Tale fra pave Leo XIV til ledere og medarbeidere i Vatikanets statssekretariat 

Av Pave Leo XIV, 7. juni

Deres Eminense, kardinal Parolin, Deres eksellenser, kjære biskoper og prester, Søstre og brødre!

Først vil jeg takke statssekretæren for hans innledende ord og for den vedvarende støtten han gir meg i disse første skrittene av mitt pontifikat.

Det er en glede for meg å være sammen med dere, som yter en verdifull tjeneste for Kirkens liv ved å bidra til å gjennomføre det oppdraget som er betrodd meg. Som Praedicate Evangelium understreker, gir Statssekretariatet, som pavens sekretariat under ledelse av statssekretæren, «nær støtte til Den romerske pave i utførelsen av hans øverste oppdrag» (jf. nr. 44–45).

Det gir meg trygghet å vite at jeg ikke står alene, og at jeg kan dele ansvaret for min universelle tjeneste med dere.

Dette står ikke i det forberedte manuset, men jeg kan med stor oppriktighet si at i løpet av disse få ukene – det har ennå ikke engang gått en måned siden jeg begynte min petrinske tjeneste – er det tydelig for meg at paven ikke kan arbeide alene. Det er et stort behov for å stole på bistanden fra mange personer i Den hellige stol, og på en særlig måte fra dere i Statssekretariatet. Jeg uttrykker min inderlige takknemlighet!

Historien til denne institusjonen strekker seg tilbake, som vi vet, til slutten av 1400-tallet. Over tid har den fått en stadig mer universell karakter og har vokst betydelig, og har påtatt seg ytterligere oppgaver som svar på nye behov både innen Kirken og i forhold til stater og internasjonale organisasjoner. I dag er nesten halvparten av dere legfolk. Og mer enn femti av dere er kvinner, både legfolk og ordenssøstre.

Denne utviklingen innebærer at Statssekretariatet i dag gjenspeiler Kirkens ansikt. Det er et stort fellesskap som arbeider side om side med paven: sammen deler vi spørsmålene, vanskelighetene, utfordringene og håpet til Guds folk over hele verden. I dette uttrykker vi alltid to grunnleggende dimensjoner: inkarnasjon og katolisitet.

Vi er inkarnert i tid og historie fordi Gud har valgt menneskets kår og menneskehetens språk. Kirken er derfor kalt til å følge samme vei, slik at evangeliets glede kan nå ut til alle og bli formidlet gjennom dagens kulturer og språk. Samtidig søker vi alltid å opprettholde et katolsk, universelt perspektiv som gjør oss i stand til å verdsette ulike kulturer og sensibiliteter. På denne måten kan vi være en drivkraft for å bygge fellesskap mellom Kirken i Roma og de lokale kirkene, samt vennskapelige relasjoner med det internasjonale samfunnet.

I de siste tiårene har disse to dimensjonene – inkarnasjon i tiden og et universelt perspektiv – blitt stadig mer grunnleggende i kuriens arbeid. Denne retningen ble tydelig markert av reformen av Den romerske kurie gjennomført av den hellige pave Paul VI, som inspirert av visjonen fra Det andre Vatikankonsil sterkt følte behovet for at Kirken skulle være oppmerksom på historiens utfordringer, med tanke på «det moderne livets raske tempo» og «de forandrede forholdene i vår tid» (Regimini Ecclesiae Universae, 15. august 1967). Samtidig bekreftet han behovet for en tjeneste som uttrykker Kirkens katolisitet, og bestemte derfor at «de som er til stede ved Den apostoliske stol for å styre den, skal hentes fra alle deler av verden» (ibid.).

Inkarnasjon minner oss derfor om virkelighetens konkretisering og de spesifikke, særegne spørsmålene som behandles av de ulike kuriale institusjonene. Samtidig minner universalitet oss om mysteriet ved Kirkens mangfoldige enhet, noe som krever et kontinuerlig syntesearbeid for å bistå pavens oppdrag. Nettopp Statssekretariatet tilbyr denne tjenesten for samordning og syntese. Faktisk valgte Paul VI – som hadde inngående kjennskap til Den romerske kurie – å restrukturere dette kontoret, og etablerte det dermed som et knutepunkt, og definerte dets grunnleggende rolle i å koordinere andre dikasterier og institusjoner ved Den apostoliske stol.

Den nylige apostoliske konstitusjonen Praedicate Evangelium omtaler koordinasjonsrollen til Statssekretariatet som én av mange oppgaver betrodd Seksjonen for generelle anliggender, under ledelse av Substitutt med bistand fra Assessoren (jf. 45–46). I tillegg til Seksjonen for generelle anliggender inkluderer konstitusjonen også Seksjonen for relasjoner med stater og internasjonale organisasjoner, som ledes av en sekretær med bistand fra to undersekretærer. Denne seksjonen har ansvar for Den hellige stols diplomatiske og politiske forbindelser med stater og andre internasjonale rettssubjekter, særlig i denne krevende historiske perioden. Seksjonen for diplomatisk personell, med sin sekretær og undersekretær, har på sin side ansvaret for å bistå de pavelige representasjonene og medlemmene av det diplomatiske korps i Roma og over hele verden.

Jeg vet at disse oppgavene er svært krevende, og at de til tider ikke alltid blir godt forstått. Derfor ønsker jeg å uttrykke min nærhet til dere og fremfor alt min inderlige takknemlighet. Takk for ferdighetene dere stiller til Kirkens tjeneste, for arbeidet deres – som nesten alltid foregår i det skjulte – og for den evangeliske ånd som inspirerer det. Tillat meg, som et uttrykk for min takknemlighet, å rette en appell med henvisning til den hellige pave Paul VI: La ikke dette stedet bli formørket av ambisjoner eller rivalisering; la det heller være et sant fellesskap av tro og nestekjærlighet, av «brødre og søstre, og barn av paven», som gir seg selv generøst til Kirkens beste (jf. Tale til den romerske kurie, 21. september 1963).

Jeg betror dere alle til forbønn fra den salige jomfru Maria, Kirkens Mor. Jeg takker dere, for jeg vet at dere ber for meg – håper jeg! – hver dag, og jeg velsigner varmt hver og en av dere, deres kjære, og deres arbeid. Tusen takk!