Gud er nær i lidelsen – pave Frans’ budskap til syke og helsearbeidere

Jubileum for syke og helsearbeidere 2025 ble markert med en gripende preken av pave Frans, formidlet av erkebiskop Rino Fisichella på Petersplassen. Budskapet var tydelig: Gud forlater oss aldri, heller ikke i sykdom. Med sterke bibelske bilder løftet prekenen frem både håpet, troens kraft og helsearbeidernes rolle som budbringere av kjærlighet og barmhjertighet.

Preken pave Frans

«Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?» (Jes 43,19). Disse ordene rettet Gud gjennom profeten Jesaja til Israels folk mens de var i eksil i Babylon. For israelittene var det en vanskelig tid, og alt virket tapt. Jerusalem var erobret og ødelagt av kong Nebukadnesar IIs soldater, og folket var ført bort uten noe igjen. Fremtiden så mørk ut, og alt håp syntes knust. Situasjonen kunne lett føre til at folket ga opp, ble bitre og mistet troen på Guds velsignelse.

Men nettopp i denne situasjonen inviterte Herren dem til å se at noe nytt allerede var i ferd med å spire. Ikke noe fjernt og fremtidig, men noe som vokste frem akkurat da, som et friskt skudd. Hva kunne dette være? Hva kunne allerede vokse frem i et landskap som var så øde og håpløst?

Det som var i ferd med å spire frem, var et nytt folk. Et folk som, etter sammenbruddet av fortidens falske tryggheter, hadde gjenoppdaget det som virkelig betyr noe: å holde sammen og gå i Herrens lys (jf. Jes 2,5). Dette folket ville kunne gjenoppbygge Jerusalem, fordi de nå, langt borte fra den hellige byen med det ødelagte tempelet hvor liturgien ikke lenger kunne feires, hadde lært å møte Gud på en annen måte: gjennom hjertets omvendelse (jf. Jer 4,4), gjennom rettferdighet, gjennom å ta seg av de fattige og trengende (jf. Jer 22,3), gjennom barmhjertighetens gjerninger.

Det samme budskapet møter vi på en annen måte i dagens evangelium (jf. Joh 8,1-11). Her møter vi også en person – en kvinne – hvis liv var ødelagt, ikke av et fysisk eksil, men av moralsk fordømmelse. Hun var en synder, fjern fra loven og dømt til utstøtelse og død. Også for henne så håpet ut til å være ute. Men Gud hadde ikke forlatt henne. Akkurat idet hennes anklagere var klare til å steine henne, grep Jesus inn i hennes liv. Han forsvarte henne, reddet henne fra volden og ga henne mulighet til å begynne et nytt liv: «Gå», sa han til henne, «du er fri, du er reddet» (jf. v. 11).

Gjennom disse dramatiske og gripende fortellingene inviterer liturgien oss i dag, midt i fastetiden, til å fornye vår tillit til Gud, som alltid er nær oss og klar til å frelse oss. Ingen form for eksil, ingen vold, ingen synd og ingen livshendelse kan hindre ham i å stå ved vår dør og banke på, klar til å tre inn så snart vi åpner (jf. Åp 3,20). Jo større prøvelsene blir, desto sterkere blir hans nåde og kjærlighet som løfter oss opp.

Søstre og brødre, vi leser disse tekstene mens vi feirer jubileet for syke og helsearbeidere. Sykdom er utvilsomt blant livets vanskeligste prøvelser, hvor vi tydelig erfarer vår menneskelige sårbarhet. Sykdom kan få oss til å føle oss som folket i eksil eller som kvinnen i evangeliet: uten håp. Men det er ikke slik. Selv i slike stunder forlater ikke Gud oss, og når vi legger våre liv i hans hender, spesielt når våre egne krefter svikter, vil vi oppleve trøsten av hans nærvær. Ved å bli menneske delte han vår svakhet fullt ut (jf. Fil 2,6-8). Han kjenner lidelsen godt (jf. Jes 53,3). Derfor kan vi trygt betro ham vår smerte, sikre på at vi møter medfølelse, nærhet og ømhet.

Men det stopper ikke der. I sin trofaste kjærlighet inviterer Herren også oss til å bli «engler» for hverandre, budbringere av hans nærvær, slik at sykesengen kan forvandles til et «hellig sted» for frelse og forløsning, både for de syke og for deres omsorgspersoner.

Kjære leger, sykepleiere og helsearbeidere, når dere tar hånd om pasientene deres, spesielt de svakeste, gir Herren dere stadig muligheter til å fornye deres egne liv gjennom takknemlighet, barmhjertighet og håp (jf. Spes Non Confundit, 11). Han minner dere ydmykt på at ingenting i livet er selvsagt, men at alt er en gave fra Gud. La de sykes nærvær komme inn i livet deres som en gave, slik at deres hjerter kan leges, renses for alt som ikke er kjærlighet, og varmes av den milde ilden fra barmhjertighet når fasadene faller bort.

Kjære syke søstre og brødre, i denne livsfasen har jeg mye til felles med dere: erfaringen av sykdom og svakhet, avhengighet av andres hjelp og behovet for støtte. Det er ikke alltid lett, men det er en skole der vi hver dag lærer å elske og bli elsket – uten å kreve, uten å gjøre motstand, uten anger og fortvilelse, men med takknemlighet overfor Gud og medmennesker. Sykesengen kan bli et sted hvor vi hører Herrens stemme si til oss: «Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?» (Jes 43,19). På den måten kan vi fornye og styrke vår tro.

Benedikt XVI, som ga oss et vakkert vitnesbyrd om ro i sykdom, skrev at «det sanne mål på menneskelighet avgjøres først og fremst av vårt forhold til lidelsen», og at «et samfunn som ikke kan akseptere sine lidende medlemmer… er et grusomt og umenneskelig samfunn» (Spe Salvi, 38). Dette er sant: Å møte lidelsen sammen gjør oss mer menneskelige, og evnen til å dele andres smerte er et viktig steg på veien til hellighet.

Kjære venner, la oss ikke utelukke de svake fra våre liv. La oss heller ikke forvise lidelsen fra våre omgivelser. Gjør den i stedet til en anledning til å vokse sammen, og til å styrke håpet takket være kjærligheten Gud først øste inn i våre hjerter (jf. Rom 5,5). Denne kjærligheten varer evig (jf. 1 Kor 13,8-10,13).