Den ydmyke gesten i den nikenske trosbekjennelsen

KOMMENTAR: Denne høytidelige gesten av ærbødighet og ydmykhet knytter katolikker tettere til deres ortodokse brødre og søstre i øst, og peker mot den åndelige rikdommen pave Leo XIV fremhever som avgjørende for hele Kirken.

Av Matthew Becklo

I sin tale til deltakerne under Jubileet for de orientalske kirker den 14. mai fremhevet pave Leo XIV de åndelige og liturgiske skattene fra kristendommens østlige tradisjoner: deres dype respekt for mysteriet, undringen over «frelsens skjønnhet», den «absolutte forrangen til Gud», mystagogi, og en kontinuerlig praksis av «forbønn, bot, faste og sorg over egne og hele menneskehetens synder (penthos)». Ifølge pave Leo er disse tradisjonene en viktig åndelig medisin også for kristne i Vesten. Han understreket: «Kirken trenger dere.»

Selv om pave Leos ord var rettet mot de østlige katolske kirkene, hadde budskapet en bredere betydning i den åndelige atmosfæren som preger 2025.

Den 20. mai ble 1700-årsjubileet for det første konsilet i Nikea (år 325) markert – et viktig høydepunkt i et år preget av intensivert dialog mellom katolske og ortodokse kristne, som har vært formelt adskilt siden det store skismaet i 1054. Den første personen pave Leo hilste på etter sin innsettelsesmesse den 18. mai var den økumeniske patriarken Bartholomeos av Konstantinopel. Dagen etter understreket pave Leo, med patriark Bartholomeos til stede, at «gjenopprettelsen av full enhet blant alle kristne» er en hovedprioritet i hans pontifikat. Det er forventet at den nye biskopen av Roma snart vil besøke Nikea for å minnes konsilet sammen med patriarken.

Håpet om enhet mellom kristendommens «to lunger» er stadig mer merkbart – særlig fordi pave Leo, med sitt bispemotto fra den hellige Augustin, «I den Ene er vi ett», allerede har satt kristen enhet som et kjerneanliggende. Mens vi venter og ber om en slik gjenforening, kan vestlige katolikker allerede nå styrke båndene til sine ortodokse brødre og søstre ved å ta i bruk den åndelige rikdommen pave Leo har løftet frem.

Denne åndelige medisinen finnes i mange former, fra deltakelse i bysantinsk-katolske liturgier til fordypning i skattkammeret av ortodokse hymner eller bruk av Jesusbønnen (tilgjengelig i lange gjentagelser på flere språk på YouTube). Men katolikker kan også bevisst bruke elementer fra sin egen tradisjon som harmonerer med den mystiske dybden i østlig kristendom.

Et slikt element er den «dype bukkingen»: at vi bøyer oss med hele kroppen – fra livet og ned, ikke bare hodet – som et uttrykk for dyp ærbødighet og ydmykhet overfor Gud. Prostrasjoner og bøyninger spiller en sentral rolle i ortodokse gudstjenester. Historikeren Diarmaid McCulloch antyder at til og med den islamske praksisen med å bøye seg helt ned på bønnetepper trolig har røtter i tidlig syrisk kristendom.

Også i den romerske messen foreskrives det dype bukkinger eller bøyninger på bestemte tidspunkt. En særlig viktig bøyning, som gjelder alle troende – både geistlige og lekfolk – foretas under resitasjonen av trosbekjennelsen. Denne trosbekjennelsen ble først formulert ved konsilet i Nikea for 1700 år siden og senere justert i 381. Missalet gir denne instruksen etter ordene «For oss mennesker og for vår frelse steg han ned fra himmelen»: «Ved ordene som følger, inntil og med og er blitt menneske, bukker alle» (Ordning for messen 18; GIRM 137, 275.b).

Unntakene fra denne regelen er 25. mars og 25. desember, høytidene for Herrens bebudelse og Herrens fødsel. Ved disse anledningene oppfordres de troende til å knele ned på gulvet – en gjeninnføring av en eldre praksis fra den tradisjonelle romerske ritus.

Ved disse ordene i den nikenske trosbekjennelsen, som særskilt ledsages av en oppfordring til å bøye seg, minnes vi kristendommens dype sannhet, selve kjernen i evangeliet: Den allmektige, evige Gud, Skaperen av universet, ble menneske – og ikke bare menneske, men et hjelpeløst barn båret av en fattig mor.

Ved denne ydmyke nedstigningen av Guds Ord til verden – når Gud selv bøyer seg ned til verden – blir vi, som pave Leo XIV formulerte det, «helbredet, guddommeliggjort og løftet til himmelens høyder». 

Likevel er det lett å få inntrykk av at denne setningen ikke har noen spesiell betydning i en vanlig menighet, særlig i vestlige land. Kanskje vil noen utføre den dype bukkingen eller i det minste respektfullt bøye hodet, men flertallet gjør ingenting.

Mange katolikker, enten på grunn av mangelfull katekese, dårlige eksempler eller begge deler, er kanskje ikke engang klar over at de skal bøye seg. Men det skal de faktisk, og de som kjenner denne praksisen bør dele den og være gode eksempler. Noen tenker kanskje at det ikke har særlig betydning. Men det har det absolutt, ikke bare fordi inkarnasjonen er en sentral sannhet, men også fordi det vi gjør fysisk i bønn – noe de syv sakramentene og mange liturgiske handlinger understreker – former vår tro og måten vi tror på (Lex orandi, lex credendi). Enkelte bekymrer seg kanskje for at det vil virke som om de trekker oppmerksomhet mot sin egen fromhet. Men i virkeligheten retter en slik gest, når den gjøres i oppriktig bønn, oppmerksomheten bort fra en selv og mot de hellige ordene vi uttaler og det guddommelige Ordet de peker på. Denne disiplinerte formen for kroppslig bønn kan føles mer naturlig i Østen, men den er også dypt forankret i Vestens tradisjon, klar til å vekkes – kanskje gjennom påvirkning utenfra, om ikke innenfra.

Pave Leo XIV har rett: Kirken trenger Østen – kanskje mer nå enn noen gang. Gjenforeningen av de katolske og ortodokse kirkene vil kreve at begge sider bøyer seg dypt for hverandre: en villighet til å legge bort egne fordommer og klager, og heller være åpne og lydhøre for Guds Ånd som vi alle har mottatt, i stedet for å følge splittelsen og anklagen fra verdens ånd (1 Kor 2,12).

I mellomtiden kan vi begynne i det små, ved å sammen med våre østlige brødre og søstre bøye oss dypt overfor Ham som først så dypt bøyde seg ned til oss.