Pavens katekese: Ta imot Guds nærvær med glede
Oversatt av EWTN Norge, 27. februar 2025
Kjære brødre og søstre, god morgen!
I dag reflekterer vi over skjønnheten i «Jesus Kristus, vårt håp» (1 Tim 1,1) gjennom mysteriet i hans frembæring i tempelet.
Jesu frembæring – lydighet og tilbedelse
I beretningene om Jesu barndom viser evangelisten Lukas hvordan Maria og Josef trofast følger Herrens lov og dens forskrifter. I Israel var det ingen plikt til å fremstille barnet i tempelet, men de som levde i lyttende lydighet til Loven og ønsket å rette seg etter den, betraktet det som en verdifull praksis. Slik gjorde også Hanna, profeten Samuels mor, som i sin ufruktbarhet ba Gud om en sønn. Da han ble født, førte hun ham til tempelet og overga ham til Herren for alltid (jf. 1 Sam 1,24-28).
Lukas forteller derfor om Jesu første liturgiske handling, feiret i den hellige byen Jerusalem, som skulle bli målet for hele hans jordiske misjon fra det øyeblikk han besluttet seg for å dra dit (jf. Luk 9,51), på vei mot oppfyllelsen av sitt kall.
Maria og Josef innlemmer Jesus ikke bare i en historie formet av familie, folk og pakten med Gud, men også i en levende trostradisjon. De tar vare på ham, lar ham vokse opp i en atmosfære av tro og gudstjeneste, og åpner ham for hans åndelige oppdrag. Samtidig vokser de selv gradvis – ikke uten smerte – i forståelsen av en oppgave som langt overgår dem.
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra»
I tempelet, som er et «bønnens hus» (Luk 19,46), virker Den Hellige Ånd og taler til hjertet til en gammel mann: Simeon, et medlem av Guds folk, oppdratt i forventning og håp. Han lengter etter at Guds løfter til Israel skal oppfylles, slik profetene har forutsagt.
Simeon fornemmer Herrens Salvede i tempelet, han ser lyset som skinner blant folkeslagene som vandrer i mørket (jf. Jes 9,1), og han går for å møte barnet som, ifølge profeten Jesaja, er «født for oss», han er Sønnen som er «gitt til oss», Fredsfyrsten (Jes 9,5).
Simeon omfavner det lille, hjelpeløse barnet som hviler i armene hans, men det er i virkeligheten han selv som finner trøst og livets oppfyllelse idet han holder barnet nært inntil seg. Han uttrykker dette i en lovsang full av takknemlighet, en bønn som i Kirken har blitt aftenbønnens faste ordlyd:
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,
slik som du har lovet.
For mine øyne har sett din frelse,
som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
et lys til åpenbaring for folkeslagene
og ditt folk Israel til ære.» (Luk 2,29-32)
Simeon synger gleden til dem som har sett, som har gjenkjent ham, og som kan videreformidle møtet med Israels og folkenes frelser. Han er et vitne om en tro som er mottatt som gave og formidlet videre; et vitne om et håp som ikke skuffer; et vitne om Guds kjærlighet, som fyller menneskets hjerte med glede og fred. Fylt av denne åndelige trøsten ser den gamle Simeon ikke døden som en slutt, men som en fullendelse; han venter på den som en «søster» – ikke som noe som utsletter, men som leder inn i det sanne livet han allerede har fått en forsmak på, og som han tror på.
To eldre vitner forkynner frelsen
Simeon var ikke alene om å se frelsen legemliggjort i barnet Jesus denne dagen. Det samme skjedde med Anna, en kvinne på over åtti år, en enke som var helt viet til tjeneste i tempelet og innviet til bønn. Da hun så barnet, skriver paven, priste hun Israels Gud, som hadde løskjøpt sitt folk nettopp i dette barnet. Hun delte budskapet med andre og formidlet profetordet videre med stor generøsitet.
Disse to eldre menneskers lovsang over forløsningen ble dermed en proklamasjon av jubelåret – ikke bare for folket, men for hele verden. Håpet ble tent på nytt i hjertene i Jerusalems tempel, for Kristus, vårt håp, hadde trådt inn i det.
Et kall til etterfølgelse
Disse «pilegrimene av håp» har blikk som ser bortenfor det synlige. De evner å gjenkjenne Guds nærvær i det små, tar imot hans besøk med glede, og tenner håpet på nytt i sine brødres og søstres hjerter.
Les også:
Vismennenes reise: Tilbedelse og håp hos den nyfødte kongen
Les katekesen på engelsk