Thérèse av Lisieux’ roser

Anne Samuelsen ocds, 17. mai 2025

Thérèse av Jesusbarnet og Det Hellige Ansikt brukte all sin tid i klosteret på å leve opp til dette navnet som hun tok ved ikledningen i Karmelittklosteret i Lisieux i den 10. januar 1889. Hun hadde lite åndelige lys i sin bønn slik som for eksempel hennes mor i Karmel, Teresa av Avila. Like fullt klarte hun den bragd å meddele verden hvordan hennes lengsel og blikk på Jesus utkrystalliserte seg i en åndelig doktrine, hennes lære om den lille vei til Jesus Dette var en vei som var så enkel og liten og uten krav om noen andre fortjenester annet enn aksept for sin hjelpeløshet og litenhet. Den reflekterte hennes dype visshet om at hun selv ikke kunne gjøre noe som helst for å komme inn i Guds stråleglans, at hun bare hadde en mulighet, å ta heisen til himmelen: Og hvilken heis! «Det er jo dine armer, Jesus!» utbryter hun.[1]

Det det er liturgien og sakramentene sammen med dyp lesning av Bibelen som er kildene til hennes innsikter. Og hun innser at den har en eneste oppgave her på jorden. Det er, sammen med Maria å trøste og glede Jesus. Dette skriver hun om allerede i 1890 i sin bønn i forbindelse med i kledningen der hun avslutter med:

Jesus, tillat meg å frelse veldig mange sjeler. La ikke noen sjeler gå fortapt i dag. La alle sjeler i skjærsilden frelses. Tilgi meg, Jesus hvis jeg sier noe jeg ikke skal si. Jeg ønsker bare å gi deg glede og å trøste deg.[2]

Hun gjentar det samme i sin offerakt nesten fem år sendere med ordene:

Jeg vil arbeide for din kjærlighet alene, med det eneste mål for øye å glede deg, trøste ditt hellige hjerte og frelse de sjeler som en gang vil komme til å elske deg til evig tid.

Thérèses misjon, bønn for sjelene, var ikke ferdig her på jorden – den skulle, mente hun, begynne for alvor i himmelen. Derfra skulle hun sende roser til jorden. Jeg sakser i det følgende litt fra boken Kom, la oss løpe!

Dette svarte hun da søster Marie av Jesu hjerte antydet at de ville sørge når hun forlot dem:

Å neida, dere skal få se at det kommer til å bli et regn av roser.[3]

Det er ingen tilfeldighet at Thérèses helgenattributter er et krusifiks og roser. Helt siden hun som liten pike med stor iver kastet roseblader mot monstransen i Corpus Christi-prosesjonen, hadde roser og roseblader en sentral plass i hennes bønn og tilbedelse. Hun tok med seg denne andakten inn i klosteret og involverte sine noviser i den. Hver kveld etter kompletorium i rosesesongen samlet hun dem ute i hagen, hvor de plukket opp de friskeste rosebladene fra bakken og strødde dem ved det store krusifikset i hagen. Og det slutter ikke der. Sr. Agnes forteller en episode fra sykesengen drøye to uker før hennes død, på festen for korsets opphøyelse:

Man ga henne en rose, og hun strødde ut bladene overs sitt krusifiks med stor fromhet og kjærlighet. Hun tok hvert eneste kronblad og kjærtegnet Kristi sår med dem.[4] I september måned (sa hun), så strør den lille Thérèse fremdeles ut vårrosens blad:

Ved å ribbe vårens rose for deg,
ønsker jeg å tørke dine tårer!

Da bladene falt ned på gulvet fra sengen hennes, sa hun helt alvorlig: Mine små søstre, samle sammen disse bladene, de kommer til å hjelpe dere med å spre glede senere. Mist ikke et eneste av dem.[5]

Thérèsesom skjønner at hun er altfor liten til å gå opp fullkommenhetens bratte trapp. Hun hengir seg derfor i tillit til Jesus på den lille vei, så han kan løfte henne opp til toppen. Lykksalig oppfyller hun nå sin misjon fra himmelen, som: «… er å gjøre Gud elsket på samme måte som jeg elsker ham, å gi min ‘lille vei’ til sjelene … jeg kommer til å tilbringe min himmel med å gjøre godt på jorden …, det blir som et regn av roser.»^[6]

