Pave Frans – Nekrolog

Pave Frans: Periferienes pave som rystet Kirken

Den første latinamerikanske og jesuittiske paven var fast bestemt på å lede en mer inkluderende, pastoralt orientert og barmhjertig Kirke ut i en såret verden.

Av EWTN Norge

Les ogås:
Pave Frans er død

Pave Frans’ bortgang i dag markerer slutten på et enestående 12-årig pontifikat. Som den første paven fra Latin-Amerika og det første medlemmet av Jesuittordenen som ble valgt til pave, fikk han et mandat for reform den 13. mars 2013, da kardinalene valgte ham i konklavet etter pave Benedikt XVIs uventede avgang måneden før.

Før konklavet i mars 2013 var den 76 år gamle kardinal Jorge Mario Bergoglio fra Buenos Aires, Argentina, ikke ansett som en av favorittene. Men etter å ha presentert sin visjon for en reformert Kirke i en tale til kardinalene før konklavet, ble mange overbevist om at han kunne gi et sterkt svar på de pågående skandalene og utfordringene Kirken sto overfor, samt finne løsninger på den synkende oppslutningen om troen og prestekallet.

På institusjonelt nivå fulgte Frans opp sitt reformmandat med en rekke konkrete tiltak og initiativer. Likevel vil han bli husket mindre for sin strukturelle fornyelse enn for sin innsats for å utfordre – tidvis kraftig og ubehagelig – det han anså som en altfor selvopptatt, utilnærmelig og rigid kirkelig status quo.

Ved å ta navnet til den hellige Frans av Assisi, den italienske 1200-tallshelgenen og grunnleggeren av fransiskanerordenen, som levde i radikal fattigdom, tjente de nødlidende og forkynte evangeliet i gatene, ønsket den nye paven å bygge en Kirke som rakte ut til de fattige, marginaliserte og glemte. Samtidig ville han skape en Kirke som var i stand til å møte troens og menneskelivets kompleksitet i dagens verden.

“Jeg foretrekker en Kirke som er forslått, såret og skitten fordi den har vært ute på gatene, fremfor en Kirke som er syk av selvtilstrekkelighet og frykt for å miste sin egen trygghet,” erklærte Frans i Evangelii Gaudium (Gledens evangelium), hans apostoliske formaning fra 2013 som oppfordret til pastoral tilstedeværelse både i slummen og styrerommene.

Evangelii Gaudium ble sett på som et manifest for det nye pontifikatet, men det egentlige veikartet for hele Kirken var tydelig latinamerikansk: Nemlig, det avsluttende dokumentet fra den femte generalkonferansen for det latinamerikanske bispekollegiet i Aparecida, Brasil, i 2007, som kardinal Bergoglio hadde en sentral rolle i å utforme.

Aparecida-dokumentet introduserte mange av de evangeliseringsstrategiene som senere ble tatt opp i Evangelii Gaudium og gjentatt i Querida Amazonia, hans post-synodale apostoliske formaning fra 2020, skrevet som en respons på bispesynoden for Pan-Amazonas i 2019. Aparecida oppfordret til en “stor kontinental misjon” – en utadvendt, ydmyk Kirke med en spesiell omsorg for skaperverket, folkelig fromhet, de fattige og de marginaliserte. “Det vil bli,” skrev han, “en ny pinse som driver oss til å gå, på en spesiell måte, på leting etter de frafalne katolikkene og dem som vet lite eller ingenting om Jesus Kristus, slik at vi med glede kan danne fellesskapet av kjærligheten til Gud vår Far. En misjon som må nå alle, være varig og dyp.”

Som pave gjorde Frans den “store kontinentalmisjonen” til en oppgave for hele den universelle Kirke.

På Verdensungdomsdagene i Rio de Janeiro i 2013 oppfordret han ungdommen til ikke å være redde for å skape uro for slik å kunne evangelisere mer effektivt.
 “Hva forventer jeg som følge av Verdensungdomsdagene?” spurte han. “Jeg vil ha et kaos. … Jeg vil bli kvitt klerikalisme, verdslighet, denne innelukkingen i oss selv, i våre menigheter, skoler og strukturer. For disse må ut!”

I sin visjon for denne “kaotiske” evangeliseringen la Frans vekt på desentralisering, lytting og ledsagelse – en Kirke preget av pastoral og barmhjertig tilstedeværelse fremfor rigid doktrinær presisjon og klerikalisme. Paven uttalte ofte: “Todos, todos, todos” (“Alle, alle, alle”), som et uttrykk for at Kirken må være et velkomment sted for Guds barmhjertighet.

