Hvor skal du i helga? Trosopplæring i et mangfoldig Norge

Hvor skal du i helga? er spørsmålet som åpner døren til en ny bok om trosopplæring i moskeer og katolske menigheter i Norge. Forsker Marta Bivand Erdal deler innsikt fra et unikt forskningsprosjekt som gir et sjeldent innblikk i barns møte med både tro og skole i en mangfoldig virkelighet.

Av sr Anne Bente Hadland, 5. juni 2025

Aktuelt: Intervju med Marta Bivand Erdal

Marta Bivand Erdal er én av 13 forskere som nettopp har kommet ut med boken «Hvor skal du i helga?» – som tar for seg trosopplæring i moskeer og katolske kirker. Hvorfor moskeer og katolske kirker? Fordi de er største religiøse minoritetsgruppene i Norge med henholdsvis 190.000 og 166.000 registrerte medlemmer, til sammen 6,3% av befolkningen. 

«Hvor skal du i helga?» er et vanlig spørsmål, men svaret fra unge katolikker og muslimer kan være et annet enn forventet. I helgene tar de gjerne del i trosopplæring og bønn i sine respektive trossamfunn. 

Forskerne, som i det store og hele jobber med lærerutdanning, har intervjuet og fulgt elever i fire moskeer, fire katolske menigheter og 8 skoler gjennom et helt år – halvparten av moskeene/menighetene ligger i Stor-Oslo, halvparten i distriktene. Første del av boken dreier seg om skolen som mangfoldsarena, andre del trossamfunn som læringsarena. 

På katolsk hold har de fulgt barn og unge i 1. kommunions- og konfirmantundervisning. Barn og unge, der et stort flertall, men ikke alle, er barn eller barnebarn av migranter. De har blant annet undersøkt hvordan de forholder seg til to ulike former for religionsundervisning; den praksisnære trosopplæringen i menigheten og KRLE-faget i skolen som har et mer distansert forhold til religionen. 

Professor Anders Aschim ved Universitetet i Innlandet sier at elevene de har intervjuet, gir uttrykk for å like KRLE-faget, men etterlyser mer undervisning om egen tro. Muslimene synes faget blir for kristent, katolikkene at faget har protestantisk slagside. Men de har ikke vanskelig for å forholde seg til to ulike former for religionsundervisning. De forstår forskjellen: på skolen er det religion som fenomen som er i fokus, i moskeen eller kirken undervises de for å bli religiøse. I skolen er det teorien som dominerer, mens trosopplæringen er mer praktisk. 

Boken formidler resultater fra forskningsprosjektet FAITHED –  «Ikkje-formell trusopplæring, offentleg skole og religiøse minoritetar i Noreg» – som nettopp ser på barn og unge med minoritetsbakgrunn, forholdet mellom religionsundervisning i skolen og trosopplæring i trossamfunnene. Boken, som primært er myntet på lærere og lærerstudenter innenfor KRLE, har interessant stoff for andre også. 

Forskerne i prosjektet har litt ulik faglig bakgrunn, kristendom, en ordinert prest, flere samfunnsforskere og én geograf! De dekker altså et bredt spekter, og én av dem – geografen – er også katolikk og burde være kjent for flere, kirkelig aktiv som hun er og har vært gjennom mange år.

Marta Bivand Erdal, forsker og mor, katolikk og kateket, dessuten halvt polsk, halvt engelsk, men stort sett oppvokst i Norge. Hvordan var det å se på Den katolske kirke med forskerøyne og utenforblikk? Var det mulig?

Jeg har jobbet mye med migrasjon i Norge og i Asia, blant annet med polske arbeidsinnvandrere. Da har jeg jo språket til felles med de jeg snakker med. Vi har alle noen briller som betyr noe i møtet med ting vi erfarer eller utforsker, som gjør at vi ser ting mer eller mindre innenfra eller utenfra. Men denne situasjonen, med å jobbe med flere forskere over tid med forskning i og om Den katolske kirke  var ny for meg. 

Det var utrolig fint å jobbe med forskere som har et annet syn på den katolske kirke enn meg. Vi var fem forskere, jeg eneste katolikk, noen som er kristne og andre som ikke er det. Det var berikende for meg personlig, men også for forskningen. 

Hva tror vi at vi ser? Hva observerer vi? Hva reagerer vi på? Det var veldig nyttig å ha med en yngre kollega som ikke har noe forhold til dette i det hele tatt som kunne spørre: hva er dette, hvorfor gjør de sånn? Det var en øyeåpner. Jeg for min del måtte tenke over: Hva sier jeg som forskerkollega, hva sier jeg som katolikk? 

Har du selv lært noe av dette forskningsprosjektet?

Ja, det vil jeg si – Det har vært fint å se hvordan forskerne er blitt møtt av prester som åpnet for oss og lot oss snakke med kateketer og foreldre om deres erfaringer. Dette er kunnskap få utenfor Kirken har, men dette kan være nyttig blant annet for lærerutdanningen. Prestene er ikke ukjent med KRLE-faget, det er for eksempel vanlig at skoleklasser kommer på besøk og får omvisning i kirkene. 

Det var interessant for meg å møte kirken litt utenfra, og gledelig at mine kolleger har erfart at de har fått lov å komme inn og henge rundt. Det er et annet møte med kirken enn det jeg normalt har.

