Caritas og økonomien: Hva skjer når bistanden kuttes?

Av sr Anne Bente Hadland, 22. februar 2025

Vi rekker et intervju med Caritas’ generalsekretær, Ingrid Rosendorf Joys, mens hun er hjemom og vasker klær. Hun har hatt en “kjempefin tur” til Sri Lanka i ni dager, i skrivende stund er det torsdag, hun er nettopp kommet hjem og reiser igjen tidlig søndag morgen til Colombia, og deretter til Cuba. Engasjementet er stort, og det er ufattelig mye å fortelle om prosjektene, men nå er det penger det gjelder. Bråstoppet i statlige midler fra USA gjennom USAID og stopp i partnerskapsavtalen med NORAD, er to dårlige nyheter for Caritas. 

Først til USAID: Hva ligger til grunn for at Trump-administrasjonen har strupt hele ordningen og hvordan rammer det Caritas’ virksomhet?

Det rammer ikke Caritas Norge direkte, men det at opp mot 40 % av all global bistand bare skrus av, har dramatiske konsekvenser. Vi hadde et online-møte med alle lederne i Caritas-nettverket mens jeg var på Sri Lanka – 150 i tallet – og en av dem sa: “Verden som vi kjenner den er helt forandret.” Innen Caritas-nettverket er det folk som mister jobbene sine – det er snakk om tusener, og de har familier som rammes. Prosjekter stoppes opp, livreddende hjelp opphører. Det er så dramatisk at vi knapt klarer å ta det inn over oss.

Men når det gjelder USAID, så er det kommet kritikk mot prosjekter de har støttet, og det er sikkert berettiget, men da må man jo gå gjennom prosjektene, ikke bare strupe all bistand, det være seg HIV-medisin i Sør-Afrika, prosjekter i Ukraina, matsikkerhet i Malawi, det rammer bredt og vilkårlig. På kort sikt har det direkte konsekvenser for landene i sør, på lengre sikt kan man jo spørre seg: hva skjer når stater bryter sammen? Du får mer sult, mer uro både innen land og mellom stater, du får dårlige klimaløsninger. Alt dette vil føre til økt migrasjon, det er kontraproduktivt og veldig dramatisk.

Plutselig befinner vi oss i en situasjon hvor alt vi har tatt som selvsagt siden -60-tallet er snudd på hodet. Vi har levd i en stadig mer regelstyrt verden etter annen verdenskrig og fremover, med FN, overnasjonale strukturer, mellomnasjonale avtaler – alt dette er nå i spill.

Jeg var i Ukraina i november da Trump ble valgt. “Det blir russisk rulett”, var det en lokal kollega som sa, og det ser ut til å stemme.

Men rammer det Caritas Norge?

Caritas Norge får ikke støtte fra USAID, vi får støtte fra norske myndigheter; NORAD, UD.
Caritas USA (Catholic Relief Services CRS) får derimot store midler fra USAID, og i sør indirekte fra USAID via amerikanske Caritas, CRS. Jeg kan nevne ett prosjekt som nå må stoppes. På Sri Lanka har Caritas et prosjekt rettet mot indiske tamiler som ble hentet for å jobbe i plantasjene der for 200 år siden. De har fortsatt ikke borgerrettigheter som andre, de er veldig fattige, marginaliserte, har knapt tilbud om skolegang, dårlig helsetilbud. Direktøren i Caritas Sri Lanka sier de har 18 ansatte i prosjektet som går over fem av landets 13 bispedømmer. Disse mister jobben i tillegg til at prosjektene avsluttes. Prosjektet har uten tvil livets rett, men uten penger utenfra er det ikke mulig.

Situasjonen er dramatisk, for det er ikke én stat som kan fylle dette gapet som stansen av USAID har skapt. Likevel er det viktig at Norge og likesinnede land tar et større ansvar. Det er nå det gjelder. Vi ser stadig økende humanitære behov, religionsfriheten innskrenkes, det sivile rommet reduseres. Verden ser annerledes ut. Og pilene som pekte nedover hva fattigdom, skole, helse angår, er nå i ferd med å snu. Forskjellene øker igjen. Samtidig som hjelpen er mer politisert, giverlandene stiller økte krav til mottagerlandene, med Norge som et hederlig unntak.  Der er Norge i en positiv særklasse.