I desember 2015 kunngjorde han et Jubelår for Barmhjertighet for å hjelpe hele Kirken til å “gjenoppdage og bære frukten av Guds barmhjertighet, som vi alle er kalt til å gi videre til enhver mann og kvinne i vår tid.” I 2016 utnevnte han Misjonærer for Barmhjertighet, som skulle forkynne Evangeliet om barmhjertighet og gjøre denne invitasjonen konkret gjennom botens sakrament.

Høydepunktet i hans siste år var den pågående satsningen på synodalitet i Kirken, som fikk sin form i den treårige Synoden om Synodalitet (2021-2024). Målet var å permanent omforme Kirken slik at alle dens medlemmer, Guds folk, “vandrer sammen, samles i forsamling og tar aktivt del i hennes evangeliseringsmisjon.”

Likevel kom spenninger innen Kirken raskt til overflaten under hans pontifikat, særlig ved de turbulente synodene om ekteskap og familie i 2014 og 2015. Kardinalene debatterte da det kontroversielle forslaget om å oppheve Kirkens forbud mot at fraskilte og gjengifte kunne motta kommunion. Frans’ post-synodale apostoliske formaning Amoris Laetitia (Kjærlighetens glede) avklarte ikke kontroversen, da den ble oppfattet som tvetydig i sin håndtering av denne læremessige problemstillingen.

Splittelsene i Kirken ble dypere i årene som fulgte, da enkelte kirkeledere, særlig i Tyskland, tolket pave Frans’ tilsynelatende doktrinære tvetydighet som en mulighet til å presse på for endringer i Kirkens lære om sølibatet, homofilt samliv og ordinasjon av kvinner. Spenningene økte ytterligere etter dekretet Traditionis Custodes (2021), som begrenset bruken av den tradisjonelle latinske messen, og Fiducia Supplicans (2023), som åpnet for ikke-liturgiske velsignelser av likekjønnede par og par i uregelmessige situasjoner.

Den hellige far satte imidlertid tydelige grenser på sentrale områder av Kirkens lære. Gjennom Dignitas Infinita (2024), utgitt av Troskongregasjonen, bekreftet han Kirkens urokkelige motstand mot abort, eutanasi og kjønnsideologi. I et mye omtalt intervju med 60 Minutes på CBS i mai 2024 slo han nok en gang fast at ordinasjon av kvinner til presteskapet og diakonatet var utelukket.

Ved slutten av sitt pontifikat hadde han skuffet katolske progressive og mange i sekulære medier, som hadde forventet en fullstendig doktrinær revolusjon i Kirken – i stedet for den pastorale reformprosessen han faktisk hadde til hensikt å gjennomføre.

Et barn av immigranter

Jorge Mario Bergoglio ble født 17. desember 1936 i Buenos Aires, Argentina, som et av fem barn av italienske immigranter. Faren, Mario, var regnskapsfører for jernbanen, mens moren, Regina Sivori, var husmor.

Han vokste opp i det travle lavmiddelklasseområdet Flores i hjertet av Buenos Aires, hvor han tilbrakte mye tid med sin kjære bestemor, Rosa, som ga ham troens gave.

Det avgjørende øyeblikket for hans kall fant sted 21. september 1953, da han i skriftestolen opplevde en livsforvandlende erfaring av Guds barmhjertighet. “Etter at jeg hadde gått til skrifte, følte jeg at noe hadde endret seg. Jeg var ikke den samme,” fortalte han i 2010. “Jeg hadde hørt noe som en stemme, et kall. Jeg var overbevist om at jeg skulle bli prest.”

Etter å ha fullført studier som kjemisk tekniker, begynte han på et bispedømme-seminar, men gikk videre til jesuittnovisiatet i 1958. Han ble presteviet i 1969 og avla sin endelige ordensprofesjon i Jesuittordenen i 1973.

Kort tid etter fikk han en rekke ansvarsfulle oppgaver og ble i samme år utnevnt til provinsial for jesuittene i Argentina – bare 36 år gammel.

Han hadde denne stillingen i seks år, en periode som falt sammen med de turbulente årene etter Annet Vatikankonsil, som skapte store spenninger i Jesuittordenen, samt med Argentinas beryktede Skitne krig (1976–1983), hvor militærjuntaen torturerte og fikk titusenvis av dissidenter og politiske motstandere til å forsvinne.

Grusomhetene under Den skitne krigen preget den unge jesuittpresten og skapte en dyp og varig aversjon mot politiske ideologier, enten de stammet fra venstre- eller høyresiden.

Selv om noen jesuitter i Latin- og Mellom-Amerika senere omfavnet marxistiske elementer fra frigjøringsteologien og revolusjonær kamp, avviste Bergoglio og de fleste argentinske jesuittene denne veien.

