Hvordan pave Frans satte sitt preg på konklavet

Hvordan pave Frans påvirker konklavet er tydelig i sammensetningen av kardinalkollegiet, de teologiske spørsmålene som diskuteres, og retningen Kirken nå tar. Frans’ reformvilje former pavevalget – lenge etter hans død.

Av Jonathan Liedl, 6. mai 2025

ANALYSE: Den avdøde paven oppfordret katolikker til å «skape uro» for å gi Kirken ny energi og nye ideer. Rystelsene som fulgte vil nå påvirke valget av hans etterfølger.

Pave Frans var en pave som brøt med tidligere former. Hans 12 år lange pontifikat var preget av en rekke overraskelser og radikale endringer.

Katolikker trenger imidlertid ikke vente lenge før de får se hvordan den argentinske pavens utradisjonelle tilnærming, med hans berømte oppfordring om å «skape uro», vil påvirke Kirkens fremtid. Frans’ ulike reformtiltak vil spille en betydelig rolle under valget av hans etterfølger – på flere måter.

Fremtiden for prosessene pave Frans satte i gang – fra den synodale restruktureringen av Kirkens ledelse til diskusjonen rundt kvinnelige diakoner og Vatikanets avtale med den kinesiske regjeringen – vil være avgjørende når kardinalelektorene snart samles til konklavet.

I tillegg har den avdøde paven satt sitt preg på selve kardinalkollegiet. Han utvidet det geografiske og kirkelige mangfoldet blant de mennene som skal velge hans etterfølger, men begrenset samtidig kardinalenes muligheter til å bygge forbindelser seg imellom.

Les også:
Ytre påvirkning: Hvordan Tyskland og Kina forsøker å påvirke pavevalget

Dermed kan man, i typisk Frans-stil, forvente at det kommende konklavet vil være enda mindre forutsigbart enn vanlig.

Et mangfoldig – og lite sammensveiset – kardinalkollegium

Fra 2013 til 2025 endret pave Frans drastisk kardinalkollegiets sammensetning, gruppen som består av de 133 kardinalelektorene som nå skal delta i pavevalget.

Med en rekordhøy takt på rundt 10 nye kardinalelektorer hvert år økte den første paven fra Amerika kardinalkollegiets geografiske mangfold betydelig. Han flyttet tyngdepunktet bort fra de gamle bastionene i Europa, og over mot landene i det globale sør. I denne prosessen utnevnte han kardinaler fra Mongolia, Sør-Sudan og 18 andre land som tidligere aldri hadde hatt en kardinal.

Slik situasjonen står nå, kommer 41 % av de 133 kardinalelektorene fra Europa, en nedgang på 11 % sammenlignet med 2013. Andelen nordamerikanske kardinaler falt med 2 % og utgjør nå 10 % av deltakerne i konklavet.

Samtidig økte andelen kardinalelektorer fra Asia med 8 % under pave Frans, og ligger nå på 18 %. Representasjonen fra Afrika sør for Sahara steg med 5 % til 13 %. Latin-Amerika, Midtøsten og Oseania opplevde mer beskjedne økninger, og står nå for henholdsvis 17 %, 3 % og 3 % av kardinalelektorene.

Frans diversifiserte ikke bare kardinalkollegiets geografiske profil. Han utnevnte også kardinaler med en utradisjonell pastoral bakgrunn, og viste relativt større preferanse for dem med begrenset erfaring fra arbeid i Den romerske kurie eller ledelse av innflytelsesrike erkebispedømmer. Noen av kardinalene han utnevnte fra Kirkens ytterkanter forblir relativt ukjente for den globale katolske offentligheten den dag i dag.

I tillegg økte Frans antallet kardinalelektorer, og overskred dermed grensen på 120 som ble satt av den hellige pave Paul VI i 1975. De 133 kardinalene som skal delta i årets konklave er 18 flere enn den tidligere rekorden på 115, som var antallet deltakere ved konklavene i 2013 og 2005.

Men selv om pave Frans gjorde gruppen av kardinalelektorer større og bredere, begrenset han også mulighetene deres til å møtes.

I løpet av hans pontifikat holdt Frans knapt noen «ekstraordinære konsistorier» – samlinger av kardinalkollegiet for å diskutere og rådgi paven i saker knyttet til Kirkens styring og lære. Både pave Johannes Paul II og pave Benedikt XVI arrangerte slike samlinger omtrent hvert fjerde år. Etter et slikt møte med kardinalene i forkant av familiesynoden i 2014, arrangerte Frans bare ett annet ekstraordinært konsistorium, som fant sted i 2022.

Som en konsekvens har kardinalene som skal velge den neste paven hatt færre muligheter til å møtes og bli kjent med hverandre. Generalforsamlingene som kardinalkollegiet har holdt denne uken, har riktignok gitt elektorene muligheten til å høre ulike visjoner for Kirkens fremtid og vurdere mulige kandidater, men det er også et faktum at mange av kardinalene først nå møter hverandre for første gang.

I tillegg kan den begrensede erfaringen fra Roma blant kardinalene utnevnt av pave Frans påvirke alt fra dybden i samtalene om interne kuriesaker som Vatikanets økonomi og diplomati, til deltagernes evne til å finne et felles språk å kommunisere på. Kardinal Stephen Chow fra Hongkong spøkte nylig med at han hadde liten sjanse for å bli den neste paven fordi han ikke snakker italiensk, som fortsatt er fellesspråket i kardinalenes møter.

Kardinal Gerhard Müller, tidligere leder av Troskongregasjonen, sa nylig at mangelen på kjennskap blant kardinalene er «et stort problem» når det gjelder å finne ut hvem man skal stemme på.

