Pavene med navnet Leo i Den katolske kirkes historie 

Navnet Leo har en lang og symboltung historie i Den katolske kirke. Gjennom århundrene har fjorten paver båret dette navnet – flere av dem helgener – og deres pontifikater har vært preget av tydelig lederskap, teologisk styrke og et sterkt engasjement for troens kjerne. Med valget av Leo XIV føres denne arven videre i en tid preget av nye utfordringer.

Av Diego López Colín 8. mai 2025

Kardinal Robert Prevost (69) er valgt til Den katolske kirkes 267. pave, og har valgt å ta navnet Leo XIV. Hva symboliserer valget av dette navnet?

Selv om det ikke finnes offisielle regler for valg av pavenavn, har tradisjonen – som går tilbake til det sjette århundret – vært at navnet gjenspeiler enten den oppgaven den nye paven ønsker å påta seg, eller en hyllest til en tidligere pave hvis virke han ønsker å videreføre.

Den første som tok et annet navn enn sitt fødenavn, var Johannes II i år 533, som valgte bort navnet Mercurius på grunn av dets hedenske opprinnelse, og slik skapte en presedens som har holdt seg frem til i dag.

Leo er et av de mest symbolske navnene i pavens historie. Med Prevost har navnet vært brukt fjorten ganger, like ofte som navnet Klemens, men fortsatt færre enn Johannes (23 ganger), Gregor og Benedikt (16 ganger hver). Fem av pavene med navnet Leo er blitt kanonisert.

Pavene som har båret navnet Leo kjennetegnes gjerne av et tydelig lederskap, en klar lære og et sterkt engasjement for å forsvare troen og menneskets verdighet.

Blant de mest fremtredende finner vi Leo I, kjent som «den store», og Leo XIII. Begge sto overfor betydelige utfordringer: den første møtte barbarinvasjoner og teologiske kontroverser på 400-tallet, mens Leo XIII konfronterte sosiale og kulturelle utfordringer i den moderne tidsalder.

Paver som har båret navnet Leo

• Den hellige Leo den store (440–461) Født i Italia. Ifølge tradisjonen ble han sendt til Frankrike som ambassadør for å mekle i en konflikt som truet med å utvikle seg til borgerkrig. Under oppdraget fikk han budskapet om at han var valgt til pave.

I løpet av sitt 21-årige pontifikat møtte Leo enorme utfordringer: invasjoner som truet med å ødelegge Roma, og interne splittelser skapt av kjetterske bevegelser. Hans lederskap og fasthet sikret ham stor respekt blant Romas innbyggere. Under hans styre begynte ideen om paven som den viktigste biskoppelige autoriteten i kristenheten å feste seg.

• Den hellige Leo II (682–683) Hans pontifikat varte mindre enn ett år, men fokuserte på å bekrefte vedtakene fra det sjette økumeniske konsil mot den monotelittiske vranglæren. Leo II lyktes også med betydelige diplomatiske gjennombrudd overfor det bysantinske riket, blant annet gjennom reduksjon av tributter til paven og opphevelse av ediktet som ga autonomi til erkebiskopen av Ravenna. Han ble husket som en rettferdig og lærd pave.

• Den hellige Leo III (795–816) Han spilte en nøkkelrolle i Europas historie ved å krone Karl den store til keiser av Det hellige romerske rike på juledagen i år 800, en handling som symbolsk markerte gjenopprettelsen av Vestens rike. I 799 overlevde han et drapsforsøk. Han ble kanonisert i 1673.

• Den hellige Leo IV (847–855) Leo IV ble valgt etter et angrep på Roma i 846. Hans pontifikat fokuserte på byens forsvar og gjenoppbygging, inkludert restaurering av ødelagte kirker. Han kalte sammen synoder for å styrke kirkelig disiplin og håndterte spenninger både med vestlige bispedømmer og med patriarkatet i Konstantinopel.

• Leo V (903) Lite er kjent om hans liv. Omstendighetene rundt hans død er usikre; han kan ha dødd i fengsel eller i et kloster.

• Leo VI (928–929)
Hans pontifikat varte omtrent syv måneder, sannsynligvis fra midten eller begynnelsen av 928 til starten av 929. Han videreførte den kirkelige innsatsen i Dalmatia som ble startet av hans forgjenger, Johannes X.

• Leo VII (936–939) Trolig benediktinermunk, valgt til pave 3. januar 936. Hans forsonende stil preget et kort, men stabilt pontifikat. Han døde 13. juli 939.

• Leo VIII (964–965) Han ble utnevnt til pave av keiser Otto I etter at Johannes XII var blitt avsatt. Leo VIII tiltrådte embedet under turbulente forhold. Hans pontifikat var kort, og han etterlot seg ingen betydelige handlinger.

• Den hellige Leo IX (1049–1054) Bruno av Egisheim-Dagsburg i Alsace var biskop av Toul i to tiår før han ble valgt til pave. Han var den første paven vi med sikkerhet vet tok navnet Leo. Han var en tydelig forkjemper for kirkelige reformer: bekjempet simoni, forsvarte sølibatet og fremmet felleslivet blant presteskapet. Hans pontifikat la viktige grunnsteiner for den gregorianske reformen. Han døde 19. april 1054, kort tid før det store skisma mellom øst- og vestkirken.

• Leo X (1513–1521) Giovanni di Lorenzo de’ Medici tok navnet Leo X da han ble pave. Hans pontifikat huskes for renessansens kunstneriske prakt, da han var beskytter av kunstnere som Rafael og Michelangelo. Han er også kjent for sin rolle i oppstarten av reformasjonen, som følge av hans harde respons på Martin Luthers kritikk av avlatshandelen brukt til finansiering av Peterskirken.

• Leo XI (1605) Alessandro Ottaviano de’ Medici ble valgt til pave 1. april 1605, men døde etter kun 27 dager. Han var grandnevø av Leo X.

• Leo XII (1823–1829) Annibale della Genga, senere Leo XII, fokuserte på moralske reformer innen den romerske kurie, kampen mot protestantismen og fornyelsen av det religiøse livet, særlig gjennom jubileet i 1825. Hans styre ble imidlertid også preget av en restriktiv politikk overfor jødene, og han etterlot en vanskelig situasjon til sin etterfølger i en periode med omfattende sosiale og politiske endringer.

• Leo XIII (1878–1903) Vincenzo Gioacchino Pecci ble valgt til pave som 68-åring etter et kort konklave, og valgte navnet Leo XIII. Hans lange pontifikat på 26 år var preget av et sterkt engasjement for fattige og arbeideres rettigheter.

Hans encyklika Rerum Novarum (1891) la grunnlaget for Kirkens sosiallære. Han forsvarte sosial rettferdighet mot utnyttelse, fremmet studiet av den hellige Thomas av Aquino, og arbeidet for enhet med kirkene i øst.

Leo XIII satte også varige spor i Vatikanets diplomati og forbedret forholdet til flere europeiske stater. I 1883 åpnet han Vatikanets arkiver for akademiske studier og styrket dermed historisk transparens.

Han publiserte elleve encyklikaer om den hellige rosenkrans og godkjente to nye skapularer, noe som førte til at han fikk tittelen «Rosenkransens pave».