Flammenes vokter, flammenes bekjemper

Av sr Ragnhild Marie Bjelland, 10. mars 2025

Miraklet da Notre Dame brant

Da Notre Dame brant syntes selve himmelen stå i brann, denne aprilkvelden glødet himmelen som et åpent sår, og den vakre nesten tusen år katedralen skrek og jamret seg i flammene som tok mer og mer tak. Røyken steg som bønner mot stjernene, og menneskene på gatene så vantro på at den vakre katedralen syntes å bli fortært av flammer. De eldgamle trekonstruksjonene i taket knaket og knaset som døende trær.

I dette infernoet var de der, brannkorpset, innkalt fra hele Paris og omegnen – og han var der – brannmannen, presten, brannmannspresten. I Frankrike har alle brannkorps en prest, en brannmannsprest.   

Pater Fournier, som han heter, utførte en bragd skal bli husket og kanskje var den helt avgjørende?  

Han var en av dem som stormet inn da de fleste brannmennene kanskje trodde de måtte trekke seg tilbake, at kampen mot flammene kanskje var tapt. Han stormet inn, ikke for å redde stein, ikke for å redde glass – men for å redde det usynlige, det helt uerstattelige: Kristi nærvær i alterets sakrament.

Gjennom mørket og røyken fant pateren veien til tabernaklet hvor det hellige sakrament hvilte. Hendene hans, så vant til å løfte slanger og økser, bar nå forsiktig troens skatt. Plikt, kall og tro smeltet sammen i denne gjerningen – en brannmann, en vokter, og nå en bærer av det hellige.

Vitnesbyrdet hans var sterkt, det var gripende; «Jeg reddet Jesus», sa han, «jeg ville ikke at Herren skulle brenne inne». På vei ut av kirken så han nordtårnet som var begynt å brenne, her henger klokkene. Om tårnet skulle bli flammenes offer, ville det rase sammen og med det kanskje hele kirken.

Presten stoppet opp, han så på tårnet, han så på sakramentet og sa: «Nå har jeg reddet deg, Jesus, nå må du redde katedralen.»

Ilden stoppet.  

Da han steg ut igjen, med sakramentet trygt i sine hender, vek flammene tilbake. Ikke alt kunne brenne.

Vår Frues kirke var reddet.

Nå, i 2025, står hun der, kirken – tilbakeført til all sin glans.  

For noen er heltemot et valg, for andre en nødvendighet. Og i denne natten, da Notre Dame brant, var det en mann, en prest, som gikk inn i ilden – ikke bare for å redde en kirke, Vår Frues kirke – han gikk inn for å redde selve hennes hjerte.