«Det handler ikke bare om å kjenne navnene deres, men også personlighetene deres, å ha snakket med dem og utvekslet tanker», sa den tyske kardinalen i et intervju 1. mai. «Å få en følelse av hvem denne personen er som kan komme til å bære det store ansvaret som pave.»

Denne dynamikken kan gjøre pavevalget enda mer åpent enn vanlig, siden koalisjoner i forkant av konklavet kan ha vanskeligheter med å dannes og samles rundt bestemte kandidater. Dermed kan det bli et langvarig konklave, og det er en reell mulighet for at årets pavevalg strekker seg betydelig lengre enn gjennomsnittet på 2,7 dager, som har vært normen de siste 60 årene.

På den andre siden kan kombinasjonen av mangfold og lite kjennskap også virke motsatt vei, ved at man i større grad støtter seg til profilerte kandidater med tydelig etablerte navn. På dette tidspunktet er det umulig å vite – selv om det kanskje er betegnende at personen som mange ser på som «favoritten» før konklavet, kardinal Pietro Parolin – Vatikanets statssekretær under pave Frans – har blitt kritisert i media den siste uken fra flere hold.

Andre reformer av konklaveprosessen som angivelig ble vurdert av pave Frans, som å utelukke kardinaler over 80 år fra forberedende møter og å begrense antallet individuelle taler foran hele forsamlingen av kardinalelektorer, ble aldri endelig vedtatt i hans levetid.

Likevel har den avdøde paven satt tydelige spor etter seg i kardinalkollegiet, som nå skal velge hans etterfølger i et konklave som ventes å være mer uforutsigbart enn normalt.

En avstemning om Frans’ reformer

Konklavet vil ikke bare gjenspeile Frans’ personvalg – det vil også ta stilling til den pastorale og doktrinære kursen han la opp til for Kirken.

Gitt alle prosessene som ble igangsatt av pave Frans, må kardinalene som deltar i konklavet i stor grad filtrere sitt valg av pave gjennom spørsmålet om hvordan – eller om – de ønsker at disse initiativene skal videreføres.

Klare skillelinjer knyttet til dette spørsmålet har allerede kommet til syne. Enkelte kardinalelektorer etterlyser «enhet» og «klarhet», mens andre ønsker en pave som viderefører og utdyper de reformene pave Frans startet.

Et sentralt element i disse diskusjonene, og i de fleste kardinalenes vurderinger under konklavet, er fremtiden til «Synoden om synodalitet» – en ambisiøs og kontroversiell reform som pave Frans lanserte i 2021 med sikte på å gjøre Kirken mer inkluderende og deltakende. Den avdøde paven sikret synodens videre liv etter sin egen periode ved å godkjenne, allerede den 15. mars mens han var innlagt på sykehuset med dobbelsidig lungebetennelse, en «kirkelig forsamling» i 2028. Denne skal evaluere implementeringen av anbefalinger fra synoden i 2024.

Med tanke på at denne fremtidige synode-relaterte forsamlingen allerede er annonsert, virker det usannsynlig at den ikke vil finne sted. For Kirkens ledere er det generelt viktig å opprettholde kontinuitet, i hvert fall utad, fra en pave til den neste. Hvilken versjon av «synodalitet» som vil bli fremmet, og hvilken vekt den får, er imidlertid avgjørende spørsmål kardinalene vil ta hensyn til når de vurderer kandidater.

Et annet sentralt spørsmål gjelder Kirkens pastorale tilnærming til personer med homoseksuell legning. Pave Frans skapte kraftige reaksjoner – og utløste bekymringer for skisma – i desember 2023 da han godkjente Fiducia Supplicans, som tillot prester å gi velsignelser utenfor liturgien til likekjønnede par. Denne utviklingen førte til betydelig motstand, spesielt fra Afrika, noe som resulterte i at Vatikanet nedtonet dokumentets betydning. Kardinalelektorene forventer sannsynligvis at pavekandidater tydelig signaliserer hvordan de mener Kirken bør bevege seg videre i dette spørsmålet.

Det samme gjelder diskusjonen rundt kvinnelige diakoner uten ordinasjon, et tema pave Frans introduserte uten å trekke en endelig konklusjon. På lignende måte vil initiativene for desentralisering av den doktrinære autoriteten og en nedtoning av moralske absolutter i kirkegodkjent teologi, som fikk fornyet kraft under Frans’ pontifikat, også spille en viktig rolle i kardinalenes vurderinger.

Når det gjelder Vatikanets relasjoner utad, må kardinalene vurdere retningen fremover med tanke på status quo etter Frans. Bør Vatikanets avtale med Kina fra 2018 videreføres, til tross for at den kinesiske regjeringen fortsatt utnevner biskoper uten godkjenning fra Den hellige stol? Trenger Kirken en mer offensiv tilnærming overfor den katolske Kirken i Tyskland, gitt at pave Frans’ holdning i liten grad har hindret den «synodale veien» i å fremme forslag i strid med Kirkens lære?

Endelig må pavekandidatene sannsynligvis formulere sine visjoner for Vatikanets ledelse i lys av Frans’ pontifikat, som både var preget av økonomiske reformer og økt transparens, men også av en uforutsigbar og personfokusert lederstil som brøt med etablerte normer og institusjonelle balanser.

Kort sagt handler det kommende konklavet ikke bare om valget av en ny pave, men også om hva man vil bevare, revidere eller forlate fra Frans’ æra. De 133 kardinalene som samles i Det sixtinske kapell, bærer med seg både arven etter mannen som utnevnte de fleste av dem, og de uløste spørsmålene han etterlot seg. Selv etter sin død vil Frans fortsette å forme Kirkens fremtid – én kardinals stemme om gangen.