Den argentinske retningen innen frigjøringsteologien “brukte aldri marxistiske kategorier eller marxistisk samfunnsanalyse,” forklarte jesuittpater Juan Carlos Scannone i boken Vår bror, vår venn: Personlige minner om mannen som ble pave. “Bergoglios pastorale arbeid må forstås i denne konteksten.”

En kontroversiell leder

Mens han manøvrerte gjennom tidens krevende politiske landskap, skapte pater Bergoglio stor kontrovers da han gjennomførte reformer i den lokale jesuittprovinsen. Han innrømmet selv at mye av motstanden skyldtes hans autoritære lederstil på den tiden. “Jeg måtte håndtere vanskelige situasjoner, og jeg tok beslutninger raskt og på egen hånd,” sa han i et intervju i 2013. “Min autoritære og raske måte å ta avgjørelser på førte til alvorlige problemer, og jeg ble anklaget for å være ultrakonservativ.”

Etter sin tid som provinsial tjente han fra 1980 til 1986 som rektor ved jesuittseminaret i San Miguel. Også her var hans lederskap omstridt, og kritikere anklaget ham for å forsøke å forme institusjonen i en pre-konsiliær retning som kolliderte med samtidens jesuittpraksis i Latin-Amerika.

“Pater Bergoglio var ikke, slik noen har hevdet, en konservativ som ønsket å føre Kirken tilbake til tiden før Annet Vatikankonsil, men en fornyer – på samme måte som Benedikt XVI – som motsatte seg forsøkene på å tilpasse Kirken til verden i modernitetens navn,” uttalte pavebiografen Austen Ivereigh til Register, i forbindelse med Bergoglios konflikt med de lokale jesuittene og hans påfølgende “interne eksil” fra ordenen – en situasjon som varte frem til hans valg som pave.

Etter at han forlot sin stilling ved seminaret, reiste han i 1986 til Tyskland med mål om å fullføre sin doktorgrad. Ved sin retur beholdt han en viss innflytelse blant de lokale jesuittene, men i 1990 – nå i begynnelsen av 50-årene, med motstanderne i en dominerende posisjon – ble han sendt bort fra Buenos Aires for å tjene som åndelig veileder og skriftefar for Residencia Jesuita-fellesskapet i Córdoba, Argentina. Dette var en disiplinær beslutning godkjent av pater Peter-Hans Kolvenbach, daværende generalsuperior for Jesuittordenen. Pave Frans beskrev senere denne perioden som “en tid med stor indre krise” i et intervju i 2013.

Likevel inspirerte pater Bergoglios enkle livsstil, nærhet til de fattige og store kapasitet for ydmyk, praktisk tjeneste en rekke unge jesuitter til å etterligne hans prestelige idealer – både under og etter hans krevende år som provinsial og rektor.

“Når vi sto opp klokken 6:30 eller 7:00 for å gå til messe, hadde Bergoglio allerede bedt, og han hadde allerede vasket laken og håndklær for 150 jesuitter i vaskerommet,” mintes jesuittkardinal Ángel Rossi, en tidligere student ved Residencia Jesuita, i boken Pave Frans, vår bror, vår venn: Personlige minner om mannen som ble pave.

Biskoppelig tjeneste

I 1992 grep pave Johannes Paul II uventet inn og hentet pater Bergoglio ut av hans “eksil” i Córdoba ved å utnevne ham til hjelpebiskop i Buenos Aires, etter anmodning fra kardinal Antonio Quarracino. I 1997 utnevnte Johannes Paul II ham til koadjutorerkebiskop av Buenos Aires, med rett til å etterfølge Quarracino. Da Quarracino døde i februar 1998, ble Bergoglio metropolitt-erkebiskop av Buenos Aires. I 2001 ble han kreert til kardinal av pave Johannes Paul II.

Som erkebiskop av Buenos Aires levde han enkelt og unngikk embetets ytre privilegier. Han tok ofte t-banen, bodde i en beskjeden leilighet og viet mye av sin tid til de fattige og til mennesker som levde i byens slumområder.

Samtidig viste han seg som en politisk kløktig leder, som ikke fryktet å utfordre Argentinas myndigheter. Han var påvirket av elementer av peronismen – den “tredje vei”-nasjonalismen til den argentinske lederen Juan Perón, som fremhevet landets katolske røtter og satset på sosialpolitikk, samtidig som han avviste både marxismen og kapitalismen.

