Pave Frans’ tale til den finske økumeniske delegasjonen

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro, Vatican News, 21. januar 2025

Andre dag i bønneuken for kristen enhet er minnedag for den hellige Henrik av Finland. Hvert år blir både Henrik og bønneuken markert ved at en økumenisk delegasjon fra Finland drar sammen på pilegrimsferd til Roma og møter paven.

Kjære brødre og søstre, god dag!

En hjertelig hilsen til hver enkelt av dere! Som økumenisk delegasjon er dere også i år kommet til Roma i anledning den hellige Henriks fest. Især hilser jeg det nye overhodet for Den finske ortodokse kirke, erkebiskop Elia over Helsinki og hele Finland, biskop Raimo Goyarrola av Helsinki bispedømme og deg, biskop Matti Salomäki.

Ærede bror i Kristus, jeg er takknemlig for de tanker og følelser som du, på vegne av alle de lutherske, katolske og ortodokse deltakerne, har tilkjennegitt overfor meg, og for gaven, som er blitt valgt med stor omhu. Som «håpets pilegrimer» vandrer vi sammen i dette jubelåret 2025. På denne trosreisen blir vi styrket av noen ord fra Brevet til hebreerne: «La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av håpet, for han som ga løftet, er trofast» (Hebr 10,23). Vandre i håpet!

Den hellige Henrik er så å si et ikon av dette håpet, som har sin trygge og stabile grunnvoll i Gud. Som budbærer for fred oppfordrer den hellige Henrik oss til aldri å slutte å be for fredens gave, som er like dyrebar som den er skrøpelig. Vi må be for fred! Samtidig er Finlands skytshelgen et symbol på gudgitt enhet, for hans fest fortsetter å forene kristne fra forskjellige Kirker og Kirkelige fellesskap i felles lovprisning av Gud.

Det faktum at deres pilegrimsferd til Roma ledsages av kor som ærer den ene og treenige Gud med musikk er et vakkert tegn på doksologisk økumenikk. Takk til koret, takk! Den som synger, ber to ganger! Jeg takker dere, Cappella Sanctae Mariae, for denne verdifulle tjenesten!

Om vi nå holder oss til musikk, kan vi si at den nikenske trosbekjennelsen, som vi alle har felles, er et ualminnelig «trospartitur». Og denne «sannhetens symfoni» er Jesus Kristus selv, symfoniens sentrum. Han er sannheten som ble kjød: sann Gud og sant menneske, vår Herre og Frelser. Enhver som lytter til denne «sannhetens symfoni» – ikke bare med ørene, men med hjertet – vil bli berørt av Guds mysterium, han som strekker seg ut til oss, full av kjærlighet, i sin Sønn. Og på denne trofaste kjærligheten bygger det håp som ikke skuffer! Glem aldri dette: Håpet skuffer ikke. For «verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 8,38–39).

Å vitne om denne inkarnerte kjærligheten er vårt økumeniske kall, i fellesskapet av alle døpte. Derfor vil jeg nå be dere bli med på å uttrykke dette vårt kall ved at vi sammen fremsier Fadervår, med barnlig tillitsfullhet, hver enkelt på sitt eget språk. Og takk for besøket!

[Fadervår]

Og må Gud velsigne oss alle! Amen.