Onsdagskatekese med pave Frans | Jesu barndom

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatican News, bearbeidet og tilpasset av EWTN Norge

Først ble det lest fra Lukasevangeliet:

Jesu barndom. 4. «Salig er du som trodde» (Luk 1,45). Marias gjesting hos Elisabet og Magnificat

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv!» (Luk 1,39–42 fra Bibel 2024)

I dag skal vi betrakte skjønnheten i Jesus Kristus, vårt håp, slik den kommer til uttrykk i Marias gjesting hos Elisabet. Jomfru Maria besøker den hellige Elisabet, men det er framfor alt Jesus i Marias morsliv som besøker sitt folk (jf. Luk 1,68), slik Sakarja uttrykker det i sin lovsang.

Etter undringen og forbauselsen over det engelen har forkynt for henne, reiser Maria seg og legger ut på reise, slik alle de som er kalt gjør i Bibelen. For «den eneste måten mennesket kan svare Gud som åpenbarer seg, er med ubegrenset tilgjengelighet» (H.U. von Balthasar, Vocation, Roma 2002, s. 29). Denne unge datteren av Israel velger ikke å beskytte seg fra verden. Hun frykter verken farer eller andres dom, men går ut for å møte mennesker.

Når vi føler oss elsket, opplever vi en kraft som setter kjærligheten i bevegelse. Som apostelen Paulus sier: «Kristi kjærlighet tvinger oss» (2 Kor 5,14); den driver oss, den beveger oss. Maria kjenner på denne kjærlighetens kraft og går for å hjelpe en slektning – en eldre kvinne som etter en lang ventetid har fått et barn på en uventet måte og som nå må møte utfordringene ved en sen graviditet. Men Jomfruen besøker også Elisabet for å dele sin tro på Gud, som gjør det umulige mulig, og sin tillit til at hans løfter vil gå i oppfyllelse.

Møtet mellom de to kvinnene får en overraskende virkning
Marias stemme – stemmen til henne som er «full av nåde» – utløser profetisk gjenkjennelse hos barnet i Elisabets morsliv og inspirerer Elisabet til en dobbel velsignelse: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv» (Luk 1,42). Og hun føyer til en saligprisning: «Salig er hun som trodde at det Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse» (v. 45).

Magnificat

Overfor denne anerkjennelsen av Sønnens messianske identitet og sin egen misjon som mor, snakker ikke Maria om seg selv, men om Gud. Hun løfter opp en lovprisning fylt av tro, håp og glede – en lovsang som gjentas hver dag i Kirkens vesperbønn: Magnificat (Luk 1,46–55).

Denne lovprisningen av Gud, hennes frelser, som strømmer fra hjertet til hans ydmyke tjenerinne, er et høytidelig minne som sammenfatter og oppfyller Israels bønn. Den er vevd sammen med bibelske ekko, et tegn på at Maria ikke ønsker å synge «utenfor koret», men å stemme i med fedrene, og løfte frem Guds omsorg for de små og ydmyke – de som Jesus senere vil kalle «salige» i sin forkynnelse (jf. Matt 5,1–12).

Den påfallende tilstedeværelsen av påskemotivet gjør også Magnificat til en befrielseshymne, hvor bakgrunnen er minnet om Israels utgang fra Egypt. Verbene står alle i fortid og er gjennomsyret av minnet om en kjærlighet som lyser opp nåtiden med tro og framtiden med håp. Maria synger om nåden i fortiden, men hun er nåtidens kvinne som bærer framtiden i sitt skjød.

Den første delen av denne lovsangen priser Guds gjerning i Maria, et mikrokosmos av Guds folk som fullt ut lever i pakten (v. 46–50). Den andre delen utvider perspektivet til Faderens verk i den store historien om hans Sønn (v. 51–55) og fremhever tre nøkkelord: minne, miskunn og løfte.

Herren, som bøyde seg ned til den ydmyke Maria for å gjøre «store ting» i henne og gjøre henne til Herrens mor, begynte å frelse sitt folk allerede ved utgangen fra Egypt og ved å huske den universelle velsignelsen som ble lovet til Abraham (jf. 1 Mos 12,1–3). Herren, som for alltid er trofast, har utøst en ubrutt strøm av barmhjertig kjærlighet «fra slekt til slekt» (v. 50) over folket som holder pakten. Nå manifesterer han frelsens fylde i sin Sønn, som er sendt for å frelse folket fra deres synder.

Fra Abraham til Jesus Kristus og det troende fellesskapet framstår dermed påsken som en nøkkel til å forstå enhver etterfølgende befrielse, helt fram til den som Messias fullbyrdet i tidens fylde.

Kjære brødre og søstre, la oss i dag be Herren om nåden til å vente på oppfyllelsen av hvert av hans løfter og til å ta imot Marias nærvær i vårt liv. Måtte vi, ved å følge hennes eksempel, alle oppdage at «enhver sjel som tror og håper, unnfanger og føder Guds Ord» (Den hellige Ambrosius, Expositio in Evangelium secundum Lucam 2, 26).