Kollegaene mine snakket mye om fellesskapsdimensjonen. Vi katolikker tenker på kirken som Kristi mystiske legeme, ikke sant, men at ikke-katolske kolleger og andre som ikke har en kristen tro, erfarer dette, det både overrasket og gledet meg. Vi fulgte konfirmantundervisning og 1. kommunionsundervisning gjennom et år. Vi fulgte samme gruppe over tid og så utviklingen; hva skjer med en gruppe som har vært på helg sammen… Kollegaene mine ble berørt av det fellesskapet i troen som de så.

Jeg må si jeg smilte litt under presentasjonen da de kom inn på rommets betydning og kreativiteten i bruk av rom. Jeg vet jo selv hvor mye tid jeg har brukt på å bære stoler og bord for å få til noe som kan fungere i en undervisningssituasjon. Her ble plassmangelen teoretisert – 

Ja, det er jo et utenfrablikk på romsituasjonen. I mange av våre menigheter er det ingen undervisningslokaler, man bruker det man har, så kateketene er gode på å omorganisere og flytte møbler. Det er trangt, og katekesen drives av mennesker med dårlig tid og god vilje, det er utrolig mye kreativitet, og av og til også litt kaos. 

Det var også en spenning å merke mellom dem som vektlegger kunnskap, og dem som gjerne vil at barna skal ha lyst å komme tilbake. Det er satt på spissen, selvsagt, for begge deler er avgjørende. Men hvordan prioriterer man den knappe tiden? Katekese er krevende arbeid, det er stor forskjell i forutsetningen hos deltagerne, i forhold til hvor godt kjent de er med sin eller familiens katolske tro. 

Kultur, språk og tro, er også tematisert. Hva kan du si om det?

Vi gikk ikke inn for å observere katekesen på flere språk, men fulgte norsk-språklig katekese i de fire menighetene. Jeg var litt innom katekese på polsk også, og mange ting er jo veldig parallelt. I de fleste menighetene er norsk hovedspråket, man forsøker å samle seg om et godt tilbud for alle. Men i noen menigheter er den polske gruppen veldig stor, og man må allikevel dele seg på grunn av plassmangel, og da kan det bli språkgrupper. 

Vi ser at det gis katekese på polsk og av og til vietnamesisk til 1. kommunion, men til konfirmasjon er det for det meste felles på norsk. Det er en type «både og -tilnærming» – altså både norsk og polsk, for eksempel, og det tror jeg vi må leve med en stund til, selv om barna er født i Norge og snakker utmerket norsk. Vi så blant kateketene vi intervjuet at det var en stor åpenhet for at barna gjerne måtte be på polsk eller det språket de ba på hjemme, så kunne man be sammen likevel i katekesen, og bli kjent med bønnene på norsk også. Det trengs en bevissthet rundt disse tingene hos alle, en åpenhet for helgenfester og kulturelle uttrykk som er mindre kjent, som vi må anerkjenne og som vi godt kan være nysgjerrig på.  

Polsk og resten er vel en dekkende beskrivelse av situasjonen i våre menigheter? Ja, det kan man si. Det er en god blanding blant katekesedeltakerne, litt forskjellig fra menighet til menighet – men stort sett finner man jo både dem med familie fra Polen og Filippinene, Vietnam og gjerne Sri Lanka og Eritrea også. Samtidig er det færre med litauisk bakgrunn enn man kunne anta – og utrolig mange har en irsk bestemor, en tysk far, en nederlandsk mor, eller er barn eller barnebarn av konvertitter fra hele landet.   

Noen mener kanskje at prosesser med å kna det katolske Norge mer sammen på norsk går for langsomt – jeg tenker at det er klokt å skyndte seg langsomt. For, unge katolikker er ofte den eneste katolikken i klassen. Har det da en verdi å møte andre unge trosfeller, som også har foreldre med samme morsmål? Det er klart det kan være viktig å få lov å henge litt sammen. Vi vet og at det er viktig i fortsettelsen at unge katolikker knytter vennskap med trosfeller. Selvsagt bør det skje ut ifra et «både-og» prinsipp, uten at noen grupper lukker seg. Så lenge det er premisset, tror jeg man skal trå varsomt, og heller se hvordan man skaper felles møteplasser på tvers, slik mange menigheter gjør med f.eks. Corpus Christi prosesjoner.

Noen av ungdommene vi intervjuet, uttrykte at troen betyr noe for dem eksistensielt. Det synes ikke alltid på dem, men vi må jo stole på at de gavene de får, forblir i dem. Et spørsmål jeg sitter igjen med, fra denne forskningen, men også som mor og kateket er: hvor godt klarer vi å ta vare på de unge som blir konfirmert? Det er en pastoral utfordring.

Hvem kan ha nytte av denne boken?  

Boken kan bidra til å gi kunnskap mange i dagens Norge ikke kjenner, men som beskriver ting som er viktig i manges liv. Sånn sett håper jeg den leses bredt av mange. For uvitenheten er ofte ganske stor. Katolsk kristendom drukner litt i alt det andre. Det gjelder for øvrig også barna og de unge i katekesen; de sliter litt med å plassere sin egen kristne tro i forhold til en annen kristen kontekst. Så, først og fremst lærerstudenter og lærere i skolen, og andre som møter barn og unge i sitt arbeid. 

Men boken er skrevet slik at den skal kunne leses av dem som er nysgjerrige på temaet. Jeg tror noen av kapitlene vil interessere de mer engasjerte kateketene, og katolikker som er lærere selv, og noen av dem er jo også kateketer. 

Boken kan lastes ned gratis her.

Les også:
https://www.vl.no/kultur/barn-onsker-at-klassekameratar-forstar-seg-betre-pa-deira-religion/9786747
https://www.dagen.no/kultur/ny-bok-katolske-og-muslimske-elevar-positive-til-krle-faget/1438047