“Makt skapes gjennom tillit, ikke gjennom manipulering, trusler eller arroganse,” sa kardinal Bergoglio i en preken i 2006, hvor han kritiserte Kirchner-regjeringen. Denne regjeringen hadde tatt en mer venstreorientert tilnærming til peronismen enn Bergoglio selv, og han hadde ofte stått i konflikt med den på grunn av moralske spørsmål.

Hans ledende rolle ved den femte generalkonferansen for det latinamerikanske bispekollegiet i Aparecida, Brasil, i 2007, gjorde ham også til en fremtredende skikkelse i den universelle Kirken.

Den katolske kommentatoren George Weigel skrev i 2012 i First Things om Aparecida-dokumentet og fremhevet dets evangeliske fokus:
“Det første man bør merke seg om Aparecida-dokumentet er dets sterke evangeliserende tone: Alle i Kirken, skriver biskopene, er døpt for å være ‘misjonerende disipler,'” sa Weigel anerkjennende – i ord som på profetisk vis forutså pave Frans’ visjon for hans senere pontifikat. “Overalt er misjonsmark, og alt i Kirken må være drevet av misjonen.”

Et pontifikat for periferiene

Åtte år etter at han angivelig kom på andreplass i konklavet i 2005, der pave Benedikt XVI ble valgt, ble kardinal Bergoglio utpekt av kardinalkollegiet til å etterfølge den tyskfødte paven. Den nyvalgte paven – den første ikke-europeiske siden Gregor III i 741 – satte umiddelbart tonen for sitt pontifikat.

“Dere vet at konklavets oppgave var å gi Roma en biskop,” erklærte han fra loggiaen på Peterskirken kvelden han ble valgt. “Det ser ut til at mine brødre kardinalene dro nesten til verdens ende for å finne ham. Men her er vi.”

Mange av de sakene han hadde engasjert seg i som erkebiskop i Argentina og under bispemøtet i Aparecida, ble bærende elementer i hans pontifikat. Han avviste de tradisjonelle pavelige klærne og valgte å bo i Domus Sanctae Marthae, Vatikanets gjestehus, i stedet for de pavelige gemakker i det apostoliske palass. Han insisterte stadig på at Kirken må “gå ut av seg selv for å evangelisere”, søke ut og ledsage dem som befinner seg i menneskelivets “periferier”.

Kjente uttrykk fra pave Frans’ pontifikat – Kirken som et feltsykehus, nødvendigheten av å “gå ut til marginene” og viktigheten av at hyrdene “lukter som sauene” – ble forsterket av kraftfulle bilder: Den hellige far som vasket føttene til fanger og en ung muslim skjærtorsdag, som omfavnet en vansiret mann på Petersplassen og som tok selfies med ungdom.

Pave Frans understreket gjentatte ganger sentraliteten av denne evangeliske tilnærmingen. “Den sanne Kirken er i periferiene,” sa han i Disneys dokumentar The Pope: Answers, som ble utgitt i april 2023.

Hans første reise utenfor Roma etter valget gikk til den lille italienske øya Lampedusa i Middelhavet, hvor han satte søkelys på skjebnen til papirløse migranter som satte livet på spill for å krysse havet til Europa. Han talte ofte om migrantenes og flyktningenes lidelser, om kløften mellom det globale nord og sør, og om ulikheten mellom utviklingsland og rike nasjoner. Med sin bakgrunn fra Latin-Amerika advarte han mot økonomiske systemer som utnyttet fattige nasjoner. Han fordømte det han kalte en “globalisering av likegyldighet” – en holdning som overser menneskers lidelse i samfunnets utkant – samt en “bruk og kast-kultur” der de svake og sårbare ble sett på som utbyttbare.

Kampen mot ideologisk kolonisering og global innflytelse

En tilbakevendende del av pave Frans’ fokus på periferiene var hans kritikk av hvordan rike nasjoner forsøkte å påtvinge utviklingsland abort, prevensjon og kjønnsideologi i bytte mot bistand og utvikling – en praksis han fordømte som ideologisk kolonisering.

Slike uttalelser viste at pavens engasjement for samfunnets utstøtte ikke kunne reduseres til en støtte for progressive politiske og sosiale agendaer. Under sitt besøk i Ungarn i april 2023 – et europeisk land med en konservativ politikk som tilsynelatende sto i motsetning til hans egne prioriteringer for kontinentet – fordømte han “den ødeleggende vei som tas av former for ‘ideologisk kolonisering’, som ønsker å viske ut forskjeller, slik som i tilfelle av såkalt kjønns­ideologi, eller som setter reduktive begreper om frihet foran livets virkelighet, for eksempel ved å fremstille som fremskritt en meningsløs ‘rett til abort’, som alltid er et tragisk nederlag.”

