Hvorfor feirer kristne påske på forskjellige datoer?

Hvorfor feirer kristne påske på forskjellige datoer? Dette spørsmålet har skapt undring i århundrer. Årsakene ligger i historiske kalenderreformer, liturgiske tradisjoner og astronomiske beregninger. Påsken er kristendommens viktigste høytid, men splittelsen i datoer synliggjør dype forskjeller mellom østlige og vestlige kirkesamfunn.

Av Victoria Cardiel, 10. april 2025

Påsken er kristendommens viktigste høytid, men paradoksalt nok feirer ikke alle kristne den på samme dato. Årsaken ligger hovedsakelig i astronomiske og kalendermessige forhold som har utviklet seg gjennom historien.

Ifølge priorinnen ved Monasterio de la Conversión (De augustinske søstrenes kloster i Madrid), Carolina Blázquez, feires «den kristne påsken med utgangspunkt i den jødiske påsken», siden Jesu lidelse, død og oppstandelse historisk fant sted under denne høytiden. Den jødiske påsken faller på den 14. dagen i måneden Nissan etter den hebraiske månekalenderen, som varierer mellom mars og april.

Tidlige kristne brukte 21. mars som utgangspunkt for å beregne påskedatoen, da dette ble regnet som vårjevndøgn. Men, som Blázquez forklarer, «stemmer dette ikke alltid med de astronomiske forholdene, og datoen kan variere med noen dager». Denne usikkerheten førte til at to ulike kriterier tradisjonelt har blitt brukt, noe som skapte ulikheter mellom kristne tradisjoner.

Kalenderens splittelse

Kirkemøtet i Nikea i år 325 forsøkte å etablere et enhetlig kriterium for beregning av påskedatoen, som ble bestemt til søndagen etter den første fullmånen etter vårjevndøgn. Dette første økumeniske konsilet, som samlet biskoper fra hele kristenheten i Nikea (dagens İznik i Tyrkia), la også grunnlaget for enhet og konsensus i Kirken. I rundt 1300 år feiret kristne påsken på samme dato.

På 1500-tallet innførte pave Gregor XIII en kalenderreform som førte til en ny splittelse. Tidligere hadde man brukt den julianske kalenderen, innført av Romerriket, men etter hvert oppsto et avvik på ti dager på grunn av astronomiske unøyaktigheter. Den gregorianske kalenderen korrigerte dette ved å fjerne tidsavviket.

Likevel beholdt de ortodokse kirkene den julianske kalenderen for liturgiske feiringer, selv om de over tid har tatt i bruk den gregorianske kalenderen i sivile sammenhenger. Ifølge Blázquez «er forskjellen mellom de to tradisjonene i dag på omtrent 13 dager». Derfor feirer katolikker og protestanter påske etter den gregorianske kalenderen, mens ortodokse følger den julianske.

Datoen som hinder for kristen enhet

Mange ser denne ulikheten som et økumenisk problem. Pave Frans har ved flere anledninger uttrykt behovet for å enes om en felles dato. I en offentlig uttalelse i Lateranbasilikaen uttalte han spøkefullt at dersom man kun følger det ortodokse kriteriet, «kommer vi til slutt til å feire påske i august».

Eksperter har påpekt at dette ikke vil skje før om rundt 400 år, men pavens uttalelse synliggjør det økende tidsavviket for de ortodokse, som fortsatt bruker den julianske kalenderen liturgisk.

Økumeniske miljøer har derfor lansert ulike forslag for å løse problemet. De ortodokse foreslår å bruke rent astronomiske beregninger basert på Jerusalems meridian, ettersom «Jesus døde i Jerusalem og det ville være et samlende kriterium». Et annet uoffisielt forslag fra pave Frans er å fastsette en fast dato for påsken, for eksempel andre søndag i april. Blázquez understreker imidlertid at «for ortodokse er koblingen til de astronomiske syklusene svært viktig, da påskeliturgien er sterkt knyttet til fullmånen og symbolikken om lyset som overvinner mørket».

En fremtid med felles påskefeiring?

Utover de astronomiske og kalendermessige hensynene ville det å bli enige om én felles dato innebære et stort steg på veien mot kristen enhet. Blázquez påpeker at «da kalenderen ble endret på 1500-tallet, eksisterte allerede skillet mellom Øst- og Vestkirken, og ortodokse var derfor ikke med på beslutningen».

Å bli enige om én felles dato i dag ville være et tydelig tegn på forsoning. «Pave Frans insisterer med rette på at det å feire påske på forskjellige datoer er et antivitnesbyrd», sier Blázquez, og legger til: «Hvilket sterkt vitnesbyrd ville det ikke være om hver kristen, i sin menighet, sitt kloster eller sitt hjem, kunne feire oppstandelsen og samtidig vite at alle verdens kristne gjør det samme.»