Dermed er vi over i neste spørsmål, nettopp norske myndigheters støtte til Caritas. Dere har nettopp mistet en avtale med NORAD? 

Ja, det dreier seg om en strategisk partnerskapsavtale, en femårsavtale som ga oss 33 mill i året. Det var en beskjeden sum sammenlignet med hva de store norske hjelpeorganisasjonene mottok, Røde Kors, Flyktningehjelpen, Kirkens nødhjelp osv. Vi fikk i underkant av 2 % av den felles potten. Vi søkte for en ny femårsperiode nå, og regnet med å få, men ble altså slettet. Det var for oss en svært overraskende beslutning, og selvsagt fortvilende for våre partnere som har gode humanitære resultater å vise til. Vi har fått positive signaler fra Norad og UD på vårt arbeid hele veien, og har nå bitt avspist med en ettårig utfasningsbevilgning.  

I begrunnelsen for avslaget står det at de andre organisasjonene har “en bredere geografisk tilstedeværelse og en mer relevant tematisk innretning”. Jeg har vanskelig for å se at noen av de andre organisasjonen har større utbredelse enn Caritas, kanskje med unntak av Røde Kors?

Denne avtalen er flyttet fra UD til NORAD, vi opplever vel at de har en litt annen tilnærming enn UD. Vi opplever at store Oslo-kontorer premieres – det slår dårlig ut for oss. Det er problematisk. De teller ansatte i Oslo og gir poeng, og da får vi høre at vi er for små, men vi jobber jo gjennom lokale partnere. Våre lokale partnere er faglige humanitære medarbeidere, vi flytter både makt, faglighet og penger så langt ut vi kan i tråd med norsk humanitær strategi hvor lokalt ledet utvikling en prioritet. Dette og bredden og størrelsen på vårt nettverk har vi kanskje ikke fått godt nok frem. 

Det er også slik at vi i Caritas Norge ikke sitter i alle internasjonale fora, men det gjør kanskje CAFOD (Caritas England og Wales) eller CRS. Vi er heller ikke de første til gå inn i betente politiske tema, men det er av hensyn til våre ansatte i konfliktområder. Vi har veldig mange føtter på bakken. Noen ganger kan kirkestrukturen brukes, Vatikanet, bispekonferanser, vi er tilstede helt, helt lokalt, ned til hvert enkelt lille samfunn og helt oppe på toppen i landet via kirkestrukturen og kirkelederne våre. Vi bruker direkte påvirkning. Altså direkte fortrolige samtaler med beslutningstakere og opinionsledere, som er mindre synlig, men mer effektiv.

Når andre hjelpeorganisasjoner skryter av at de har vært i Gaza siden 2000-tallet, så sier jeg velkommen etter, vi har vært der siden 1967. Caritas Jerusalem har 100 ansatte, vi har palestinere inne i Gaza. De holdt til der før 7. oktober, de var der under og de fortsetter nå. Og de kommer til å være der når gjenoppbyggingen skal skje. Vi trekker ikke folk ut, for de hører til der simpelthen. Og når det oppstår en annen katastrofe et sted, så er Caritas der på stedet allerede. Det er fortvilende at vi ikke har klart å få det fram. 

Vil noen i Caritas miste jobben som følge av dette?

Ikke per i dag, for -25 fikk vi en ettårig avtale for å kunne trekke oss ut av prosjektene på en god måte, men vi har levert inn klage selv om det skal noe til å snu en slik prosess. En liten glede oppe i det hele var å se at avslaget har vakt reaksjoner både i Høyre, KrF og SV! Vi mener jo at i den situasjonen vi befinner oss nå globalt, så må norske myndigheter kjenne sin besøkelsestid. De trenger vårt nettverk internasjonalt.