Pave Frans’ uformelle kommunikasjonsstil – særlig i intervjuer med journalister som den avdøde italienske ateisten Eugenio Scalfari og hans frie kommentarer, spesielt under pressekonferanser om bord på pavens fly – gjorde det mulig for sekulære og progressive katolske medier å skape en slags parallell quasi-magisterium. Dette medførte at enkelte medieaktører tolket hans uttalelser som en generell åpning for en endring i Kirkens lære.

Et av de mest omdiskuterte eksemplene kom under en pressekonferanse på flyet hjem fra Verdensungdomsdagene i Rio de Janeiro i 2013. Paven ble spurt om en spesifikk vatikansk embetsmann som hadde angret sine feil, samt ryktene om en homofil lobby i Vatikanet. Pave Frans ga et nyansert svar og skilte mellom det å være homofil som person og det å være del av en lobby. “Hvis noen er homofil og søker Herren og har god vilje, hvem er da jeg til å dømme?” sa han. Men i stedet for å forstå dette som en pastoral gest overfor homofile personer, tolket mange nyhetskanaler det som en oppmykning av Kirkens lære om homoseksuelle handlinger. Vatikanet kom heller ikke med noen klargjørende uttalelse i etterkant.

Pave Frans søkte også å bygge broer til det internasjonale samfunnet gjennom ord og handling. Hans to encyklikaer skrevet i sin helhet under pontifikatet, Laudato Si’ (2015) om omsorgen for skaperverket og Fratelli Tutti (2020) om broderskap og sosialt vennskap, fikk bred anerkjennelse i den internasjonale pressen.

I mars 2020 holdt han en gripende Urbi et Orbi-velsignelse midt under COVID-19-pandemien, stående alene i en tom, regnvåt Petersplass. Hans rolle som fredsmekler kom også til uttrykk i arbeidet for å gjenopprette diplomatiske forbindelser mellom USA og Cuba, samt i hans forsøk på å mekle en slutt på Russlands invasjon av Ukraina.

I 2024 ble han den første pave som deltok på et G7-møte med verdens ledere, hvor han advarte om farene ved kunstig intelligens, men også fremhevet dens potensiale til å tjene menneskeheten.

Diplomati, misjonsånd og global innflytelse

Pave Frans’ ønske om forhandling og dialog førte i 2018 til en hemmelig avtale med Beijing om utnevnelsen av biskoper – en avtale som møtte sterk motstand. Den ble omtalt som et “utrolig forræderi” og “fullstendig uforståelig,” ettersom Beijing strammet ytterligere inn på religionsfriheten og brøt avtalen gjentatte ganger. Vatikanet trakk seg imidlertid ikke tilbake, men insisterte på at tålmodighet var nødvendig for at initiativet skulle bære frukt. Dette til tross for de hyppige bruddene fra det kinesiske kommunistregimet og dets stadig mer restriktive siniseringspolitikk, som krevde at alle religioner skulle tilpasses kommunistiske prinsipper og være uavhengige av utenlandsk innflytelse.

Kardinal Marc Ouellet, som ledet Biskopskongregasjonen under store deler av Frans’ pontifikat, fremhevet den avdøde pavens evne til å vekke interesse for Kirken blant dem som sto utenfor. “En misjonær befinner seg ved grensene; han leter etter dem som er langt borte,” sa han til EWTN News i et intervju i februar 2023.

Pave Frans’ globale misjonsånd kom også tydelig til uttrykk i hans omfattende reisevirksomhet. Han besøkte totalt 61 land på 44 internasjonale reiser, med et gjennomsnitt på seks land per år – en høyere frekvens enn selv den reisende paven, Johannes Paul II, som besøkte fem land i året.

Hans valg av reisemål, som inkluderte krigsherjede Irak, Den sentralafrikanske republikk og Sør-Sudan, vitnet om en spesiell forkjærlighet for det globale sør og konfliktområder.

Denne prioriteringen av verdens periferier ble også reflektert i hans utnevnelser til kardinalkollegiet. Under hans pontifikat sank andelen europeiske kardinaler fra 52 % til 40 %, mens antallet asiatiske, fra stillehavsøyer og afrikanske kardinaler økte betraktelig.

Totalt var pave Frans ansvarlig for utnevnelsen av 80 % av kardinal-elektorene som nå vil velge hans etterfølger. Flere av de nye kardinalene kom fra land med små katolske befolkninger, som Mongolia, Sverige og Marokko, fra perifere nasjoner som Tonga og Haiti, eller fra konfliktområder som Myanmar, Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk.

