Når en god død trues: Kampen for livets verdighet

Palmesøndag markerer begynnelsen på den stille uke, og minner oss om både Kristi lidelse og død – og spørsmålet om hva en god død og livets verdighet virkelig innebærer i dag. I en tid der aktiv dødshjelp og kjønnsbasert abort debatteres som selvfølgeligheter, må vi spørre: Hva betyr det å dø godt, og hvordan forsvarer vi menneskelivets ukrenkelighet fra begynnelse til slutt?

Av Pål Johannes Nes, 11.april 2025

Kjære venner av EWTN Norge,
 
På søndag er det palmesøndag, begynnelsen på den stille uke. Jesus hylles som konge, før han få dager senere henger forslått, mishandlet og livløs på korset. Langfredags sterke bilder vekker smerte og fortvilelse hos oss alle. Vi spør oss selv hvordan mennesker kan utsette hverandre for noe så grusomt.

Bibelen forteller oss om drap, folkemord og svik – men kan vi virkelig si at dette bare tilhører fortiden? 

På samme måte som Kristus ble forkastet av sin samtid, ser vi også i vår tid hvordan menneskeverdet stadig settes til side. Inn mot advent innførte et stort flertall av våre politikere en ny abortlov som åpner for at abort kan velges ut fra barnets kjønn. Forrige uke hørte jeg på Politisk kvarter på NRK at «folk flest» ønsker aktiv dødshjelp. NRK hevdet at et flertall av nordmenn er positive til dette, uten å vise til konkrete tall eller kilder. En representant fra Venstre kalte det «selvbestemt assistert livsavslutning», og NRKs kommentator brukte økt psykisk uhelse som argument. Det fascinerer meg hvordan man forsøker å normalisere det å ta liv gjennom pen språkbruk. KrF forsøkte å argumentere imot, men hvordan skal man argumentere mot noe som fremstilles som «normalt» og «godt»?
 
Hvilke verdier ønsker vi egentlig som samfunn? Hvordan kan vi motsette oss forvitringen av den mest grunnleggende menneskerettighet, retten til liv?
 
Denne diskusjonen skjer nå, 30 år etter at den hellige pave Johannes Paul II skrev kraftfullt om livets hellighet i encyklikaen «Evangelium Vitae» (Livets evangelium). I 1995 skrev han: «I vår tid blir menneskelivet alvorlig truet av legalisert abort, dødelige eksperimenter med embryoner, eutanasi og andre handlinger som krenker livets hellighet.»
 
En annen hellig stemme lød sterkt i Oslo i 1979. Mor Teresa sa under sin Nobelforedrag: «Jeg opplever at den største trusselen mot fred i dag er abort, fordi det innebærer en krig mot barnet – et direkte drap på et uskyldig barn, drept av moren selv. Hvis vi godtar at en mor kan drepe sitt eget barn, hvordan kan vi da fortelle andre mennesker at de ikke skal drepe hverandre? En nasjon som tillater abort, lærer ikke sitt folk å elske, men å bruke vold for å få det de ønsker.»

Disse ordene er like viktige nå som i 1979, kanskje enda viktigere, fordi samfunnet stadig beveger seg mot en enda mer ekstrem normalisering av vold mot liv.

I Den katolske kirke i Norge arbeider Fransiskushjelpen aktivt med å tilby et konkret alternativ til aktiv dødshjelp gjennom sitt tydelige fokus på verdighet ved livets slutt og omsorg i form av palliativ behandling.I Oslo er flere viktige initiativer på vei for å støtte mødre i krevende svangerskap. I tillegg bidrar våre prester og søstre med sitt verdifulle arbeid innen sjelesorg, hvor de gir åndelig veiledning og håp.
 
Det er avgjørende at vi nå står opp for livet, for sannheten, og for menneskets verdighet.
 
Med ønske om en velsignet stille uke,

I Kristus,

Pål Johannes Nes
Ansvarlig redaktør EWTN Norge