg svak, slik at kvinnen skal føle seg trygg og ikke bli redd. Tørst brukes ofte i Bibelen som et bilde på lengsel. Men her tørster Jesus fremfor alt etter kvinnens frelse. «Han som ba om drikke», sier den hellige Augustin, «tørstet etter kvinnens tro».[1]

Mens Nikodemus kom til Jesus om natten, møter Jesus den samaritanske kvinnen ved middagstid, når lyset er sterkest. Dette er et øyeblikk av åpenbaring. Jesus åpenbarer seg for henne som Messias og belyser også hennes liv. Han hjelper henne å forstå sin egen kompliserte og smertefulle historie: Hun har hatt fem ektemenn, og den hun nå lever med, er ikke hennes mann. Tallet seks er ikke tilfeldig, men peker vanligvis på ufullkommenhet. Kanskje antyder dette den syvende brudgommen, den som endelig vil tilfredsstille hennes lengsel etter virkelig kjærlighet – og denne brudgommen kan bare være Jesus selv.

Når kvinnen innser at Jesus kjenner livet hennes, forsøker hun å vri samtalen over på det religiøse spørsmålet som skilte jøder og samaritanere. Dette skjer også med oss når vi ber: Akkurat når Gud berører våre liv og våre problemer, hender det at vi fortaper oss i tanker som gir oss en illusjon av at bønnen er vellykket. I virkeligheten setter vi opp beskyttende barrierer. Men Herren er alltid større, og til denne samaritanske kvinnen, som Han ifølge kulturelle normer ikke engang skulle ha snakket med, gir Han den høyeste åpenbaring: Han taler til henne om Faderen, som skal tilbes i ånd og sannhet. Og når hun overrasket sier at det er bedre å vente på Messias for å forstå disse tingene, svarer Han: «Det er jeg, jeg som snakker med deg» (v. 26). Dette er som en kjærlighetserklæring: Den du venter på, er meg; det er jeg som endelig kan svare på din lengsel etter å bli elsket.

På dette tidspunktet løper kvinnen for å kalle på folket i landsbyen, fordi misjon alltid springer ut av erfaringen med å være elsket. Hva annet kunne hun forkynne enn sin egen erfaring av å være forstått, mottatt og tilgitt? Dette bildet bør få oss til å reflektere over vår egen søken etter nye måter å evangelisere på.

Akkurat som en forelsket person glemmer den samaritanske kvinnen vannkrukken sin og etterlater den ved Jesu føtter. Vekten av krukken på hodet hennes, hver gang hun vendte hjem, minnet henne på hennes tilstand, hennes vanskelige liv. Men nå ligger krukken igjen ved Jesu føtter. Fortiden er ikke lenger en byrde; hun er forsonet. Slik er det også for oss: Før vi går ut og forkynner evangeliet, må vi først legge byrden av vår historie ved Herrens føtter og overlate vekten av fortiden til Ham. Bare forsonte mennesker kan bringe evangeliet videre.

Kjære brødre og søstre, la oss aldri miste håpet! Selv om vår historie virker tung, komplisert og kanskje også helt ødelagt, har vi alltid mulighet til å overgi den til Gud og begynne på nytt. Gud er barmhjertig, og Han venter alltid på oss!

[1] Homilie 15,11.