Utnevnelser og helligkåringer – en sammensatt arv

Pave Frans’ tendens til å utnevne kardinaler basert på personlig intuisjon, anbefalinger eller relasjoner, fremfor tradisjonell skikk og bruk, førte til at han overså kandidater fra erkebispedømmer som tradisjonelt hadde hatt en kardinal.

I USA mottok for eksempel erkebiskop José Gomez av Los Angeles – tidligere president for den amerikanske bispekonferansen og leder for landets største erkebispedømme – aldri den røde hatten. Derimot utnevnte pave Frans i 2022 biskop Robert McElroy fra det mindre bispedømmet San Diego til kardinal. På lignende vis ble erkebiskop Mario Delpini av Milano, leder for Italias største erkebispedømme og utnevnt av Frans selv, heller ikke gjort til kardinal.

Samtidig viste det seg å være en feilaktig antakelse at Frans’ kardinalsutnevnelser utelukkende gikk til progressive kandidater. Selv om han utnevnte flere uttalte reformvennlige kirkeledere, som McElroy, den brasilianske kardinal Leonardo Steiner og den jesuittiske kardinal Jean-Claude Hollerich fra Luxembourg, utnevnte han også flere konservative skikkelser. Blant disse var kardinal Gerhard Müller, tidligere prefekt for Troskongregasjonen, den svenske karmelittkardinalen Anders Arborelius og kapusinerkardinal Fridolin Ambongo Besungu fra Den demokratiske republikken Kongo, som ledet de afrikanske biskopenes motstand mot Fiducia Supplicans i 2024.

Denne balansegangen kom også til uttrykk i hans helligkåringer. Under sitt pontifikat kanoniserte pave Frans tre av sine forgjengere: Johannes XXIII, Paul VI og Johannes Paul II. Han helligkåret totalt 926 personer, blant dem de 813 martyrer fra Otranto, den salvadoranske erkebiskopen Óscar Romero – en modig kritiker av regimets menneskerettighetsbrudd – samt den engelske konvertitten og kardinalen John Henry Newman og Mor Teresa av Calcutta.

I tillegg utnevnte han to nye kirkelærere: Den armenske hellige Gregor av Narek og kirkefaderen Ireneus av Lyon, som han gav tittelen Enhetens doktor.

Intern reform – kamp mot skandaler og strukturendringer

Pave Frans’ utadvendte fokus ble ledsaget av betydelige forsøk på å reformere de indre strukturene i Den katolske kirke, for å frigjøre den til en sterkere satsning på misjon og tjeneste. Tidlig i sitt pontifikat utnevnte han et kardinalråd for å gi råd om reform av kurien og Kirken. Dette arbeidet kulminerte i mars 2022 med vedtaket av den nye apostoliske konstitusjonen Praedicate Evangelium, som åpnet for at vatikanske dikasterier – eller departementer – kunne ledes av døpte legfolk, og som la større vekt på evangelisering.

I denne reformen ble Kongregasjonen for folkenes evangelisering (grunnlagt i 1622) og Det pavelige råd for fremme av ny evangelisering (opprettet av Benedikt XVI i 2010) slått sammen til Evangeliseringsdikasteriet, som ble lagt direkte under pavens ledelse. Dette førte til at Troskongregasjonen mistet sin historiske forrang blant Vatikanets kontorer.

Pave Frans gikk også inn for økonomiske reformer i Vatikanet, men disse ble overskygget av vedvarende skandaler. Selv ble han trukket inn i en høyprofilert korrupsjonssak som endte med rettssak og domfellelse av en av hans nærmeste medarbeidere, kardinal Angelo Becciu, for økonomiske misligheter.

I møte med overgrepskrisen i Kirken satte pave Frans i verk en rekke tiltak. I 2014 opprettet han Den pavelige kommisjon for beskyttelse av mindreårige, ledet av kardinal Seán O’Malley fra Boston, som også var medlem av pavens kardinalråd. I 2019 kalte han inn til et globalt toppmøte i Vatikanet for å håndtere krisen, noe som resulterte i Vos Estis Lux Mundi, nye retningslinjer for å styrke rettsforfølgelsen av overgrepsprester og holde biskoper ansvarlige for deres håndtering av slike saker.

Likevel førte pavens styringsstil – som ofte bygget på intuisjon fremfor etablerte prosedyrer, og en tendens til å samle beslutningsmakt hos seg selv – til at han hadde blindsoner i sin håndtering av overgrepssakene.