La oss ta imot et lite utvalg av roser her, det er flere der de kommer fra![7]

En heroisk vei! Her er det nødvendig med en avgjørende presisering. Thérèse understreker ettertrykkelig: Selv om det er de små sjelene som går denne lille veien, så er den aldeles ikke et avslappende og puslete åndelig liv! Selv jobbet hun heroisk med seg selv og dydene i det skjulte, og hun er opptatt av at den lille veien ikke må misforståes. Hun advarer Céline, som ønsket å forklare den til slektninger og venner:

Om du skal gjøre det, må du passe nøye på! Om vår lille vei blir forklart feil, kan den oppfattes som kvietisme eller «illumisme» (altså som om man selv ikke trengte å anstrenge seg eller gjøre noe).[8]

Thérèse kastet roser så ofte som hun maktet allerede her på jorden. Svært mange av dem – åndelige roser – deler hun med oss, og tar vi dem imot med andakt, får vi gå hennes lille vei.

Mariologi. Den første og absolutt mest sentrale rosen i hele buketten er Thérèses mariologi. Den er så sentral at man kanskje heller burde anse den som en rosegren hvorfra alle hennes roser springer ut. Thérèses forhold til Maria gjennomsyrer hele hennes liv og tro. Alt som omhandler den lille vei, er utledet av hennes dype deltagelse i Den hellige families indre liv, der fokuset utelukkende er å glede, beskytte og fremme Jesus. Thérèses vei er en refleksjon av Marias vei, og om den lille vei brøt med samtidens mentalitet, så var det tilfelle også for hennes syn på Maria. I datidens Frankrike preket man gjerne over Marias høytflyvende fromhet, himmeldronning som hun er. Thérèse var rystet over all den frie diktningen hun hørte om Vår Frue fra presters munn, for eksempel at hun allerede som treåring var så oppildnet av kjærlighet at hun hadde gått til tempelet for å ofre seg for Gud. Det hadde man ingen belegg for. Thérèse påpeker realistisk: «Kanskje hun heller gikk for å være lydig mot sine foreldre?»[9] Flere steder i Sista samtal beskrives det hvor oppbrakt hun var over at Maria ble fremstilt som en overnaturlig dronning som ikke engang kunne lide. Etter å ha mottatt et brev fra en prest som hevdet at Maria ikke visste hva lidelse var – det var hun beskyttet fra – beskriver hun for sr. Agnes:

Hver kveld når jeg så på Maria, forstod jeg at dette ikke var sant. Ja, jeg forstod at det ikke bare var hennes sjel som fikk lide, men også hennes kropp. Hun fikk lide mye på sine reiser, av kulde, varme og trøtthet. Hun fastet mange ganger … Jo, hun vet nok hva det innebar å lide … Men det er kanskje ikke å snilt av meg å ville at Jomfru Maria skal ha lidd. Jeg som elsker henne så høyt.[10]

En vei for de små sjeler. Grunnen til at Thérèse finner det så nødvendig å beskrive den virkelige, bibelske Maria, hvordan hun levde og elsket, er at Maria er den sanne modell og veiviser til hellighet for alle mennesker. Hun som sitter som dronning ved Jesu side i himmelen, delte hans fattige kår på jorden. Hun er den første som viser oss veien for de små sjeler. Thérèse får overlevert av Maria en lære som er så enkel og evangelisk at alle skal kunne følge den. Selv sier hun:

På min lille vei er det bare veldig vanlig ting; det er avgjørende at små sjeler skal kunne gjøre alt jeg gjør.[11]

Hvem er så disse små sjeler? Br. Wilfrid svarer med referanse til Moder Agnes:

Alle som er kalt til å gå den vanlige veien og leve av tro. …  Teresa av Avila og Johannes av Korset, som svevde en meter over gulvet når de snakket sammen om Treenigheten, er tydeligvis ikke små sjeler? Det er derimot Maria, Guds moder. «Det er den vanlige veien, uforlignelige Moder, som det behager deg å vandre», skriver Thérèse i sitt dikt «Hvorfor jeg elsker deg, å Maria» (strofe 17).[12]

De små sjeler, forklarer Thérèse for sin søster Céline, sitter …

… for evig på kneet til den gode Gud. Det var jo denne plass de hadde valgt, ettersom de var for fattige til å kunne gjøre seg fortjent til noen trone.[13]

