Pave Frans om kristen enhet: Håp og tro gjennom fellesskap

Ikke mist troen på Jesus, på vårt fellesskap og på vårt håp, oppfordret pave Frans i sin preken.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro, Vatican News, 27. januar 2025. Teksten er bearbeidet av EWTN Norge

Lørdag 25. januar ble bønneuken for kristen enhet avsluttet med økumenisk vesper ved Paulus’ grav i Paulusbasilikaen i Roma, også kjent som St. Paulus utenfor murene.

Under vesperen ble blant annet bibelteksten for årets bønneuke lest:
Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» (…) (Joh 11,17–27)

Her følger hele prekenen:

Når Jesus kommer fram til sine venner, Marta og Maria, har deres bror, Lasarus, vært død i fire dager. Tilsynelatende er alt håp ute. Martas første ord uttrykker hennes smerte og klage over at Jesus har kommet for sent: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død» (Joh 11,21). Likevel tenner Jesu nærvær et håpets lys i Martas hjerte og får henne til å bekjenne sin tro: «Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg» (Joh 11,22). Dette er holdningen som lar døren til håpet forbli åpen, aldri lukket! Jesus taler om oppstandelsen fra de døde, ikke bare som en hendelse ved tidenes ende, men som noe som skjer nå, fordi han selv er oppstandelsen og livet. Deretter stiller han Marta et avgjørende spørsmål: «Tror du dette?» (Joh 11,26). Dette spørsmålet rettes også til oss: «Tror du dette?»

La oss reflektere over dette spørsmålet: «Tror du dette?» Det er et kort, men krevende spørsmål.

Med Jesus oppstår håpet alltid på nytt

Det ømme møtet mellom Jesus og Marta, som vi hører om i evangeliet, lærer oss at selv i de mørkeste stunder er vi ikke alene. Vi kan alltid håpe. Jesus gir liv, også når alt håp virker tapt. Etter tap, sykdom, skuffelser eller svik kan håpet vakle. Selv når vi møter mennesker som har mistet håpet, minner evangeliet oss om at med Jesus kan håpet alltid fødes på nytt. Ut av dødens aske reiser han oss opp igjen. Han gir oss styrke til å fortsette, til å begynne på nytt.

Kjære brødre og søstre, la oss aldri glemme: Håpet skuffer ikke! Håpet er som et tau vi klamrer oss til, med ankeret trygt festet på stranden. Og dette håpet svikter oss aldri.

Enhet er aldri forgjeves arbeid

Dette gjelder også for kristne fellesskap, Kirker og våre økumeniske relasjoner. Det kan noen ganger føles slitsomt, og resultatene av vår innsats kan virke små. Dialog og samarbeid kan til tider føles som en umulig oppgave. Vi kan dele Martas engstelse. Men Herren kommer. Tror vi dette? Tror vi at han er oppstandelsen og livet, han som bærer fruktene av vår innsats og gir oss nåde til å vandre sammen? Tror vi dette?

Den samme Ånd forener oss alle

Dette budskapet om håp står i sentrum av det jubelåret vi har innledet. Apostelen Paulus, hvis omvendelse vi feirer i dag, skrev til de kristne i Roma: «Håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss» (Rom 5,5). Vi har alle mottatt den samme Ånd, som er grunnlaget for vår økumeniske vandring. Det er Ånden som leder oss, og vi må følge den.

Konsilet i Nikea: et felles utgangspunkt

Dette jubelåret sammenfaller med et jubileum av stor betydning for alle kristne: 1700-årsjubileet for konsilet i Nikea. Dette konsilet søkte å bevare Kirkens enhet og ga oss trosbekjennelsen som mange kristne fortsatt fremsier under eukaristifeiringen. Denne trosbekjennelsen er et felles uttrykk for tro som overskrider splittelsene i Kirken. Jubileet gir oss en mulighet til å gjenoppdage våre felles røtter og bevare enheten.

Dyrk fellesskap og søskenskap

Kjære brødre og søstre, vår felles tro er en gave, men også en utfordring. Jubileet må ikke bare bli et historisk minne, men en forpliktelse til å bygge voksende fellesskap. La oss knytte sterke bånd, dyrke vennskap og arbeide for enhet.

En felles dato for påske?

I denne bønneuken kan jubileet for konsilet i Nikea også inspirere oss til å ta avgjørende skritt mot enhet, for eksempel ved å finne en felles dato for påske. Den katolske kirke er villig til å godta en dato som alle kristne kan samles om.

Avslutning

Jeg takker representantene fra ulike Kirker og økumeniske grupper som deltar i kveldens vesper. Må hver og en av oss, som den hellige Paulus, finne håpet i Jesus Kristus og bringe det til andre der håpet er borte.

Tror vi på fellesskap?

I Jesus er håp alltid mulig. Hans spørsmål til Marta gjelder også oss i dag: «Tror du dette?» La oss bekrefte vår tro og sammen vitne om Jesus Kristus, vår kilde til håp!