I 2020 rapporterte AP Rome-korrespondent Nicole Winfield: “En håndfull prester, biskoper og kardinaler som Frans har stolt på gjennom årene, har enten blitt anklaget for seksuelle overgrep, dømt for det, eller beskyldt for å ha dekket det til.” Dette gjaldt blant annet hans innledende forsvar av en chilensk biskop som senere viste seg å være skyldig, samt at han tilsynelatende ignorerte advarsler om den tidligere kardinalen Theodore McCarricks overgrep, frem til saken ble offentlig kjent i 2018.

Pavens håndtering av saken til den slovenske jesuittkunstneren Marko Rupnik, som ble anklaget for seksuelle overgrep, kortvarig ekskommunisert og til slutt utvist fra Jesuittordenen, førte også til spørsmål om hvor mye Frans egentlig visste.

Mot slutten av hans pontifikat fortsatte overgrepsskandalene å prege Kirken i flere land, blant dem Bolivia og Portugal.

Kritikken mot pave Frans’ håndtering av overgrepskrisen nådde et alvorlig nivå i 2018, da erkebiskop Carlo Maria Viganò, tidligere pavelig nuntius til USA, beskyldte paven for å ha sviktet i håndteringen av McCarrick-saken og krevde hans avgang.

Innen 2024 hadde Viganò radikalisert sin retorikk ytterligere – han gikk så langt som å kalle Frans en kjetter – noe som førte til at han selv ble fordømt som en skismatiker av Vatikanet.

Synodalitetens pave

Et av pave Frans’ mest betydningsfulle prosjekter i den siste delen av hans pontifikat var implementeringen av synodalitet i Kirkens liv.

I tråd med den kirkelige visjonen som ble formulert i Aparecida-dokumentet og Evangelii Gaudium, brukte han bispesynoden til å forme en mer lyttende Kirke – en “omvendt pyramide” der Guds folk utgjorde utgangspunktet. Han styrket kraftig synodesekretariatets rolle under ledelse av den maltesiske kardinalen Mario Grech.

Mange kritikere fryktet imidlertid at hans tilnærming brøt med pave Paul VIs opprinnelige visjon for bispesynoden, kunne svekke Romas autoritet, skape forvirring blant de troende og åpne for endringer i Kirkens lære på flere områder.

Synodene om familie og ekteskap, ungdom, og Amazonas-regionen var preget av friere debatter, der enkelte kirkeledere krevde endringer i Kirkens disiplin for å møte nye pastorale utfordringer. Noen gikk så langt som å foreslå en form for diakonat for kvinner.

Hans post-synodale apostoliske formaning Amoris Laetitia (Kjærlighetens glede, 2016), som fulgte etter de til tider kontroversielle familiebispesynodene i 2014 og 2015, skapte stor debatt. Kritikere mente dokumentet åpnet for at fraskilte og gjengifte kunne motta kommunion. Kirkeledere og bispedømmer tolket det på ulike måter, og i september 2016 sendte fire kardinaler inn fem spørsmål, såkalte dubia, hvor de ba om klarhet i det de kalte en situasjon med “alvorlig desorientering og stor forvirring.” Paven svarte aldri.

I 2023 sendte andre kirkeledere nye dubia til Roma, som denne gangen ble besvart av Frans’ nye tros-prefekt, kardinal Víctor Manuel Fernández. Svarene hans syntes å bekrefte den videst mulige tolkningen av Amoris Laetitia.

Samtidig lot enkelte radikale tyske katolske grupper, med støtte fra flertallet av landets biskoper, seg inspirere av pavens synodale tilnærming og lanserte sin egen Synodale vei. De krevde blant annet endringer i Kirkens lære om sølibat, homofilt samliv og ordinasjon av kvinner. Til tross for at Frans irettesatte prosessen som “elitistisk,” “lite hjelpsom” og “ideologisk,” fortsatte tyskerne på sin vei og risikerte dermed et skisma.

Paven møtte også motstand fra konservative biskoper som fryktet at hans læremessige tvetydighet, håndtering av overgrepskrisen og harde kritikk av klerikalisme og rigiditet skapte forvirring blant de troende og demotiverte prester og seminarister.

Frans skapte ytterligere uro med sin behandling av troende knyttet til den tradisjonelle latinske messen. Hans dekret Traditionis Custodes (2021), som begrenset feiringen av denne liturgien, sjokkerte tilhengere av den gamle messen. Selv noen av pavens liberale støttespillere mente at språkbruken i dokumentet og de drastiske innskrenkningene brøt med hans synodale ideal om en lyttende Kirke.

Andre, som den dominikanske erkebiskopen og mangeårige vatikantjenestemannen Augustine Di Noia, hevdet imidlertid at pavens inngripen var nødvendig for å stoppe den feilaktige oppfatningen om at den pre-konsiliære messen representerte den “sanne” liturgien for den “sanne” Kirken.