Daniel Chowning O.C.D. utdyper:

En gang mellom 1894–1895 fikk Thérèse ta imot en kraftfull nåde mens hun mediterte over to gammeltestamentlige tekster: «Den som er helt liten, må komme hit» (Ordsp 9,4)[14], og «Som en mor trøster barnet sitt, slik vil jeg trøste dere … dere skal … bæres på armen og vugges på fanget» (Jes 66,13.12). Thérèse oppdaget evangeliets hjerte, Guds barmhjertighet. Vår Gud er en Gud for de små, de fattige og de som har mye å streve med i denne verden. Med Den Hellige Ånds lys åpenbarte Skriften for henne en Gud som utøser seg selv i de svake, de elendige og de ufullkomne, i dem som har det vanskelig i livet. Guds kjærlighet leder Gud til å tilgi det som er mørkest i menneskene, det som er mest ødelagt, usselt og motbydelig; synderne, de bortglemte, de som er slaver under misbruk. Jesus kom for de syke og ufullkomne, ikke for de friske og selvrettferdige. Thérèse lærte seg den fortapte sønnens lekse: Gud er så god og barmhjertig. Syndighet, svakhet og ufullkommenhet er intet hinder for Guds barmhjertige kjærlighet. Nåden forvandlet hennes bilde av Gud som en streng dommer, til en barmhjertig Gud …[15]

Thérèse ønsker seg en «legion» av slike små sjeler som kan ofre seg for sjelenes frelse, til glede for Gud:

Å, Jesus, om jeg bare kunne fortelle alle de små sjelene om din uutsigelige overbærenhet … Jeg føler at om du, mot formodning, skulle finne en sjel som var enda mindre og svakere enn min, ville du vært glad for å overlesse den med enda større nådegaver om den bare overgav seg til deg i full tillit til din uendelige barmhjertighet. Men hvorfor skulle jeg ønske å fortelle noen om din kjærlighets hemmeligheter, Jesus, det er jo du som har lært meg om dem, og skulle du ikke også kunne åpenbare dem for andre? Jo, det vet jeg at du kan, og jeg ber deg innstendig om at du gjør det. Jeg bønnfaller deg om at du må senke ditt guddommelig blikk ned over en mengde små sjeler. Jeg bønnfaller deg om at du må velge ut en legion av små ofre som er verdige til din kjærlighet.[16]

[1] Thérèse av Lisieux:The Prayers of Thérèse of Lisieux, intr. ved Guy Gaucher OCC, overs. av Aletheia Kane O.C.D (ICS Publications 1997, s. 218.

[2]   The Prayers of Thérèse of Lisieux s. 38

[3] Martin, Pauline O.C.D: Thérèse av Jesusbarnet, Sista samtal (Karmeliterna 2009) s. 44.

[4] Tekst i kursiv er sr Agnes’ fortellerstemme.

[5] Sista samtal, s. 169.

^[6] Sitat fra, Sista samtal, gjengitt i folderen «Ikon og kommentar» (Karmelittklosteret «Totus Tuus» 2018).

[7] Først og fremst hennes skrifter, herunder hennes dikt, hvor det finnes flere som omtaler den ribbete rosen som hun ønsket å være. I Kom, la oss løpe, presenteres flere roser som vi ikke kan ta med her, herunder oversettelse av en del av hennes dikt. Vi må for all del ikke glemme å be om hennes forbønn! Mange er de som har erfart at hun fremdeles lar det regne roser på jorden.

[8] Den enkla vägen till helighet, s. 47.

[9] Sista samtal, s. 141.

[10] Sista samtal, s. 138.

[11] von Balthasar, Hans Urs: Two Sisters in the Spirit – Thérèse of Lisieux & Elizabeth of the Trinity (Ignatius Press 1974) , s. 270.

[12] Stinissen, Wilfrid O.C.D: Den enkla vägen till helighet – En bok om Therese av Lisieux (Libris forlag 1999), s. 83.

[13] Den enkla vägen till helighet, s. 83.

[14] Bibelen 2024: «Du uerfarne, vend deg hit!»

[15] I Karmel, katolsk andlig tidsskrift, 2. årg. 53, 2018.

[16] En sjels historie, s. 211.