Videreføring av synodal reform – trofasthet og kontroverser

Betydelig kontrovers fulgte også utgivelsen av Fiducia Supplicans i slutten av 2023, et dokument signert av kardinal Víctor Manuel Fernández. Dekretet åpnet for ikke-liturgiske velsignelser av likekjønnede par og par i irregulære situasjoner. Dette utløste kraftige reaksjoner blant biskoper verden over, og nær sagt alle afrikanske biskoper nektet å implementere det. I en offisiell uttalelse i januar 2024 erklærte de at dokumentet “har skapt misforståelser og uro i sinnene til mange legfolk, ordensfolk og til og med prester.”

Pave Frans var imidlertid tydelig når det gjaldt Kirkens kjernepunkter. Gjennom Dignitas Infinita (Uendelig verdighet, 2024), utgitt av Troskongregasjonen, bekreftet han Kirkens urokkelige lære om menneskets verdighet.

Til tross for kritikken fortsatte Den hellige far med sin visjon for en synodal Kirke. I 2021 innledet han en flerårig global konsultasjonsprosess, som kulminerte i to Synoder om synodalitet i Roma i oktober 2023 og oktober 2024.

I en banebrytende beslutning valgte pave Frans å ikke utgi en post-synodal apostolisk formaning etter synoden, men heller implementere synodedokumentet direkte. “Det vi har godkjent i dokumentet er tilstrekkelig,” erklærte han, noe som markerte et historisk skifte i hvordan synodale reformer kan iverksettes.

Det var åpenbart at Frans ønsket å sette Kirken på en kurs som, både institusjonelt og teologisk, ville være vanskelig å reversere. Dette kom særlig til uttrykk i hans valg av den argentinske teologen og nære venn erkebiskop Víctor Manuel Fernández til ny prefekt for Troskongregasjonen i 2023.

Fernández, som hadde vært ghostwriter for flere av Frans’ mest sentrale dokumenter – inkludert Laudato Si’ og særlig Amoris Laetitia – ble også kreert til kardinal. I brevet som fulgte utnevnelsen, ba paven sin nye prefekt “sørge for at dokumentene fra ditt eget dikasterium og de andre har et tilstrekkelig teologisk grunnlag, er i samsvar med den rike jordsmonnet i Kirkens vedvarende lære, og samtidig tar hensyn til det nyere Magisterium.”

Med dette sikret Frans at hans lære og reformer ville forbli et grunnlag for Kirkens fremtid.

“Med dører alltid åpne”

Pave Frans’ helse forverret seg i hans siste år på grunn av flere medisinske utfordringer, inkludert isjias, luftveisproblemer, leddbåndsskader i knærne og to tarmoperasjoner. Mobilitetsproblemene tvang ham til å begynne å bruke rullestol i 2022, men han forble bemerkelsesverdig aktiv nesten helt til slutten. Selv mens han reduserte tempo i sine siste måneder, opprettholdt han en krevende timeplan med audienser og reiser.

Mange over hele verden vil huske de sterke bildene av pave Frans som omfavnet de fattigste og mest lidende, en forkjemper for barmhjertighet og ledsagelse. På kvelden for sitt valg erklærte han at han hadde kommet fra verdens ende. Gjennom et uventet og ofte lite verdsatt pontifikat, strakte han seg mot verdens yttergrenser for å forkynne en Kirke med plass for alle: “todos, todos, todos.”

“Kirken er kalt til å være Faderens hus,” skrev han i Evangelii Gaudium, “med dører alltid åpne. Et konkret tegn på denne åpenheten er at kirkens dører alltid bør være åpne, slik at dersom noen, drevet av Ånden, kommer for å søke Gud, skal han eller hun ikke møte en lukket dør.”

Den 24. desember 2024, som historiens første håpets pilegrim, åpnet han Den hellige dør i Peterskirken og innviet dermed Jubelåret 2025. For første gang i historien åpnet han også en Hellig dør inne i Rebibbia-fengselet i Roma, et kraftig symbol på hans vedvarende omsorg for samfunnets marginaliserte.

Pavens død etterlater et ufullendt prosjekt: synodaliteten og reformene i kurien. Det blir nå kardinalenes oppgave å velge en etterfølger som vil avgjøre om og hvordan pave Frans’ visjon skal føres videre.

Han etterlater seg et polarisert katolsk fellesskap, preget av modernitetens og relativismens utfordringer. Likevel er det ingen tvil om at hans visjon om en Kirke for periferiene, som lytter og vandrer med de lidende i barmhjertighet, har forstyrret status quo og satt i gang en prosess som vil forme den globale Kirken langt inn i fremtiden.